Zarathustra
Zarathuštra eller Zoroaster (avestisk: Zaraθuštra, gresk: Ζωροάστρης – Zōroastrēs, persisk: زرتشت, kurdisk: Zerdeşt, زه رده شت) var en profet som levde i oldtidens Persia og regnes som opphavet til zoroastrismen (synonym med parsismen i India), en monoteistiske religion som antas å ha oppstått blant indoiranske folkegrupper i det østlige Iran for omkring 3 000 år siden. Hvorvidt Zarathuštra er en historisk eller mytisk person er omdiskutert.[1] Han går også under en rekke lignende navn, som Zoradascht, Zardtosht og Zardušt med flere.
Zarathuštra har i nyere tid blitt oppfattet som en historisk person, «på linje med Buddha, Jesus og Muhammed, som etter åpenbaringer og visjoner innførte nye varianter av sin samtidsreligion og særlig endret oppfatningen av den øverste guddommen. Det er imidlertid atskillige problemer med en slik antagelse. Vi har for eksempel ingen kilder for iransk religion før gа̄thа̄ene [...] Vi må da spørre oss hva som er mest sannsynlig ut fra et religionshistorisk perspektiv: at han var en historisk person som senere ble fullstendig mytologisert, eller en myte som europeiske forskere gjorde til en profet for at iransk religion skulle ha en lederfigur i likhet med andre kjente religioner».[2]
De som anser ham som en historisk person, mener at han kan ha levd cirka år 1 000 f.Kr., eventuelt også noe tidligere.[1][2] Hans tilhengere, parserne mener at han levde 6 000 år f.Kr.[3]
Zarathuštra anses som opphavet til de liturgiske «gа̄thа̄-hymnene» som inngår i Avesta og regnes som zoroastrismens helligste tekster.[2] Man har regnet med at gа̄thа̄ene inneholder noenlunde autentisk materiale om profeten.[4]
Bakgrunn
rediger
Zarathuštra skal bety «han som kan håndtere kameler», noe som åpenbart må ha vært viktig blant datidens nomader.[1] Han skal ha vært av slekten Spitama (i betydningen at en fjern ane bar dette navnet) og foreldrene var Pourušaspa og Dughdhōvā.[1] Slektsnavnet understrekes ved flere anledninger, i det benevnelsen O Spitama Zarathuštra gjengis mange ganger i de hellige tekstene.[1] Ifølge tradisjonen skal han ha hatt fire brødre, hvorav to eldre og to yngre enn ham selv.[1] Blant hans nærmeste forfedre var Haēčataspa, som ifølge tradisjonen skal ha vært hans oldefar.[1] På gresk kalles han Zoroaster, derav det vestlige navnet zoroastrisme. Et annet navn som ble brukt er Zardtosht (Zardušt).[5] I gа̄thа̄-hymnene refererer Zarathuštra til seg selv som zaotar, noe som indikerer at han var en fullt kvalifisert prest (skriftlærd). I den yngre Avesta brukes imidlertid den mer generelle formen āthravan om ham.[1]
Historien om zoroastrismen og Zarathuštra starter imidlertid mye tidligere, og det er klart at den iranske profeten ikke kan knyttes til tiden før hans folks identitet kan skilles fra sine nære slektninger, inderne, og har fått sitt eget språk og kultur.[1] Det ser ut til at indoiranere har levd sammen som nomader på de asiatiske steppene i tusener av år,[1] i det området som strekker seg fra Nedre Volga og østover til grenseområdene mot Kasakhstan[1]. Der har dem gjett kveg og beveget seg sake til fots mellom beiteplassene. Samtidig har disse folkene gradvis utviklet en sterk felles kultur; så sterk at arven etter den varte til langt etter at folket selv splittet lag og ble delt i to grupper. Det er generelt akseptert at splittelsen skjedde i det 3. årtusen f.Kr., og det antas at den første komposisjonen av det eldste indiske arbeidet, kalt Rigveda, bør dateres til begynnelsen av år 1700 f.Kr. Språket i hymnene, i sin overlevende form, ligger nemlig svært nært gа̄thа̄ene, de fem hellige hymnene til Zoroaster;[1] og ikke bare i den overførte formen av profetens arbeid, men også slående arkaiske elementer gjør det rimelig å anta at han selv ikke kan ha levd senere enn år 1000 f.Kr.[1] Han kan imidlertid ha levd en del tidligere.[1]
Zoroasters eget folk, avestanerne, bosatte seg etter hvert i Khwarezmia, et landområde langs nedre del av elven Oxus (nå mer kjent som Amu-Darja). Folkets navn er forøvrig opphavet til navnet på den hellige skriften Avesta.[1] Lite er kjent om historien til dette området, som inkluderte kongedømmene Bactria, Sogdia og Ferghana i sørøst og øst og Parthia og Margiana i sør. Indoiranerne var på det nomadiske stadiet bærere av andronovokulturen, som i det 2. årtusen før vår tidsregning var preget av og kan gjenkjennes på sine fine verktøy og våpen gjort i bronse.[1]
Nietzsche og Strauss
redigerFriedrich Nietzsches filosofiske verk Slik talte Zarathustra (1883–85) skildrer sin filosofi via en profet som forkynner Guds død for menneskene. Denne profeten har lite eller intet til felles med den historiske eller mytiske Zarathustra. Richard Strauss' symfoniske dikt Also sprach Zarathustra er inspirert av Nietzsche.
Litteratur
rediger- Zarathustras sanger : de eldste iranske skriftene. Utvalg, oversettelse og innledende essay av Prods Oktor Skjærvø. De norske bokklubbene, 2003. XXXIX, 340 s. (Verdens Hellige Skrifter; 22) ISBN 82-525-4121-6
Referanser
rediger- ^ a b c d e f g h i j k l m n o p Mary Boyce (1996). A History of Zoroastrianism, The Early Period (Handbook of Oriental Studies. Section 1 The Near and Middle East, Religion utg.). BRILL. s. 350. ISBN 9789004294004.
- ^ a b c Prods Oktor Skjærvø i innledningen til Zarathustras sanger, 2003. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011092306042
- ^ Skjærvø, P. O. (2005). Introduction to Zoroastrianism Arkivert 25. august 2018 hos Wayback Machine.. Harvard University, Cambridge.
- ^ Olav O. Aukrust (1985). «Dødsrikets verdenshistorie». Oslo: Dreyer. s. 110.
- ^ Ibn Kathīr, Qaṣaṣ al-anbiyā’, 2:336–337. I Abo Mahi (2016) Historiene om profetene. Noor 92 Publications. ISBN 978-82-93517-00-9
