Første Mosebok

Første Mosebok eller Genesis (hebraisk: בראשית – Bĕrêšîṯ, «I begynnelsen») er første bok i Bibelen, både i Den hebraiske bibel (Tanakhen) og i Det gamle testamentet, hvor den utgjør første bok i Pentateuken. Innen jødedommen er boken den første i samlingen Tora, som betyr «loven» eller «rettledningen». Fra Esras og Nehemjas tid (ca 450 f.Kr.) blir disse bøkene tilskrevet Moses, og ifølge både kristen og jødisk tradisjon er forfatteren Moses. I tillegg til fortellinger inneholder boken både poetiske tekster og slektstavler.

Spansk maleri som avbilder motiver fra Første Mosebok:
Øverst til venstre: Gud skaper himmel og jord.
Øverst til høyre: Gud skaper sola, månen, og stjernene på himmelen.
Nederst til venstre: Gud skaper planter og frukter.
Nederst til høyre: Gud skaper fisken i havet og fuglene på himmelen.
I midten: Gud, etter å ha skapt dyrene på jorden, lager mennesket i sitt eget bilde.

Første Mosebok deles som regel inn i to deler; den første delen kalles «urhistorien» og utgjør kapittel 1–11. Urhistorien forteller om skapelsen av himmel og jord, og om de første menneskene, Adam og Eva i Edens hage, samt om deres barn Kain og Abel. Gud ser at menneskets ondskap er stor på jorden, og legger verden øde i en storflom; Noah finner derimot nåde i Guds øyne, og overlever med sin familie i arken. Slektstavlene i kapitlene fire, fem, ti og elleve har til hensikt å vise at Adam er alle menneskers stamfar, og fortellingen om Babels tårn i kapittel elleve forklarer hvorfor Jordens folkeslag snakker forskjellige språk og er spredt ut over jorden.

Den andre delen (kapittel 11–50) omhandler israelittenes (jødenes) forhistorie, og kalles «patriarktiden». Kapittel 11–25 forteller om Guds pakt med Abraham og Sara, og løftet om at jordens folk skal få velsignelse gjennom Abraham; kapitlene inneholder også fortellingen om Sodoma og Gomorras utslettelse og om Abrahams ofring av sønnen Isak. I kapitlene 25–36 fortelles det om Isak og hans sønner Jakob (Israel) og Esau, blant annet Jakobs kamp med engelen. I siste del (kapittel 37–50) havner Jakobs sønn Josef i Egypt, hvor israelittene slår seg ned som venner av farao.

Det gamle testamente er opprinnelig skrevet på hebraisk, og på hebraisk kalles Første Mosebok for be'resjit, «i begynnelsen», etter tekstens åpningsord. I den eldste greske bibeloversettelsen, Septuaginta, kalles Første Mosebok for Genesis, som betyr «kilde» eller «opphav». Fortellingene fra Første Mosebok til Kongebøkene utgjør en sammenhengende historie.

Navn

I Septuaginta, den eldste greske bibeloversettelsen, kalles Første Mosebok for Genesis, «kilde» eller «opphav». Dette kommer av uttrykket «historien om himmelen og jorden», som ble oversatt til genesis på gresk. Det gamle testamentet er opprinnelig skrevet på hebraisk, og på dette språket kalles boken Bĕrêšîṯ, «I begynnelsen», etter åpningsordet.

Innhold

Utdypende artikler: Urhistorien og Patriarktiden

Skapelsen og syndefallet (1 Mos 1–3)

Utdypende artikler: Skapelsesberetningen og Syndefallet

Gud skaper mannen, av Michelangelo (ca. 1510).

Første Mosebok starter med skapelsen: «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.» Gud bestemmer at «Det skal bli lys!», og Gud skiller deretter lyset fra mørket for å skape dag og natt. Den første dagen forløper etter kvelden passerer og morgenen gryr. På andre dag skaper Gud «en hvelving midt i vannet», og skaper himmelen. Tredje dag skaper Gud tørt land og hav, og dekker landjorden med planter og frukttrær. På den fjerde dag skaper Gud lys på himmelhvelvingen for å skille dagen fra natten, og for å «være tegn for høytider, dager og år». Gud skaper solen, månen og stjernene for å herske over dagen og natten. Femte dag skaper Gud fisk og fugl, og lar de bli mange på jorden. På den sjette dag fyller Gud jorden med levende skapninger, «fe, kryp og ville dyr av alle slag». Gud skaper deretter mennesket i sitt bilde, «som mann og kvinne skapte han dem», for å «råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden». Gud velsigner mennesket: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!», og gir «alle planter som setter frø ... og alle trær som bærer frukt med frø i» på jorden til mennesket for å spise; alle grønne planter gir Gud til landdyrene og fuglene for å spise. Den syvende dagen hvilte Gud «fra hele det arbeidet han hadde gjort», og Gud velsigner og helliger denne dagen.

Adam og Eva

Utdypende artikkel: Adam og Eva

Adam svarer Gud: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» (1 Mos 3,12)
Gud formaner Adam og Eva, av Domenichino (ca. 1624).

Gud former mennesket av «støv fra jorden», og han blåser «livspust i nesen på det» så «mennesket ble en levende skapning». Gud plasserer mannen i Edens hage, som han hadde «plantet i gammel tid», for å dyrke og passe den. Mannen får spise av alle hagens trær, men «av treet til kunnskap om godt og ondt» forbød Gud han å spise fra, «for den dagen du spiser av det, skal du dø». Gud lar mennesket navngi alle dyr. Gud sier: «Det er ikke godt for mennesket å være alene. Jeg vil lage en hjelper av samme slag.», og lar en «dyp søvn komme over mannen». Gud tar et ribbein fra mannen, og fra dette bygget Gud en kvinne. Da mannen våkner og ser kvinnen sier han at «hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt.»; både mannen og kvinnen var, men «de skammet seg ikke for hverandre».

I hagen møter kvinnen slangen, som forteller at mennesket ikke vil dø om det spiser av treet, men at «Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» Kvinnen spiser av frukten og gir også til mannen for å spise. «Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet.» Da mennesket hører Gud vandre omkring hagen gjemmer de seg blant trærne; Gud roper på mannen og spør hvorfor han gjemmer seg, hvortil mannen svarer at det er fordi han ble redd fordi han er naken. Gud spør: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?». Mannen legger skylden på kvinnen, som igjen skylder på slangen. Gud deler så ut straff til de involverte, og forbanner slangen: «Forbannet er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager.»; kvinnen straffer Gud med at hun med smerte skal føde, og at hun skal begjære sin mann og at mannen skal herske over henne. Gud straffer mannen med å forbanne jorden for mannens skyld, og «med strev skal du nære deg av den alle dine levedager ... Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» Mannen gir kvinnen navnet Eva, «for hun ble mor til alle som lever». Gud lager skinnklær til mannen og kvinnen, og kledde dem. Gud sier: «Se! Mennesket er blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!» Gud sender mennesket «ut av Edens hage for å dyrke jorden, som det var tatt av». Øst for Edens hage satte Gud kjerubene og det ustanselig svingende flammende sverd for å vokte veien til livets tre.

Kain og Abel (1 Mos 4–5)

Utdypende artikkel: Kain og Abel

Adam og Eva får to sønner, Kain og Abel; Kain ble jorddyrker og Abel ble sauegjeter. Begge bringer ofre til Gud, Kain et offer av åkerens grøde og Abel et offer av de «førstefødte dyrene fra småfeet og av fettet på dem». Gud ser med velvilje på Abels offer, men ikke på Kains, og Kain blir «brennende harm». Kain tar med sin bror Abel på marken, hvor han slår ham i hjelp. Gud forbanner Abel: «Hva har du gjort? Din brors blod roper til meg fra jorden. Forbannet er du! Nå skal du være bannlyst fra den jorden som åpnet munnen og tok imot din brors blod fra din hånd. Når du dyrker åkeren, skal den ikke lenger gi deg av sin rikdom. Fredløs og flyktning skal du være på jorden.» Kain frykter å bli drept av hvem enn som møter ham, men Gud setter merke på Kain med løftet: «Nei! Hvis noen dreper Kain, skal det hevnes sju ganger». Kain flytter til landet Nod, øst for Eden. Eva bærer fram enda en sønn til Adam, Set, for å ta Abels sted. Det påfølgende kapittelet forteller om Adams slektslinje, ni generasjoner helt ned til Noa.

Noah og Syndfloden (1 Mos 6–10)

Utdypende artikler: Noah og Syndfloden

Etter at menneskene begynte å bli mange på jorden, ser Gud at «menneskenes ondskap var stor på jorden, for alt de ville og planla i sitt hjerte, var ondt, dagen lang». Gud bestemmer seg for å utslette menneskene og kjempene på jorden, og alle dyr, siden han angrer på å ha laget dem. Noah, derimot, «fant nåde for Herrens øyne», for «Noah var en rettferdig mann, en helstøpt mann i sin tid», og en som «vandret med Gud». Gud pålegger Noah å bygge en ark for å redde sin husstand og parvis eksemplarer fra alle dyrearter, og Noah gjør som han blir pålagt. Storflommen regner over verden i førti dager og førti netter, og vannet flommet over jorden i 150 dager. Etter 150 dager grunnstøter og strander arken på Ararat-fjellene, og etter at vannet har trukket seg tilbake forlater Noah og husstanden og alle dyrene arken. Noah bygger et alter og brennofrer til Gud. Gud inngår en pakt med Noah og hans etterkommere om aldri å legge jorden øde igjen og drepe alt levende; som tegn på at Gud ærer pakten setter han regnbuen på himmelen.

Fra Noahs sønner brer menneskeheten seg ut over verden igjen, og Noah planter en vinmark. Etter å ha drukket vin, blir Noah beruset og faller i søvn. Ham ser faren naken, og forteller det til brødrene Sem og Jafet, som dekker faren med en kappe. Noah forbanner deretter Hams sønn Kanaan, som skal være «den laveste blant slaver» for brødrene sine, og Noah velsigner Sem. I kapittelet som følger fortelles det om Noahs slektslinje, hvorfra folkeslagene på jorden har bredt seg ut over jorden.

Babels tårn (1 Mos 11)

Babels tårn av Pieter Brueghel den eldre (1563)

Utdypende artikkel: Babels tårn

Da menneskeheten brøt opp fra øst, slo menneskene seg ned i Sinear. Her beslutter folkene på jorden å bygge «en by og et tårn som når opp til himmelen, og skaffe oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden». Gud tillater ikke dette, for «nå vil ingen ting være umulig for dem, uansett hva de bestemmer seg for å gjøre. Kom, la oss stige ned og forvirre språket deres så den ene ikke forstår den andre». Slik blir mennesket spredt ut over jorden, og «derfor kalte de den Babel, for der forvirret Herren hele jordens språk. Og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.»

Abraham (1 Mos 11–20)

Utdypende artikler: Abraham og Sara

Kapittel elleve i Første Mosebok inneholder en slektshistorie med generasjonene fra Sem til Tarah. Tarah forlater Ur i Kaldea for å dra til Kanaans land sammen med «sønnen Abram og sønnesønnen Lot, Harans sønn, og svigerdatteren Sarai, hans sønn Abrams kone». Men da de ankommer Harran, slår de seg ned der; Tarah dør i Harran. Her sier Gud til Abram: «Dra bort fra landet ditt og fra slekten din og fra farshuset ditt til det landet som jeg skal vise deg! Jeg vil gjøre deg til et stort folk. Jeg vil velsigne deg og gjøre navnet ditt stort ... Jeg vil velsigne dem som velsigner deg, men den som forbanner deg, skal jeg forbanne. I deg skal alle slekter på jorden velsignes». Abram drar til Kanaan med Sarai, nevøen Lot, og folket og eiendelene de hadde samlet seg. Da han ankommer Kanaan drar Abram til «helligstedet Sikem, til More-eika». Gud viser seg for Abram og sier: «Jeg vil gi dette landet til din ætt.» Etter å ha flyttet til fjellandet øst for Betel, og senere Negev, drar Abram og Sarai til Egypt grunnet hungersnød. I Egypt henter farao den vakre Sarai til sitt hus, siden Abram forteller at hun er hans søster. Abram får store gaver av farao, mens farao og hans hus blir rammet av «svære plager ... på grunn av Sarai, Abrams kone». Sarai blir returnert til Abram, og begge utvist fra landet.

Abrams reise fra Ur til Kanaan, av József Molnár (1850)

Tilbake i Kanaan med sitt hus reiser den nå svært velstående Abram fra sted til sted, men landet kan ikke fø både Lot og Abram sitt buskap, og de skiller lag; Lot flytter til Jordan-sletten, til byen Sodoma, hvis innbyggere «var onde og syndet grovt mot Herren». Gud taler til Abram: «Løft blikket og se deg omkring fra det stedet der du står, mot nord og sør, mot øst og vest! For hele det landet du ser, vil jeg gi deg og din ætt for alltid. Jeg lar din ætt bli som støvet på jorden. Kan noen telle støvet på jorden, skal også din ætt kunne telles. Stå opp og dra omkring i landet på langs og på tvers! For det er deg jeg vil gi det til.» Lot blir tatt til fange under en krig mellom kongen i Sodoma og kongen i Sinear og deres allierte, totalt «fire konger mot fem». Abram får høre dette, og mønstrer alle de 318 våpenføre menn i sitt hus, og drar til Dan. I et nattlig angrep beseirer Abram styrken til Kedor-Laomer og hans allierte, og jager dem til Hoba nord for Damaskus. Kongen av Sodoma drar for å møte Abram i Slettedalen, og kongen av Salem, Melkisedek, «prest for Gud», velsigner ham og hvor gir ham brød og vin. Abram gir Melkisedek tiende av alt, og Abram avviser kongen av Sodomas tilbud om krigsbytte: «Jeg løfter hånden opp mot Herren, mot Gud, Den høyeste, han som brakte fram himmel og jord: Ikke så mye som en tråd eller en sandalrem vil jeg ta av alt som er ditt. Du skal ikke kunne si: Jeg har gjort Abram rik.». Abram ber kun om å «ha igjen for det de unge mennene har spist», i tillegg til at «de mennene som var med meg, Aner, Esjkol og Mamre, må få sin del.» Etter dette kommer Gud til Abram i et syn, og danner pakt med Abram, og lover at hans etterkommere skal bli like tallrike som stjernene på himmelen, at de skal lide i fire hundre år som slaver, men til slutt skal hans ætt få «landet, fra Egypterelven helt til Storelven, Eufrat, landet til kenittene, kenisittene og kadmonittene, hetittene, perisittene og refaittene, amorittene, kanaaneerne, girgasjittene og jebusittene.»

Sarai får ikke barn, og oppfordrer Abram til å ta hennes slavekvinne Hagar for å få en «sønn ved henne». Hagar blir med barn, men Sarai blir sjalu og ydmyker henne så hun rømmer fra Sarai og Abram. Ved Sjur viser en engel seg for Hagar, og lover å gjøre hennes ætt «så stor at den ikke kan telles [...] Du skal gi ham navnet Ismael [...] Han skal bli et villesel av et menneske. Hans hånd skal være vendt mot alle og alles hånd mot ham. Rett imot alle sine slektninger skal han slå seg ned.» I neste kapittel, det syttende, utfoldes Guds pakt med Abram, som får nytt navn av Gud: «Se, dette er min pakt med deg: Du skal bli far til en mengde folkeslag. Du skal ikke lenger kalles Abram, men Abraham skal navnet ditt være; for jeg gjør deg til far for mange folkeslag. Jeg vil gjøre deg svært fruktbar, ja, gjøre deg til mange folkeslag. Konger skal gå ut fra deg. Jeg vil opprette min pakt mellom meg og deg og etterkommerne dine fra slekt til slekt, en evig pakt: Jeg vil være Gud for deg og etterkommerne dine. Landet du bor i som innflytter, hele Kanaan, vil jeg gi deg og etterkommerne dine til evig eiendom. Og jeg vil være deres Gud.» Gud gir også Sarai navnet Sara, og innstifter omskjæring av alle guttebarn som paktstegn. Abraham sier til Gud at «måtte Ismael få leve for ditt ansikt!», hvortil Gud svarer «Sannelig, din kone Sara skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham, en evig pakt for hans etterkommere.»

Gud viser seg nok en gang for Abraham da tre fremmede ankommer Abraham; Abraham mottar dem hjertelig. Gud forteller Abraham at Sara vil bli med barn og skal føde en sønn innen ett år. Da hun overhører dette fra teltåpningen ler Sara. Mennene spør Abraham «Hvorfor ler Sara og sier: Skulle jeg virkelig få barn, gammel som jeg er? Er det noe som er umulig for Herren?». Redd nekter Sara for å ha ledd, hvortil mannen svarer «Jo, du lo». Mennene bryter opp derfra, og Abraham går med for å følge dem. Gud forteller at han har tenkt å straffe byene Sodoma og Gomorra: «Høyt er klageropet over Sodoma og Gomorra, for synden der er svært stor.» Abraham innvender at det er urettferdig «å la rettferdige dø sammen med urettferdige», og spør om byen kan skånes om det kun finnes ti rettferdige mennesker der. Gud svarer: «Jeg skal ikke ødelegge den for de tis skyld.» De to englene ankommer Sodoma om kvelden mens Lot satt i byporten, og overtaler de til å ta inn i «huset til deres tjener for natten». Før de legger seg kommer alle mennene i Sodoma og omringer huset, og krever at Lot utleverer mennene slik at de kan voldta dem. Lot tilbyr sine to døtre, men folkemengden avslår; de to mennene trekker Lot tilbake inn i huset, og slår mennene utenfor døren med blindhet. Deretter advarer mennene Lot om å ta med sin familie og flykte fra byen. Etter å ha flyktet sier en av mennene at Lot skal flykte til fjells, slik at «ikke blir revet bort». Lot overtaler de til å spare den lille byen Soar i nærheten, i frykt av å dø i fjellene, slik at han kan flykte dit. Herren Gud lar «svovel og ild regne over Sodoma og Gomorra», men da Lots kone ser seg tilbake som Gud forbød, blir hun til en saltstøtte. I Gerar henter kongen Abimelek Sara, etter at Abraham sier hun er søsteren hans i frykt for å bli slått ihjel. Gud viser seg for Abimelek i en drøm, og Abimelek gir tilbake Sara til Abraham, og gir han også fe og tjenere; til Sara gir han tusen sjekel sølv. Gud helbreder Abimelek sitt hus så de igjen kan føde, etter at «hvert morsliv i Abimeleks hus» ble stengt på grunn av Sara.

Isak (1 Mos 21–24)

Utdypende artikler: Isak og Bindingen av Isak

Gud setter Abraham på prøve av Laurent de LaHire (1650).

Sara føder Isak, og sier: «Gud har fått meg til å le. Og alle som hører dette, kommer til å le med meg.» Sara får Abraham til å drive bort Hagar og Ismael, og Gud ber Abraham høre på alt Sara sier og lover å gjøre Ismael til «et folkeslag, for han er ditt barn.» Hagar går seg vill i ørkenen ved Beer-Sjeba, og gutten er nær av å dø av tørste. Gud hører derimot guttens stemme, og da åpner Gud øynene på Hagar slik at får hun se en vannbrønn. Ismael vokste opp som bueskytter og bodde i Paran-ørkenen, og fikk en kone fra Egypt. Abraham slutter deretter pakt med Abimelek om en brønn.

Gud setter Abraham på prøve ved å kreve at han brennofrer sin eneste sønn, Isak. I det Abraham skal ta kniven for å slakte sønnen, lyder Guds stemme fra himmelen: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for meg.» Da Sara dør kjøper Abraham Makpela-hulen av hetitten Efron for å bruke den som gravplass. Abraham sender den eldste tjeneren sin til arameerlandet og Nahors by for å finne en kanaaneisk kone til sønnen Isak. Rebekka, bror til Laban og datteren til Betuel, sønn av Nahor – Abrahams bror. Rebekka ankommer til Isak i Negev.

Abraham får flere barn med sin nye kone Ketura, hvorfra flere folkeslag utspringer. Abraham dør 175 år gammel og blir begravet i Makpela-hulen i Hebron av sønnene Isak og Ismael, og Gud velsigner Isak. Ismael blir far til tolv høvdinger, og dør i en alder av 137; hans etterkommere bosetter seg fra Havila til Sjur, «midt imot alle sine brødre».

Jakob (1 Mos 25–36)

Utdypende artikkel: Jakob

Rebekka forblir barnløs, men etter at Isak ber til Gud for sin kone, blir han bønnhørt og Rebekka blir med barn. I morslivet slåss de to barna med hverandre, og Gud forklarer at «to folkeslag er i ditt morsliv, to folk skal skilles før de blir født. Det ene blir sterkere enn det andre, den eldste skal tjene den yngste.» Den førstefødte kaller de Esau, og den andre Jakob. Esau vokser opp som dyktig jeger, mens Jakob er «en rolig mann som holdt seg ved teltene». Isak elsker Esau, mens Rebekka elsker Jakob. Etter en jakttur kommer Esau hjem fra marken og ber om noe av den røde suppen som Jakob koker fordi han er sliten; Jakob godtar, men bare om Esau selger førstefødselsretten sin. Esau godtar og spiser brød og drikker linsesuppe, før han viser forakt for førstefødselsretten ved å reise seg og gå. Fordi Esau spurte om noe av det røde Jakob lagde, «kalte de ham Edom». Den andre hungersnøden rammer landet og Isak drar til Gerar og til filisterkongen Abimelek. Gud ber Isak bli i Gerar og ikke dra til Egypt, og gjentar sine løfter til Isak og hans ætt. Isak sier til mennene i Gerar at Rebekka er hans søster, i frykt av å bli drept på grunn av hennes skjønnhet. Da Isak senere kjærtegner sin kone ser kongen Abimelek dette, gir han hele folket advarsel om at «den som rører denne mannen eller hans kone, skal dø.» Gud velsigner Isak med rike avlinger, og han blir svært rik. Filisterne blir sjalu på Isak, og fyller igjen brønnene som Abrahams slaver hadde gravd med jord. Abimelek sender Isak ut av landet, da han har «blitt altfor mektig for oss.»; Isak slår seg ned i Gerar-dalen, graver opp farens brønner, og finner en kilde rennende vann. Gjetere fra Gerar driver derimot Isaks gjetere vekk. Isak graver en ny brønn, og også denne strides det om. Til slutt graver Isak en tredje brønn, og denne strides det ikke om. Isak drar deretter til Beer-Sjeba, hvor han bygger et alter, graver en brønn og slår opp telt, etter at Gud viser seg for ham. Abimelek ankommer Isak sammen med Ahussat og Pikol, hans venn og hærfører henholdsvis, med ønske om å slutte en pakt med Isak, da de forteller at «vi har sett at Herren er med deg». Etter et festmåltid drar Abimelek med følge dagen derpå, og Isaks slaver finner vann; Isak døper brønnen Sjiba. Esau tar seg hetittene Judit og Basmat til koner, «til sorg for Isak og Rebekka.»

Den nå blinde Isak ber Esau skyte noe vilt til ham og lage «velsmakende retter» så han kan velsigne ham før han dør. Rebekka overhører samtalen, og ber Jakob hente to kje så hun kan lage noe velsmakende som Jakob kan bære inn til Isak for å få velsignelsen i stedet. Hun kler deretter opp Isak i Esaus klær, og Isak velsigner Jakob i tro at det er Esau. Etter Isak går, ankommer Esau med skutt vilt, og ber faren velsigne ham. Til Esaus fortvilelse svarer Isak at «din bror kom med svik og tok velsignelsen din.» Gråtkvalt ber Esau om en ny velsignelse, men Isak sier: «Se, langt borte fra fruktbar jord skal du bo, der ingen dugg faller fra himmelen. Av sverd skal du leve, din bror skal du tjene. Men når du river deg løs, skal du kaste åket hans av nakken.» Esau legger Jakob for hat og planlegger å drepe ham, men Rebekka overhører Esau og ber Jakob flykte til hennes bror Laban i Harran. Isak velsigner Jakob og formaner ham: «Du skal ikke ta deg en kone blant kvinnene i Kanaan! Dra straks til Paddan-Aram, til din morfar Betuels hus! Der skal du ta deg en kone blant døtrene til Laban, morbroren din.» Esau forstår at Isak misliker hans kanaaneiske koner, så han drar til Ismael for å ta Mahalat til kone. På vei til Harran får Jakob en drøm der han ser en stige reist mot himmelen som Guds engler går opp og ned på, og Gud forteller at han vil være med Jakob og gjøre dette landet til hans ætts. Jakob tar steinen han har hvilt hodet på og reiser den som støtte, og døper stedet Lus om til Betel: Jakob lover å gi Gud tiende av alt han får, om Gud gir han brød og klær og lar han vende tilbake til farshuset sitt.

Rakel og Jakob

Jakob kjemper med engelen av Gustave Doré (1855).

Jakob drar videre øst og får øye på en brønn med tre omkringliggende saueflokker. Gjeterne er fra Harran, og Jakob spør om de kjenner Laban, Nahors sønn. Labans datter Rakel kommer gjetende med småfe, og Jakob fjerner steinen over brønnen og kysser henne, før han bryter ut i gråt. Da Jakob forteller at han er sønn av Rebekka springer Rakel hjem og forteller dette til sin far. Laban springer umiddelbart til søstersønnen Jakob, omfavner ham og tar han med hjem. Jakob blir hos Laban en måneds tid. Laban vil gi den lønnen Jakob ønsker, og Jakob svarer at han vil ha Rakel, som han vil jobbe hos Laban for i sju år. Sju år senere samler Laban til festmåltid, men fører eldstedatteren Lea til Jakob; Jakob oppdager dette ved morgengry, og spør Laban hvorfor han har lurt ham. Laban svarer at «vi gjør det ikke slik her hos oss at vi gir bort den yngste før den eldste. La bryllupsuken gå til ende, så skal du få den andre også, mot at du arbeider hos meg i sju år til!». Jakob får Rakel, som han «elsket [...] mer enn Lea», og han arbeider for Laban i sju nye år. Gud åpner morslivet til Lea da han ser at hun ikke er elsket, mens Rakel forblir barnløs. Lea får sønnen Ruben, en andre sønn, Simon, deretter en tredje sønn, Levi, og til slutt en fjerde sønn Juda. Misunnelig gir Rakel slavekvinnen sin Bilha til Jakob: «Gå inn til henne! Hun kan føde på mine knær, så jeg også kan få barn ved henne». Bilha får to sønner, Dan og Naftali. Lea gir slavekvinnen sin Silpa til Jakob etter at hun ser at hun ikke får flere barn; Silpa bærer fram to sønner til Jakob, Gad og Asjer. Rakel bytter alruner som Ruben har funnet mot at Lea kan ligge med Jakob samme kveld; Lea blir med barn og føder sønnene Jissakar, og senere Sebulon, og datteren Dina. «Da husket Gud på Rakel», og Rakel blir gravid og føder sønnen Josef. Jakob ønsker å dra med sitt hus, men Laban ønsker at han forblir. Jakob inngår en avtale med Laban om at han skal gjete de flekkete og mørke lammene og de flekkete geitene, og at det skal være hans lønn. Jakob avler opp sterke dyr, og blir svært rik; han samler «småfe i mengder, slavekvinner og slaver, kameler og esler».

Laban og hans sønner blir misunnelige på Jakobs rikdom, og Guden fra Betel ber Jakob vende tilbake til Isak i fedrelandet sitt Kanaan. Jakob flykter med sin husstand og sin rikdom til Gilead-fjellet. Laban tar med slektningene sine og jager etter Jakob i sju dager. På Gilead-fjellet får derimot Laban en drøm hvor Gud sier til ham: «Vokt deg for å si noe til Jakob, godt eller ondt!». Laban lurer på hvorfor Jakob har lurt ham og «ført døtrene mine bort som om de var krigsfanger [...] Det står i min makt å gjøre dere ondt», men han husker hva Isaks Gud hadde sagt til han i drømmene. Laban lurer på hvorfor Jakob har stjålet gudene hans, men Jakob forsikrer om at den som har stjålet gudene skal bøte med livet, uten å vite at Rakel er tyven. Laban saumfarer Jakobs leir, men finner ikke gudebildene. En sint Jakob anklager deretter Laban og forteller om hans slit under ham og Labans stadig endrede løfter. Laban svarer med å si at «døtrene er mine døtre, barna er mine barn, og buskapen er min buskap. Alt det du ser, er mitt. [...] La oss nå slutte en pakt, du og jeg! Den skal være vitne mellom meg og deg.» Jakob reiser en røys med slektningene, og han kaller røysen Gal-Ed, mens Laban gir røysen navnet Jegar-Sahaduta. Laban sier til Jakob: «Denne røysen skal være vitne, og støtten skal være vitne: Jeg skal ikke passere denne røysen på vei mot deg, og du skal ikke passere røysen eller støtten på vei mot meg for å gjøre noe ondt. Abrahams Gud og Nahors Gud, deres fars Gud, skal dømme mellom oss.» Jakob sverger ved sin far Isaks Redsel, og ofrer slaktoffer og spiser måltid med Laban. Morgenen etter forlater Laban Jakob etter å ha velsignet døtrene og barna.

Jakob drar videre og «Guds engler kom ham i møte.» Jakob gir leiren Mahanajim, og sender budbærere til broren Esau i Se'ir-landet på markene i Edom. Jakob gir budbærerne beskjed om å fortelle at han har oppholdt seg hos Laban, at han har «fått okser, esler og småfe, slaver og slavekvinner», og at han nå sender bud for å gjøre «dette kjent for herren min, i håp om at du vil se på meg med velvilje.» Budbærerne kommer tilbake med beskjeden at Esau kommer imot Jakob med fire hundre mann. Jakob gripes av panikk og deler folket og feet han har med seg i to leirer, slik at en leir kan rømme om den andre blir angrepet. Jakob ber til Gud om hjelp, for han er redd for at broren kan slå ihjel ham og hans familie. Jakob tar ut en gave til Esau bestående av «to hundre geiter og tjue bukker, to hundre sauer og tjue værer, tretti kameler som ga melk, og føllene deres, førti kuer og ti okser, tjue eselhopper og ti esler.» Han ber slavene gå i forveien med flokkene adskilt, med ordre om at de når Esau spør den første slaven hvem flokken tilhører, skal han svare: «Din tjener Jakob, og dette er en gave han sender til min herre Esau. Snart kommer han selv etter.» Jakob gir den andre og tredje slaven lik beskjed, i håp om at Esau ser på ham med velvilje. Jakob tar med seg sine koner, slavekvinner og sønner om natten og går over vadestedet ved Jabbok. Han setter husstanden over elven med alle eiendeler og er alene tilbake. «En mann kjempet med ham helt til det grydde av dag», og da mannen så at han ikke kunne vinne over Jakob slår han hofteskålen til Jakob ut av ledd. Mannen sier til Jakob: «Slipp meg, for morgenen gryr!», men Jakob svarer at ikke slipper før han velsigner ham. Engelen spør etter navnet hans, og forteller ham «du skal ikke lenger hete Jakob. Israel skal være navnet ditt, for du har kjempet med Gud og mennesker og vunnet.» Jakob spør etter mannens navn men får det ikke, og engelen velsigner ham. Jakob kaller stedet Peniel, «for jeg har sett Gud ansikt til ansikt og enda berget livet.» Haltende forlater Jakob Peniel ved morgengry. Med dette forklares det at israelittene ikke spiser muskelen over hofteskålen, «for mannen ga Jakob et slag over hofteskålen, på muskelen.»

Forsoningen mellom Jakob og Esau

Jakob og Esaus forsoning, av Peter Paul Rubens (1624).

Jakob får øye på Esau og hans fire hundre mann, og fordeler barna mellom Lea, Rakel og de to slavekvinnene; slavekvinnene med barn er stilt lengst frem, mens Rakel med Josef står bakerst. Jakob går først og bøyer seg sju ganger til jorden. Esau springer imot Jakob og omfavner og kysser ham, og begge gråter. Esau spør hvem Jakob har med seg, og hva han mente med flokkene som møtte ham tidligere. Esau ber Jakob beholde det som er sitt men Jakob ber såpass inntrengende at Esau tar imot gaven. Esau drar deretter tilbake til Se'ir foran Jakob, som følger etter uten å drive feet for hardt. Jakob ankommer stedet han kaller Sukkot, hvor han bygger seg et hus og løvhytter til buskapen, før han drar til Sikem i Kanaan og kjøper et jordstykke av Hamors sønner. Han bygger et alter og gir det navnet El-Elohe-Israel. Leas datter Dina blir krenket av landets høvding Sikem, og Jakob tier om dette til sønnene kommer hjem fra marken. Jakobs sønner raser over at de har gjort Dina uren. Sikems far Hamor drar til Jakob for å fortelle at hans sønn ønsker Dina som kone. Han ber også israelittene knytte slektsbånd til dem. Sikem tilbyr brødrene å selv kreve høy brudepris og stor gave av ham, «bare dere ser på meg med velvilje, [...] la meg bare få den unge jenta til kone.» Jakobs sønner gir et svikefullt svar til Sikem og Hamor, og forteller at deres eneste vilkår er at Sikems folk lar seg omskjære. Alle mennene går med på omskjæring, men den tredje dagen griper Simon og Levi sverd og dreper alle i byen mens de fortsatt hadde smerter, og plyndrer den. Jakob sier til Simon og Levi: «Dere har ført ulykke over meg. Dere har gjort meg forhatt hos dem som bor i landet, hos kanaaneerne og perisittene.» Jakob bekymrer seg over deres tallmessige underlegenhet, men brødrene svarer med å spørre om han skulle «få behandle søsteren vår som en hore?». Gud ber Jakob dra til Betel og oppføre et alter for Gud som viste seg for ham da han rømte fra Esau. Jakob ber huset sitt «få bort de fremmede gudene som finnes hos dere, rens dere og skift klær!». Jakob gjemmer de fremmede gudene under eiketreet ved Sikem. Gud lar en redsel komme over de omkringliggende byene, så ingen forfølger Jakobs sønner. Jakob bygger alteret El-Betel, og Debora dør og blir begravd under Gråteeika nedenfor Betel.

Hjemme fra Paddan-Aram viser Gud seg for Jakob på ny, velsigner ham, og gir ham navnet Israel. Gud sier til Jakob: «Vær fruktbar og bli tallrik! Et folk, ja, mange folkeslag skal stamme fra deg, det skal være konger blant dine etterkommere. Det landet jeg ga til Abraham og Isak, gir jeg deg. Til din ætt etter deg gir jeg landet.» Jakob reiser en steinstøtte der Gud hadde snakket med ham, og kaller den Betel. På vei til Efrat føder Rakel et barn, og hun gir ham navnet Ben-Oni, men Rakel dør av fødselen og Jakob gir sønnen navnet Benjamin. Israel oppfører Rakels gravstein og reiser til Migdal-Eder. Her ligger Ruben med Bilha, farens medhustru. Isak dør i Mamre ved Kirjat-Arba, og Esau og Jakob gravlegger ham. På grunn av alle deres eiendeler flytter Esau fra Jakob med sin husstand for å få plass til buskapen sin i Se'ir-fjellene. Kapittel 36 beskriver Esaus (Edoms) slektslinje: han blir stamfar til edomittene, og kongene av Edom.

Josef (1 Mos 37–50)

Utdypende artikler: Josef og Israelitter (Bibelen)

Jakob lager en forseggjort kjortel til sin yndlingssønn Josef, og Josefs brødre blir avindsyke. Josef forteller en drøm han hadde om at brødrenes kornbånd bøyde seg for hans, og en annen om at solen, månen og elleve stjerner bøyde seg for ham, og brødrene ligger ham enda mer for hat. Israel sender Josef til brødrene i Sikem for å se til brødrene og småfeet. Brødrene planlegger å drepe Josef og hive ham i en brønn, men Ruben ønsker å berge Josef og ber brødrene ikke legge en hånd på ham men bare kaste han ned i brønnen. Brødrene river kjortelen av Josef, og han blir kastet ned brønnen. Juda foreslår at de selger broren til en gruppe ismaelittiske kjøpmenn fra Midjan på vei ned til Egypt med varer; Josef blir solgt for tjue sjekel sølv. Brødrene river opp brorens kjortel og dypper den i geiteblod, og Israel tror et rovdyr har drept Josef. Han sier utrøstelig: «I sorg skal jeg gå ned til min sønn i dødsriket». I mellomtiden selger midjanittene Josef til Potifar, hoffmann for farao og sjef for livvakten i Egypt.

Kapittel 38 forteller om Judas slektshistorie, og inneholder blant annet fortellingen om Tamar, Onan, og hans brødre. Juda slår seg ned i Adullam.

Josef vinner velvilje hos Potifar, og Potifar setter ham til å styre sitt hus og alt han eier. Potifars kone kaster seg over Josef, og ber ham ligge med henne. Josef nekter, og flykter fra Potifars kone etter enda et fremstøt. Hans kappe blir igjen, og Potifars kone forteller at Josef forsøkte å ligge med henne, men hun nektet. Josef fengsles, men Josef vinner fengselsbestyrerens gunst og får ta hånd om alle fangene, «for Herren var med Josef» og lar ham lykkes i alt han gjør. Faraos overmunnskjenk og baker fengsles, og Josef tyder begge tos drømmer riktig. To år senere får farao en drøm, og bakermesteren husker drømmetolkeren Josef. Josef tolker faraos drømmer til at «det skal komme sju år med overflod i hele Egypt. Etter dem skal det komme sju år med hungersnød [...] Farao må gripe inn. Han må peke ut tilsynsmenn over landet og kreve inn en femtedel av avlingen fra Egypt i de sju årene med overflod [...] og lagre tresket korn under faraos beskyttelse i byene og ta vare på det. Maten skal være forråd for landet i de sju årene med hungersnød som kommer over Egypt. Da skal ikke landet gå til grunne av sult.» Farao synes godt om rådet, og lar Josef styre sitt hus og setter ham over hele Egypt: «Bare når det gjelder tronen, skal jeg være større enn deg.» Josef får navnet Safenat-Paneah av farao, som gir ham Asenat, datter av Potifera, til kone. I de syv gode årene får Josef sønnene Manasse og Efraim. Så ble det «hungersnød over hele jorden.» Josef åpner alle lagrene og selger korn til egypterne, og «all verden kom til Egypt for å kjøpe korn av Josef, for hungersnøden var hard over hele jorden.»

Israel sender alle sønnene unntatt Benjamin til Egypt for å kjøpe korn. Josef gjenkjenner dem, men gir seg ikke til kjenne. Etter å ha beskyldt dem for å være spioner ber han dem hente sin yngste bror. Brødrene angrer på å ha gjort Josef ondt, og sier til hverandre at dette er grunnen til at de har kommet i nød, uvitende om at Josef forstår det de sier. Josef befaler at brødrenes sekker skal fylles med korn og pengene de betalte med, i tillegg til mat for reisen. Vel hjemme blir alle brødrene redde da de ser pengepungene. Israel ønsker ikke sende sin yngste sønn Benjamin, men Ruben forteller faren at han kan drepe begge hans sønner om Benjamin ikke kommer tilbake. Israel nekter derimot å sende sin yngste sønn Benjamin, for «broren hans er død, og han er alene tilbake. Skulle en ulykke ramme ham [...] sender dere meg gråhåret og sorgtung ned i dødsriket.» Da kornet fra Egypt er brukt opp ber faren dem kjøpe mer korn. Juda stiller seg skyldig for Israel om Benjamin ikke skulle komme tilbake, og Israel går med på å sende sin yngste med på reisen; han ber brødrene ta med seg gaver til mannen og pengene de fikk igjen sist. I Egypt inviterer Josef brødrene til sitt hus for middag. Da Josef ser Benjamin må han unnskylde seg for å gråte; ved middagsbordet får Benjamin fem ganger så mye som de andre brødrene, og sammen drikker de seg fulle. Josef ber tjenerne fylle sekkene til brødrene med korn, pengene de betalte med, og legge et sølvbeger i Benjamins sekk. Etter brødrene drar ber han sine menn sette etter, og brødrene nekter for å ha gjort ondt: «Den av tjenerne dine som begeret blir funnet hos, skal dø, og vi andre skal være slaver for vår herre.» Josef befaler at Benjamin skal bli hans slave mens resten av brødrene kan vende tilbake til faren, men brødrene bønnfaller Josef, og Juda tilbyr seg å være slave i brorens sted. Josef klarer ikke «lenger å legge bånd på seg», han røper hvem han er og bryter i gråt «så høyt at egypterne hørte det, og faraos hus fikk høre om det.» Josef ber brødrene ikke være nedslåtte, for det var Gud, og ikke dem, som «sendte meg foran dere» for «å la dere bli en rest på jorden, slik at dere skal leve og mange bli berget.» Han sender brødrene tilbake til faren med bud om å dra ned til ham i Egypt, hvor Gud har satt han til herre, og slå seg ned i Gosen, for det er enda fem år med hungersnød igjen. Farao ble glad for at Josefs brødre var kommet, og ber dem ta med familiene sine, så «skal jeg gi dere det beste landet i Egypt, og dere skal spise av det feteste i landet. [...] Dere skal ikke bry dere om eiendelene deres, for det beste i hele Egypt skal tilhøre dere.»

Josef gjenkjennes av sine brødre, av Léon Pierre Urbain Bourgeois (1863).

Etter å ha sendt med gaver drar brødrene til faren, som først ikke tror på brødrenes beretninger. Da han blir fortalt alt Josef har sagt, og får se vognene som han har sendt med brødrene, livner Israel til: «Dette er stort! [...] Josef, sønnen min, lever ennå! Jeg vil reise og se ham før jeg dør.» På vei til Josef ofrer Israel et slaktoffer ved Beer-Sjeba. I et syn om natten kommer Gud til Israel og sier: «Jeg er Gud, din fars Gud. Vær ikke redd for å dra ned til Egypt, for jeg vil gjøre deg til et stort folk der. Jeg går med deg ned til Egypt, men jeg skal føre deg opp igjen også. Og Josefs hånd skal lukke dine øyne.» Hele Israels ætt ankommer Egypt, totalt sytti, som bestod av hans sekstiseks etterkommere foruten sønnekonene hans. Gråtkvalt kaster Israel seg om Josefs hals og gråter lenge, før han sier: «Nå kan jeg dø, jeg har sett ditt ansikt, du lever ennå!». Farao tar godt i mot dem, og Josefs familie får bosette seg i Egypt og får eiendom i Ramses, «den beste delen av landet». I et av uårene er det slutt på pengene i Egypt og Kanaan, og Josef selger korn for buskap; året etter selger folket seg som slaver og jorden sin for mat, i mangel av annet å bytte, og Josef flytter folket til byene. Josef deler ut såkorn mot at en femtedel av avlingen skal gis til farao, «en lov som gjelder den dag i dag for jorden i Egypt». Israelittene blir svært tallrike i Gosen. Før Israel dør kaller han på Josef, som lover å ikke begrave faren i Egypt, men hos fedrenes grav. Jakob velsigner Josef og hans sønner. Jakob velsigner begge sønnene, men setter yngstesønnen Efraim foran Manasse, og sier at selv om Manasses ætt skal bli stor, skal Efraims «bli større. Ætten hans skal bli til mange folkeslag.» Jakob gir også Josef en «bergrygg mer enn brødrene», som han har tatt fra amorittene. Etter dette velsigner Jakob sine sønner, og ber dem begrave ham i Makpela-hulen. Så dør Jakob. Etter Jakob dør får Josef ham balsamert, og «egypterne gråt over ham i sytti dager.» Josef drar til Kanaan sammen med «alle faraos tjenere, de eldste i faraos hus og de eldste i landet» for å begrave faren Israel. Kanaaneerne ser sørgehøytiden i Goren-Haatad og kaller stedet Abel-Misrajim. Tilbake i Egypt tilgir Josef sine brødre, og forsikrer dem at han «skal sørge for dere og barna deres.» Før han dør ber han brødrene sine føre hans knokler fra Egypt, «når Gud ser til dere». Første Mosebok slutter ved at Josef dør i Egypt 110 år gammel, og blir balsamert.

Temaer

Første Mosebok forteller at det kun finnes én Gud, og at forholdet mellom Gud og hans folk har opphav i urgamle tider. Den Gud som slutter pakt med Abraham, Isak og Jakob er samme Gud som skapte himmel og jord. Guds løfte om å gjøre Israel (Jakob) til et stort folk med sitt eget land går som rød tråd gjennom fortellingene.

Løftene til stamfedrene

I 1978 publiserte David Clines sitt innflytelsesrike verk The Theme of the Pentateuch – innflytelsesrik fordi han var en av de første til å ta opp spørsmålet om temaet til alle de fem bøkene. Clines' konklusjon er at det generelle temaet er «den delvise oppfyllelsen – som også innebærer den delvise ikkeoppfyllelsen – av løftet til eller velsignelsen fra stamfedrene.» (Ved å kalle oppfyllelsen «delvis» trekker Clines oppmerksomhet mot det faktum at Israels folk fortsatt er utenfor Kanaan ved slutten av Femte Mosebok.)

Patriarkene, eller stamfedrene, er Abraham, Isak og Jakob, samt deres koner (Josef ekskluderes som regel). Siden navnet JHVH ikke hadde blitt åpenbart for dem, tilba de guden El i hans forskjellige manifestasjoner. (Det er derimot verdt å merke seg at patriarkene refererer til guden med navn JHVH i Jahvist-kilden, for eksempel i 1 Mos 15.) Gjennom stamfedrene kunngjør Gud utvelgelsen av Israel, som betyr at han har valgt Israel til å være sitt utvalgte folk og har forpliktet seg til deres fremtid. Gud forteller patriarkene at han vil være deres etterkommere trofast (det vil si Israel), og Israel ventes å ha tro på Gud og hans løfte. («Tro» i Første Moseboks og Den hebraiske Bibels kontekst betyr enighet til det løftebaserte forholdet, ikke et trossett.)

Selve løftet er tredelt: avkom, velsignelser og land. Oppfyllelsen av løftet til hver patriark avhenger av en mannlig arving, og fortellingen blir stadig komplisert av det faktum at hver prospektive mor – Sara, Rebekka og Rakel – er ufruktbar. Stamfedrene beholder derimot tilliten til Gud og i hvert tilfelle gir Gud dem en sønn – i Jakobs tilfelle tolv sønner, grunnlaget for de utvalgte israelittene. Alle tre løfter blir mer rikelig oppfylt i hver påfølgende generasjon, helt til «hele verden» reddes fra hungersnød gjennom Josef, og ved å bringe Israels barn ned til Egypt blir han midlet hvorgjennom løftet kan oppfylles.

Guds utvalgte folk

Forskere er generelt sett enige om at temaet om det guddommelig løfte forener de patriarkiske syklusene, men mange ville bestride effektiviteten av å forsøke å undersøke Første Moseboks teologi ved å forfølge et overordnet tema, og anser heller som mer produktive analysen av Abraham-syklusen, Jakob-syklusen, og Josef-syklusen, samt Jahvisten og Presteskriftet. Problemet ligger i å finne en måte å forene patriarkiske temaet om guddommelig løfte med fortellingene i 1 Mos 1–11 (urhistorien) med sitt tema om Guds tilgivelse i møte med menneskets onde natur, og temaet om Guds fortsatte nåde i møte med menneskets syndfulle natur. En løsning er å se fortellingene om stamfedrene som et resultat av Guds avgjørelse om å ikke forbli fremmedgjort fra menneskeheten: Gud skaper verden og menneskeheten; menneskeheten gjør opprør, og Gud velger ut Abraham.

Til denne grunnleggende handlingen (som kommer fra Jahvisten) har Presteskriftet lagt til en rekke pakter som deler historien inn i deler, hver med sitt eget distinkte «tegn». Den første pakten er mellom Gud og alle levende skapninger, og markeres ved regnbuen; den andre er med Abrahams etterkommere (ismaelittene og andre, samt israelittene), og dens tegn er omskjæring; og den siste, som ikke opptrer før i Andre Mosebok, er med Israel alene, og dens tegn er sabbaten. Hver pakt er mediert av en stor leder (Noa, Abraham, Moses), og i hvert stadium progressivt avslører Gud seg ved sitt navn (Elohim med Noa, El-Shaddai med Abraham, Jahve med Moses).

Kilder og datering

I dag mener mange forskere at disse bøkene er resultatet av en lang prosess med overlevering og redigering. Det antas at den redaksjonelle prosessen begynte da kongene i Israel og Juda regjerte, ca. 1000–586 f.Kr., men at den ble fullført først etter avslutningen av det babylonske fangenskapet i 515 f.Kr.

Tekstvitner

Bilde av den eldste skriftrullen tilhørende samaritanerne i Nablus, Pentatevken (ca. 1910)

Det finnes fire store tekstuelle vitner til boken: Den masoretiske tekst, Den samaritanske Pentatevken, Septuagintaen, og fragmenter av Første Mosebok funnet ved Qumran. Qumran-gruppen gir de eldste manuskriptene, men dekker kun en liten del av boken; generelt sett er Den masoretiske tekst vel bevart og pålitelig, men det er mange individuelle tilfeller hvor andre versjoner bevarer en overlegen lesing.

Opphav

Utdypende artikkel: Dokumenthypotesen

I mye av 1900-tallet var forskere enige om at Pentatevkens fem bøker – I begynnelsen, Utvandringsboken, Levittenes bok, Oppregningsboken og Den annen lovbok – kom fra fire kilder: Jahvisten, Elohisten, Deuteronomisten, og Presteskriftet, der hver forteller den samme grunnleggende historien, knyttet sammen av forskjellige redaktører. Siden 1970-årene har det funnet sted en revolusjon innen forskningen: Elohisten anses nå som lite annet enn en variant av Jahvisten, men Presteskriftet ansikt i økende grad som ikke et dokument, men en gruppe revisjoner og utvidelser til Jahvistens (eller det «ikke-prestelige») materiale. (Deuteronomist-kilden opptrer ikke i Første Mosebok).

Eksempler på gjentatte eller dupliserte historier brukes for å identifisere de separate kilder. I Første Mosebok inkluderer dette tre forskjellige beretninger om en patriark som hevder at hans kone var hans søster, to skapelsesberetninger, og to versjoner av Abraham som sender Hagar og Ismael ut i ørkenen.

Dette etterlater spørsmålet om når disse verkene ble skapt. Forskere i den første halvdel av 1900-tallet kom til den konklusjon at Jahvisten ble produsert i kongetiden, særlig i Salomos hoff ca. 900-tallet f.Kr., og at Presteskriftet kom til i midten av 400-tallet f.Kr. (forfatteren ble til og med identifisert som Esra); nyere meninger har det derimot til at Jahvisten var skrevet enten rett før, eller under, det babylonske fangenskapet på slutten av 600-tallet f.Kr., og at den endelige versjonen av Presteskriftet ble til sent i eksiltiden eller rett etter.

Angående grunnen til forfattingen har en teori fått betydelig interesse, dog meget kontroversiell, nemlig «den persiske autoriseringen». Denne teorien fremmer at det persiske Akamenideriket, etter erobringen av Babylon i 539 f.Kr., gikk med på å tilegne Jerusalem betydelig grad av lokalt selvstyre innen riket, mot at de lokale myndighetene produserte én enkel lovbok godtatt av hele samfunnet. De to mektige samfunnsgruppene – prestefamiliene som kontrollerte templet og som sporet sitt opphav til Moses og vandringen i ødemarken, og de fremste landeiende familier som utgjorde de «eldre» og som sporet sitt eget opphav til Abraham, som hadde «gitt» dem sin landeiendom – var i konflikt over flere saker, og hver hadde sin egen opphavshistorie, men det persiske løftet om sterkt økt lokalt autonomi gav alle et kraftig incentiv for å samarbeide i produksjonen av én enkelt tekst.

Sjanger

Første Mosebok kan muligens best anses som et eksempel på «antikvarisk historie», en type litteratur som forteller om menneskenes første fremtreden, historiene om forfedre og helter, og opphavet til kulturer, byer, og så videre. De mest kjente eksemplene finnes i greske historikeres verker fra 500-tallet f.Kr.: deres formål var å knytte datidens notable familier til en fjern og historisk fortid, og i denne prosessen ble det ikke skilt mellom myter, legender og fakta. Professor Jean-Louis Ska hos Det pontifikale bibelinstitutt kaller grunnregelen til antikvarisk historie for «bevaringens lov»: alt som er gammelt er verdifullt, og intet utelukkes. Ska påpeker også meningen bak slike antikvariske historier: at antikvitet er nødvendig for å bevise verdien av Israels tradisjoner til folkene (jødenes naboer i tidlig persisk Palestina), og for å forsone og forene forskjellige fraksjoneringer innen selve Israel.

I de abrahamittiske religioner

Jødedom

I jødedommen anses Første Mosebok som første bok i jødenes lovskrift Toraen. I denne sammenheng er boken kjent som be'resjit etter åpningsordet på hebraisk. Mosebøkene utgjør grunnteksten for all videre utvikling og tolkning av Halakha, den jødiske religiøse loven. I jødedommen blir bøkenes forfatterskap tilskrevet Moses.

Kristendom

I kristendommen utgjør boken Første Mosebok den første bok i Pentatevken, som igjen er første del av Det gamle testamente. I kristendom, som jødedommen, anses forfatteren tradisjonelt sett som Moses.

I populærkulturen

Fortellingene i Første Mosebok er viden referert til i samfunnet og i populærkulturen, og har inspirert flere verker. I tillegg til vitenskap, teknologi, botanikk, kultur, og benyttes navn fra fortellingene flittig i kommersielle arenaer, som produkter og musikk.

Språk

Et stort antall ord og vendinger fra Første Mosebok har entret det norske språk. Noen få eksempler er: «Eden» har også entret språket som synonym for «paradis»; «jakobsstige», som innen kunsten er et symbol på forbindelsen til den himmelske verden, men ordet er også et navn på fjellflokk; «kainsmerke» har gått inn i ordboken som et «merke som stempler en som forbryter»; fortellingen om slangen i Edens hage har gitt opphav til uttrykket «slangen i paradiset», som betegner en som «skjult skaper uenighet og misstemning»; mens «i Adams drakt» og «den gamle Adam» betyr «naken» og «inngrodd dårlig vane» henholdsvis; samtidig har betegnelsen og symbolikken rundt «fredsdue» opphav i duen Noah sendte ut etter syndfloden, mens hans ark har blitt brukt om noe som berger en fra katastrofe; «onani» og «onanering» har kommet inn i språket som ord på «masturbasjon», etter bibelskikkelsen Onan.

Litteratur

Et stort utvalg religiøse og ikkereligiøse bøker har vært basert på eller inspirert av fortellinger fra Første Mosebok. Et par eksempler er: Det tapte paradis (1667) av John Milton tar utgangspunkt i fortellingen om Adam og Eva, og Søren Kierkegaards Frygt og Bæven (1843) som tar utgangspunkt i Abraham og sønnen Isaks binding.

Film

Flere storfilmer har blitt laget om Første Moseboks fortellinger, blant annet Noah (2014).

Litteratur

• Bibelen. Bind 1: «I begynnelsen var Ordet». 1. opplag, Det Norske Bibelselskap (2011). ISBN 978-82-541-0819-2
• Bandstra, Barry L (2004). Reading the Old Testament: an introduction to the Hebrew Bible. Wadsworth. ISBN 9780495391050. 
• Brueggemann, Walter (2002). Reverberations of faith: a theological handbook of Old Testament themes. Westminster John Knox. ISBN 9780664222314. 
• Carr, David M. (2000). «Genesis, Book of». I Freedman, David Noel; Myers, Allen C. Eerdmans Dictionary of the Bible. Amsterdam University Press. ISBN 9780567372871. 
• Clines, David A (1997). The theme of the Pentateuch. Sheffield Academic Press. ISBN 9780567431967. 
• Davies, G.I (1998). «Introduction to the Pentateuch». I John Barton. Oxford Bible Commentary. Oxford University Press. ISBN 9780198755005. 
• Gooder, Paula (2000). The Pentateuch: a story of beginnings. T&T Clark. ISBN 9780567084187. 
• Hamilton, Victor P (1990). The book of Genesis: chapters 1–17. Eerdmans. ISBN 9780802825216. 
• Kessler, Martin; Deurloo, Karel Adriaan (2004). A commentary on Genesis: the book of beginnings. Paulist Press. ISBN 9780809142057. 
• Kugler, Robert; Hartin, Patrick (2009). The Old Testament between theology and history: a critical survey. Eerdmans. ISBN 9780802846365. 
• McKeown, James (2008). Genesis. Eerdmans. ISBN 9780802827050. 
• Ska, Jean-Louis (2006). Introduction to reading the Pentateuch. Eisenbrauns. ISBN 9781575061221. 
• Van Seters, John (2004). The Pentateuch: a social-science commentary. Continuum International Publishing Group. ISBN 9780567080882. 
• Wenham, Gordon (2003). «Genesis». I James D. G. Dunn, John William Rogerson. Eerdmans Bible Commentary. Eerdmans. ISBN 9780802837110. 
• Whybray, R.N (2001). «Genesis». I John Barton. Oxford Bible Commentary. Oxford University Press. ISBN 9780198755005.