Zoroastrisme

Zoroastrismen, eller zarathustrismen, hevdes å være en reformering av en gammel iransk religion. Man regner med at den oppstod i Persia for omkring 3 500–2 500 år siden, i det landområdet som nå er synonymt med Iran. Den regnes som verdens eldste monoteistiske religion og har praktiserende tilhengere i mange land, om enn i beskjedne antall. Flest tilhengere er det India, der den gujarati-snakkende befolkningen kaller religionen for parsisme (etter parsisfoket, som utvandret fra det tidlige Sasanideriket på 900-tallet), men den er også relativt sett utbredt i Iran, Afghanistan, Kurdistan, Nord-Amerika og Storbritannia. Likeledes finnes det mindre grupper av tilhengere i Pakistan, Singapore og Australia.

Faravahar er et symbol på zoroastrismen

Zoroastrismen utbredelse i verden

Zoroastrismens «Gud» er Ahura Mazda, som først nevnes i iranske innskrifter for omkring 2 500 år siden. Religionens hellige skrifter samles i Avesta, som kan hevdes å være zoroastrismens «Bibel» og primærkilde. Likeledes er den vestlige verdens «Satan» synonym med Angra Mainyu i zoroastrismen.

Opprinnelsen til religionen

Ildtemplet Yazd Atash Behram i Yazd (Iran), der det brenner en evig ild.

Religionenes påvirkning på hverandre

Profeten Zarathuštra regnes som opprinnelsen til zoroastrismen. Navnet skal bety «han som kan håndtere kameler», noe som åpenbart må ha vært viktig blant datidens nomader. Han skal ha vært av slekten Spitama (i betydningen at en fjern ane bar dette navnet) og foreldrene var Pourušaspa og Dughdhōvā. Slektsnavnet understrekes ved flere anledninger, i det benevnelsen O Spitama Zarathuštra gjengis mange ganger i de hellige tekstene. Ifølge tradisjonen skal han ha hatt fire brødre, hvorav to eldre og to yngre enn ham selv. Blant hans nærmeste forfedre var Haēčataspa, som ifølge tradisjonen skal ha vært hans oldefar. På gresk kalles han Zoroaster, derav det vestlige navnet zoroastrisme. Et annet navn som ble brukt er Zardtosht (Zardušt). I gа̄thа̄-hymnene refererer Zarathuštra til seg selv som zaotar, noe som indikerer at han var en fullt kvalifisert prest (skriftlærd). I den yngre Avesta brukes imidlertid den mer generelle formen āthravan om ham.

Den ny-zarathustraeiske bevegelsen Mazdaznan regner med at Zarathustra levde for cirka 6 000 år siden, men påstanden lar seg verken kildebelegge eller dokumentere. Noen hevder han levde omkring år 600 f.Kr., mens andre hevder det må har vært omkring år 1000 f.Kr., og atter andre at han må ha levd nærmere det 17. århundret f.Kr. Dette kan være sammenblandinger, om vi skal tro Boyce (1996).

Historien og zoroastrismen og Zarathuštra starter imidlertid mye tidligere, og det er klart at den iranske profeten ikke kan knyttes til tiden før hans folks identitet kan skilles fra sine nære slektninger, inderne, og har fått sitt eget språk og kultur. Det ser ut til at indoiranere har levd sammen som nomader på de asiatiske steppene i tusener av år, i et område som strekker seg fra Nedre Volga og østover til grenseområdene mot Kasakhstan. Der har de gjetet kveg og beveget seg sakte til fots mellom beiteplassene. Samtidig har disse folkene gradvis utviklet en sterk felles kultur; så sterk at arven etter den varte til langt etter at folket selv splittet lag og ble delt i to grupper. Det er generelt akseptert at splittelsen skjedde i det 3. årtusen f.Kr., og det antas at den første komposisjonen av det eldste indiske arbeidet, kalt Rigveda, bør dateres til begynnelsen av år 1700 f.Kr. Språket i hymnene, i sin overlevende form, ligger nemlig svært nært gа̄thа̄ene, de fem hellige hymnene til Zoroaster; og ikke bare i den overførte formen av profetens arbeid, men også slående arkaiske elementer gjør det rimelig å anta at han selv ikke kan ha levd senere enn år 1000 f.Kr. Han kan imidlertid ha levd en del tidligere.

Zoroasters eget folk, avestanerne, bosatte seg etter hvert i Khwarezmia, et landområde langs nedre del av elven Oxus (nå mer kjent som Amu-Darja). Folkets navn er forøvrig opphavet til navnet på den hellige skriften Avesta. Lite er kjent om historien til dette området, som inkluderte kongedømmene Bactria, Sogdia og Ferghana i sørøst og øst og Parthia og Margiana i sør. Indoieranerne var på sin side i det nomadiske stadiet bærere av andronovokulturen, som i det 2. årtusen før vår tidsregning var preget av fint verktøy og våpen gjort i bronse.

Man har regnet med at gа̄thа̄ene inneholder noenlunde autentisk materiale om profeten. Det antas at han virket i Øst-Iran. Mye tyder på at Zarathrustra satte seg i transe ved hjelp av rusmidler.^{[trenger referanse]} Han ble av sine følgere kalt den første som har tenkt, sagt og gjort det gode og den første åpenbarer.^{[trenger referanse]} Og amesja spentaene (guddommelige vesener som hjelper Ahura Mazda) har utpekt ham til å rettlede og dømme verden. Navnet hans ble senere legendarisk, også blant andre folk som jøder og syrere, og han ble betraktet som en vismann i én tradisjon, og som en demi-gud i andre tradisjoner. Han ble i mithrasmytene ansett som mysterienes stifter.

Man antar at Zarathustra var en skarp motstander av den gammeliranske religion og urkongen Yima, okseslakting og dyrking av rusdrikken – «evighetsdrikken» haoma. En tror videre at han fjernet gamle gudenavn og erstattet dem med de mer abstrakte amesja spentaene.

Han begynte ifølge egne utsagn som ung å få åpenbaringer av Ahura Mazda (eller Ohrmazd), guden i hans reformerte religion. Disse samtaler og konversasjoner, liksom Zarathustras problemer med å utbre religionen, beskrives i gа̄thа̄ene, en del av den hellige skriften Avesta.

Zarathustras lære er dualistisk, og har et motsetningsforhold mellom sannhet og løgn, godt og ondt, og lys og mørke. Under Ahura Mazda finnes to ånder: Spenta Mainyu og Angra, respektivt den gode og den onde ånden. Gjennom sine tanker, ord og handlinger velger mennesket mellom disse to motsetningene. Avhengig av hvordan menneskene lever, havner de etter døden i Paradis eller Helvete.

Religiøse skrifter

De religiøse hovedskriftene er samlingen Avesta, hvorav gа̄thа̄ene er de eldste og mest autentiske for den «rene» Zarathruisme, men vi har også senere kommentarer i Pehlesskriftene. Den opprinnelige Avesta skal ha inneholdt 21 bøker, men dagens samling har bare en fjerdedel av innholdet i samlingen som ble brukt av de zoroastriske lærde på 900- og 1000-tallet. De 21 bøkene kan deles i tre avdelinger. Den første og mest ærverdige omhandler den usynlige, åndelige tilstand. Den tredje omhandler loven, den synlige og stofflige. Den andre gruppen omhandler det hellige ord og inntar en formidlende stilling mellom de andre, jamfør Aukrust bind 1, side 90. Bak dette ligger forestillingen om en gud som først skapte verden i åndelig form og deretter overførte den til en stofflig form. Den fysiske verden har «steget ned» fra den åndelige og skal igjen forenes med den. Den endelige skriftlige fiksering av Avesta skjedde i Khosrav Anòsirvàns regjeringstid (531-578) med et alfabet spesielt dannet for dette. Med kanoniseringen får vi en ortodoksi med brodd mot kristendom, jødedom, manikeisme og mazdakisme. men den første samlingen av Avesta under kong Saphur 2 inneholdt en rekke zervanittiske legender. Disse ble rensket ut i den endelige kanon, men mye levde videre i religionen likevel, blant annet i pehleviskriftene.

Gudelære

Ahura Mazda ble sett på som et ildvesen og den øverste gud. Vi finner et dualistisk verdensbilde, med kamp mellom det gode og det onde som den sentrale forestilling. Den gode og onde gudeleder er tvillinger som har skapt og valgt hver sin verden. Nabofolkenes guder ble også plassert som demoner. Ahriman – demonenes leder – blir plassert i jordens indre, eller i avgrunnen, med mål om å utrydde alt liv på jorden, hele Ahura Mazdas verden. Den tredje gа̄thа̄ sier indirekte at Ahura Mazda er far til disse urtvillingene, og at han dermed har i seg motsetningene mellom godt og ondt.

Religionen er polyteistisk med mange guder, og den har to urånder Asha og Arihu. Men noen skrifter antyder også monoteistiske trekk ved at de opererer med en øverste gud som begge disse egentlig går ut fra eller er ytringer av. En ser spor av tenkning om at de forskjellige gudene bare er manifestasjoner (utstrømninger) eller aspekter av den øverste gud; Ahura Mazda. De er beskyttere av hvert sitt område som metaller, ect. Disse «hellige udødelige», amesja spentaer, er Vohu Manah (den gode tanke/ånd), Asha(den rette ordning), Khsahaothra (herredømmet/riket), Armaiti (det riktige sinnelag), Haurvata (sunnhet og velferd) og Ameretat (udødelighet). Sraosha kommer også av og til inn som en syvende, slik at en får en syvhet. Sraosha betyr lydighet og var en prestegud som ordnet med ofringer, beskyttet Mazdas skapninger mot demoner, og ikke minst kjempet mot uhyret Ashema Daeva, begjærets djevel. Han er gudenes sendebud og også sjelefører. Gudesystemet er nok overtatt fra gammeliransk religion av Zarathustra. Vi ser at Mithra ikke er med her, men som nevnt ble han sentral senere. I yngre Avesta regnes han med til en gruppe lavere guder, de tilbedelsesverdige.

Vi finner også en tro på fravasier som både ble forstått som fedreånder og preeksistente himmelske vesener som fungerte som skytsengler. Forferdredyrking sto som gammel indisk religion sentralt, og i begge finnes skikker som å lage et hull i veggen for å bære ut de døde. Den viktigste urmenneskeskikkelsen i Iran (og urkongen) var Yima, Vivahvants sønn. Denne er identisk med den indiske Yama, sønn av Vivasant. Begge navn betyr tvilling, men skikkelsene har utviklet seg forskjellig. Yima var urkongen, mens Yama var først og fremst hersker i dødsriket. Kongen i Iran var forøvrig, i likhet med Yima, også konge over kosmos. Det ble forventet at han skaffet fruktbarhet, fred og godt vær. Anedyrkelsen førte her som i Hellas til dyrking av heroer.

Raskt oppsto en synkretistisk utvikling hvor gāthāenes religionsform blandet seg med den gamle folkereligionen, og folkereligionsens guder kom til heder igjen – men nå sammen med Amesja spentaene og med Ahura Mazda som den høyeste gud. Forøvrig viser det seg å være nær sammenheng mellom gammeliransk og indisk religion, hvor blant annet mange av gudenavnene er identiske. Som en språklig parentes: I gammel indisk religion er asura en ond ånd og daeva en god ånd, mens det er akkurat motsatt i iransk religion. Vi finner og at zoroastrismen etter hvert låner mange formuleringer fra kristendom som betraktninger rundt en treenighet og omtale av Mazda som den hellige ånd.

Litteratur

• Zarathustras sanger, de eldste iranske skriftene. Utvalg, oversettelse og innledende essay av Prods Oktor Skjærvø. De norske bokklubbene, 2003. XXXIX, 340 s. (Verdens Hellige Skrifter; 22) ISBN 82-525-4121-6
• Kulke, Eckehard: The Parsees in India: a minority as agent of social change. München: Weltforum-Verlag (= Studien zur Entwicklung und Politik 3), ISBN 3-8039-0070-0
• Ervad Sheriarji Dadabhai Bharucha: A Brief sketch of the Zoroastrian Religion and Customs
• Dastur Khurshed S. Dabu: A Handbook on Information on Zoroastrianism
• Jivanji Jamshedji Modi: The Religious System of the Parsis
• R. P. Masani: The religion of the good life Zoroastrianism
• P. P. Balsara: Highlights of Parsi History
• Maneckji Nusservanji Dhalla: History of Zoroastrianism; dritte Auflage 1994, 525 p, K. R. Cama, Oriental Institute, Bombay
• Dr. Ervad, Dr. Ramiyar Parvez Karanjia: Zoroastrian Religion & Ancient Iranian Art
• Adil F. Rangoonwalla: Five Niyaeshes, 2004, 341 p.
• Aspandyar Sohrab Gotla: Guide to Zarthostrian Historical Places in Iran
• J. C. Tavadia: The Zoroastrian Religion in the Avesta, 1999
• S. J. Bulsara: The Laws of the Ancient Persians as found in the «Matikan E Hazar Datastan» or «The Digest of a Thousand Points of Law», 1999
• M. N. Dhalla: Zoroastrian Civilization 2000
• Marazban J. Giara: Global Directory of Zoroastrian Fire Temples, 2. Auflage, 2002, 240 p, 1
• D. F. Karaka: History of The Parsis including their manners, customs, religion and present position, 350 p, illus.
• Piloo Nanavatty: The Gathas of Zarathushtra, 1999, 73 p, (illus.)
• Roshan Rivetna: The Legacy of Zarathushtra, 96 p, (illus.)
• Dr. Sir Jivanji J. Modi: The Religious Ceremonies and Customs of The Parsees, 550 Seiten
• Mani Kamerkar, Soonu Dhunjisha: From the Iranian Plateau to the Shores of Gujarat, 2002, 220 p
• I.J.S. Taraporewala: The Religion of Zarathushtra, 357 p
• Jivanji Jamshedji Modi: A Few Events in The Early History of the Parsis and Their Dates, 2004, 114 p
• Dr. Irach J. S.Taraporewala: Zoroastrian Daily Prayers, 250 p
• Adil F.Rangoonwalla: Zoroastrian Etiquette, 2003, 56 p
• Rustom C Chothia: Zoroastrian Religion Most Frequently Asked Questions, 2002, 44 p

Eksterne lenker

• (en) Zoroastrianism – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Zoroastrianism – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Det Norske Zarathushtriske Trossamfunn