Katarer var en kristen sekt i seinmiddelalderen. Trossamfunnet var særlig utbredt i det sørlige Frankrike og det nordlige Italia fra ca. år 1000. Katarene var opprinnelig en reformbevegelse innenfor bogomilkirkene i Dalmatia og Bulgaria som fremmet en tilbakevending til det kristne budskapet om perfeksjon, fattigdom og preken. Det var en hovedsakelig gnostisk dualistisk kristentro.[1] Ideen om to guder, eller to prinsipper, den ene god og den andre ond, sto sentralt i katarenes trossystem.

HistorieRediger

NavnRediger

Betegnelsen «katar» er avledet fra middelalderlatin Cathari, «den rene», fra den greske teksten i Det nye testamente, katharizein, «å gjøre rent», avledet fra greske katharos, «ren, ublandet».[2] Selv kalte de seg for Bons Hommes, «gode menn» i betydningen gode kristne.[3] De ble også kjent som «albigensere» ettersom det var mange tilhengere i den franske byen Albi og det omliggende området på 1100- og 1200-tallet.[4] Benevnelsen «katar» gav opphav til ordet «kjetter» (vranglærer) (via tysk «Ketzer»).[5][6]

LæreRediger

Katarenes lære var i slekt med gnostisk dualisme. De trodde på flere guder, men tilba bare én. De hevdet at jorda og all materie var ond og skapt av en demiurg, som ble tolket som Djevelen. Menneskene måtte slippe fri fra materien. Den guden som beskrives i Det gamle testamentet var Satan selv. Jesus forkynte derimot budskapet om den gode Gud, som var en annen enn den guden som omtales i Det gamle testamentet.

Deres religiøse lærere ble kalt «de perfekte» og levde på en tildels asketisk måte. Trossamfunnet var organisert med prester (prefekter) og biskoper. Forkynnelsen skjedde i private hjem uten faste kirkelokaler. De kunne forrette en seremoni for dem som lå på dødsleiet. Den ble kalt consolamentum. Den skulle være til fordel for dem i den åndelige tilværelsen.

De prekte et liv i nøysomhet og forsakelse, i kontrast til såvel den katolske som den ortodokse kirkes verdslige rikdom.

OpprinnelsenRediger

Katarene selv vektla at deres religion kom fra Østen, som i følge dem var der den opprinnelige kristendommen fra apostlene hadde blitt bevart. Med «Østen» menes det her konkret Bulgaria og Konstantinopel. Allerede på 900-tallet hadde det der eksistert en gruppe kalt bogomilene, som av deres motstandere hadde blitt oppkalt etter grunnleggeren Bogomil, en bulgarsk, ortodoks prest. Katarene må derfor forståes som den vestlige grenen av de bogomilske kirkene i øst.[7]

I et større religionshistorisk perspektiv minner katarenes og bogomilenes tolkning av kristendommen forbløffende om hva som ble tenkt av gnostikerne og manikeerne i antikken. Men det er usikkerhet om i hvilken grad det egentlig er mulig å trekke opp historiske forbindelseslinjer fra bogomilene tilbake til disse gamle kjetterbevegelsen.[7] En av grunnene til det, er at det ser ut til at det ikke var en viden kjennskap til de eldre gnostiske og manikeiske skriftene blant katarene og bogomilene.[8]

Under adelsskapets beskyttelseRediger

Katarene vant tilhengere flere steder i Frankrike, også innen adelen. De fikk lenge drive sin forkynnelse uten motstand fra det lokale adelsskapet. De ble etterhvert møtt med sterk motstand fra den katolske kirke, men uten at det lokalt ble gjort begrensninger i deres trosutøvelse.

På 1100-tallet ble katarismen sterkt utbredt i områdene i Sør-Frankrike. Det var særlig greven Raymond Roger Trencavel (11851209) som beskyttet katarene i sine landområder. Det var der de ble kjent som albigensere, etter byen Albi.

Fra Sør-Frankrike spredte de seg også til Holland og Tyskland, men der ble de aldri noen store grupper.

Forsøk på omvendelseRediger

Den katolske kirke var meget urolig over denne utviklingen. I en periode prøvde den katolske kirken å omvende katarene med fredelige midler.

I 1204 utnevnte pave Innocent III tre pavelige legater og inkvisitorer for en ny prekenmisjon mot albigenserne under abbed Arnaud Amaury av Cîteaux. Siden kjetteri var en forbrytelse, skulle legatene ikke bare preke, men også overlevere kjetterne til de sivile myndighetene for forvisning og beslagleggelse av eiendom. En av de fire var cisterciensermunken Pierre de Castelnau. Tiltaket hadde liten effekt uten støtte hos de lokale myndighetene.

Andre som prøvde seg var Dominikus (kjent som sankt Dominikus) og hans medhjelpere. Deres metode var først og fremst forkynnelse og offentlige disputter med ledende katarer. Katarene valgte ofte et liv i streng fattigdom. For å vinne katarenes tillit, søkte den lille flokken av forkynnere å leve et like asketisk liv som dem.[9] De maktet i liten grad å nå sine mål.

KorstogeneRediger

Etterhvert ble bevegelsen ansett som en så stor fare for den katolske kirke, at pave Innocentius III beordret militær makt satt inn mot katarene og deres fører, grev Raymond. Han erklærte i juli 1209 hellig krig (albigenserkorstoget) mot dem etter å ha erklært katarene som satanister.

Etter å ha inntatt Béziers og massakrert 20 000 innbyggerne, tvang korstogshæren til Simon de Montfort innbyggerne i Carcassonne til å overgi seg 15. august 1209, etter to ukers beleiring av byen. Da hadde nesten alle innbyggerne kommet seg unna gjennom underjordiske ganger og gjemt seg i skogene rundt. Av de gjenværende 500 innbyggere (gamle, syke, barn), fikk hundre forlate byen nakne, «kun medbringende sine synders last», og de øvrige 400 ble brent eller hengt.

Om abbeden Arnaud Amaury som kan ha spilt en fremskutt rolle under plyndringen av Béziers og massakrene av byens borgere den 22. juli 1209, forteller legenden at da byen ble inntatt ble han spurt om hvordan man skulle skjelne mellom katolikker og katarer, og at han da svarte Caedite eos! Novit enim Dominus qui sunt eius! («Drep dem alle, for Gud kjenner sine»).

I løpet av noen år ble det lokale adelsskapet fratatt sine stillinger, og katarene ble enten drept eller tvunget til omvendelse under trusler om dødsstraff.

Se ogsåRediger

SkjønnlitteraturRediger

Den norske forfatteren Sissel Lange-Nielsen er blant dem som har latt seg inspirere av historien om katarene. Romantrilogien Under fiskenes tegn handler om korstogstiden, og pavekirkens kamp mot katarene i Provence utgjør en sentral del av handlingen. Trilogien består av de tre bindene Korstog (1978), Gralen (1980) og Bålet (1982). Lange-Nielsen har basert bøkene på de faktiske historiske begivenhetene, og grev Raimond Roger Trencavel er blant de sentrale personene i trilogien.[10]

ReferanserRediger

  1. ^ Cross, Frank Leslie; Livingstone, Elizabeth A., red. (2005): «Cathari» i: Oxford Dictionary of the Christian Church, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-280290-3.
  2. ^ «Cathar (n.)», Online Etymology Dictionary
  3. ^ Théry, Julien (2002): «L'Hérésie des bons hommes (XIIe-début du XIVe s.). Comment nommer la dissidence religieuse non vaudoise ni béguine en Languedoc?», Heresis, s. 75–117
  4. ^ «Albigenses», Merriam-Webster Dictionary
  5. ^ http://snl.no/katarer
  6. ^ Hägg, Tomas (2008). Kjetterne og kirken. Fra antikken til i dag. Oslo: Scandinavian Academic Press. s. 81. ISBN 978-82-304-0036-4. «Men det var én bevegelse som fremstod som kjetterne par excellence. Det var katarene. Selve ordet «kjetter» skriver seg herfra (via tysk Ketzer).» 
  7. ^ a b Hägg, Tomas (red.) (2008). Kjetterne og Kirken. Fra antikken til i dag. Oslo: Scandinavian Academic Press. s. 85–86. ISBN 978-82-304-0036-4. 
  8. ^ Hägg, Tomas (2008). Kirken og kjetterne. Fra antikken til i dag. Oslo: Scandinavian Academic Press. s. 86. ISBN 978-82-304-0036-4. «Det må her legges til at det ikke finnes håndgripelige indikasjoner på at eldre gnostiske eller manikeiske skrifter var kjent blant verken paulikianere, bogomiler eller katarer; heller ikke gjenfinner man i deres egne skrifter noen av de karakteriske mytologiske skikkelsene i antikkens gnostiske litteratur.» 
  9. ^ Jean-René Bouchet, Saint Dominique, Les Editions du Cerf, Paris 1988: s 30
  10. ^ Sissel Lange-Nielsen. «Under fiskenes tegn (samleutgave, digitalt tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider)». urn.nb.no (norsk). Aschehoug forlag. Besøkt 11. januar 2018. 

LitteraturRediger

Eksterne lenkerRediger

(en) Cathars – kategori av bilder, video eller lyd på Commons