Søren Kierkegaard

Søren Aabye Kierkegaard (født 5. mai 1813 i København, død 11. november 1855 i København) var en dansk teolog, filosof og psykolog. Kierkegaard regnes ofte som den største danske filosofen og som far til eksistensialismen. Etter Jean-Paul Sartre og den ateistiske eksistensialismen benevnes Kierkegaard ofte som hovedskikkelsen i den kristne eksistensialismen.

Søren Kierkegaard
Født		Søren Aabye Kierkegaard 5. mai 1813 København
Død		11. nov. 1855 (42 år) København
Beskjeftigelse		Filosof, teolog, lyriker, skribent, romanforfatter, litteraturkritiker
Akademisk grad		Ph.d.
Utdannet ved		Københavns Universitet (akademisk grad: ph.d., studieretning: teologi) Østre Borgerdyd Gymnasium
Far		Michael Pedersen Kierkegaard
Søsken		Peter Christian Kierkegaard
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark
Gravlagt		Assistens Kirkegård
Ideer		Eksistensiell angst, menneskets stadier på livets vei
Påvirket av		Aristoteles, Augustin av Hippo, Johann Georg Hamann, Gotthold Ephraim Lessing, Martin Luther, Friedrich von Schelling, Georg Wilhelm Friedrich Hegel, Jacob Peter Mynster, Christian Wolff, Immanuel Kant
Påvirket hvem		Jaspers, Wittgenstein, Heidegger, Sartre, Buber, Tillich, Barth, Auden, Camus, Kafka, de Beauvoir, May, Updike, Hedenius, Adorno, Ibsen og mange flere.
Signatur
Søren Kierkegaard på Commons

Det er karakteristisk at verkene fra forfatterskapets første fase er utgitt under pseudonymer, men i Efterskriften vedkjenner Kierkegaard seg sine samtlige verker. Ved hjelp av pseudonymene har han latt de teologiske, filosofiske og psykologiske temaene spille mot hverandre på en måte som har gjort ham til en av eksistensialismens fedre. Videre menes det også at pseudonymene nettopp gjorde at forståelsen av hans verker ble opp til den enkelte å ta stilling til, ettersom argumentasjonen ikke var fremført av Kierkegaard selv.

Samtidig med dette arbeidet utgav han en rekke religiøse «taler», som ble samlet i 1845 under tittelen Atten opbyggelige Taler. De ble utgitt under hans eget navn, blant annet for å vise at han først og fremst oppfattet seg selv som en religiøs og kristelig forfatter.

Biografi

De tidlige årene (1813–1846)

Kierkegaard ble født i København som den yngste i en søskenflokk på syv. Hans mor, Ane Sørensdatter Lund (1786–1834), var først tjenestepike i huset på Nytorv, men det er stort sett også det eneste man vet om henne. Faren, Michael Pedersen Kierkegaard (1756–1838), satte et stort preg på barna gjennom sitt skarpe vidd, sin religiøse tvil og sin fantasi. Han hadde opprinnelig vært ullkremmer, men utvidet virksomheten og ble etterhvert storkjøpmann og eiendomsspekulant. Det skapte den rikdommen som gjorde det mulig for hans yngste sønn å konsentrere seg om forfatterskapet.

Kierkegaard ble student på Borgerdydskolen i 1830, og som sin eldre bror, P.C. Kierkegaard, valgte han å studere teologi. Han begynte snart å fordype seg i litterære og filosofiske studier, skrev utkast til analyser av Faust og Den Evige Jøde, og han forfattet bladartikler med en konservativ grunnholdning. I samme periode hadde han en sløseperiode, som brakte ham på kant med faren for en tid. I 1838 debuterte han med Af en endnu Levendes Papirer. Det er en forvokst anmeldelse av H.C. Andersens roman Kun en Spillemand fra 1837, som ifølge Kierkegaard er kunstnerisk mislykket, fordi den mangler «Livs-Anskuelse».

Den dagen han fylte 22 år, skrev Kierkegaard i sin dagbok om «det store jordskjelv», en brå og fryktelig avsløring av faren. Kierkegaard hadde lenge undret seg over årsaken til sin fars depresjoner. Vel hadde hans far mistet kone og fem barn i løpet av få år; men hans far hadde til slutt røpet at det som plaget ham, var skyldfølelse for to alvorlige misgjerninger. Som barn, sulten og kald som gjetergutt i ensomheten på Jyllands hede, hadde han forbannet Gud for livet sitt. Og kort tid etter sin første kones død, hadde han gjort en tjenestejente gravid. Henne giftet han seg med, og hun ble mor for hans syv barn. Den følsomme Kierkegaard var så rystet over disse avsløringene at han sluttet å komme hjem for å spise, droppet studiene og flyttet til sist hjemmefra, besluttet på å drikke og feste i protest mot farens strenge oppdragelse. I fylla hadde han også samvær med en prostituert, noe som gjorde ham like skyldbetynget som sin far. Etter et halvt år vendte den bortkomne sønn hjem etter inntrengende bønner fra faren, og de to ble forsont. Hans far døde i 1838, men Kierkegaard forble hjemsøkt av tanken om en forbannelse over familien, og en dyp, indre melankoli. I Kierkegaards etterlatte papirer fra 1846 - ikke medtatt i den trykte utgaven - skrev han som sin fars barndom at «han led meget Ondt, sultede og var forkommen», stilte seg på en haug og forbannet Gud, «og den Mand var ikke i Stand til at glemme det, da han var 82». Da Kierkegårds bror biskopen leste dette, brast han i gråt og sa: «Det er vår fars historie, og vår med!»

29. september 1841 disputerte han for magistergraden med avhandlingen Om Begrebet Ironi med stadigt Hensyn til Socrates, hvor han gjør bruk av den «indirekte meddelelse», det vil si den blanding av begrepsanalyse og billedspråk som også kjennetegner det senere forfatterskapet, og som både beskriver og praktiserer ironien.

Hans opponent var nordmannen Henning Junghans Thue som noen år senere utga Læsebog i Modersmaalet for Norske og Danske (Kristiania, 1846) med noen sider fra Enten-Eller. Det var trolig første gang norske lesere stiftet bekjentskap med Kierkegaard. Daværende dekan ved det filosofiske fakultet i København, Fr. Chr. Sibbern, minstes to samtaler han hadde, én med Kierkegaard og en annen med J.S. Welhaven. Det var da Welhaven fant på et ord for en tenkning som forholder seg positivt til virkeligheten, han kalte den «eksistensiell». Kierkegaard merket seg ordet og tok det i bruk i tittelen på sin utgivelse fra 1846, Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift, som han kalte et «existentielt indlæg». Likevel var ikke ordet registrert så sent som i 1937-utgaven av Norsk riksmålsordbok.

Portrett av hans forlovede, Regine Olsen.

Etter disputasen reiste Kierkegaard til Jylland på en slags pilegrimsreise til sin fars barndomstrakter ved Ringkøbing. Etter hjemkomsten forlovet han seg med Regine Olsen (1822–1904). Etter kort tid begynte han å gruble over forholdet: Kunne han gjøre henne lykkelig, var det forsvarlig å innvie henne i hans og slektens dype hemmeligheter, kunne hun forstå dem? Kierkegaard besluttet til sist å oppløse forholdet, men det lykkes ikke å få henne til å bryte, selv om han prøvde å unngå at hun stod tilbake som den vrakede. Forlovelsen ble oppløst et år senere, den 11. august 1841, men fikk dyptgående betydning for det forfatterskapet han innledet i februar 1843.

Regine Olsen giftet seg senere med Johan Frederik Schlegel, som ble guvernør for Dansk Vestindia i 1855.

Forfatterskapets første del (1843-46)

Første del av Kierkegaards forfatterskap består av Enten - Eller og To oppbyggelige Taler, som begge er fra 1843. I Enten – Eller, som betraktes som et av hovedverkene, oppstilles to forskjellige livsanskuelser eller «stadier», den estetiske og den etiske, som tar hver sin halvdel av boken, henholdsvis «As papirer» og «Bs papirer». Første del inneholder blant annet de berømte Diapsalmata (strøtanker) og avhandlingen om Wolfgang Amadeus Mozarts «Don Juan». Den estetiske livsholdningen beskrives mest tydelig i «Vexeldriften»: Livet fordrer avveksling fra øyeblikk til øyeblikk, og i hvert øyeblikk skal opplevelsen være intenst sann, men nettopp derved blir det ingen sammenheng i tilværelsen, og estetikeren blir derfor evig søkende og desperat. Forførerens Dagbog slutter i første del av med en beskrivelse av et forførelsesforløp, som avslører det demoniske og fortvilende i en rent estetisk livspraksis midt i sanselighetens sødme. Bokens annen del rommer brev fra etikeren, assessor Vilhelm til A. Han fastholder at det kommer an på å velge seg selv i sin evige gyldighet, men også at evighetens rikdom og dagliglivets småting må gå opp i harmonisk enhet. Utveien av den fortvilelse, som den estetiske livsførelse fører til, er det etiske valg. Det er en avgjørelse hvor man ikke bare velger mellom det gode og det onde, men hvor dette valget også skal være omdreiningspunktet i ens liv. Det etiske valg fører til at man må «velge seg selv»: Påta seg ansvaret for, hva man selv gjør, overta seg selv som den man er, og overta den livshistorien som har dannet en. Det beste eksemplet på en sådan etisk livsførelse finnes i ekteskapet. Boken slutter med en preken, som dreier seg om at vi alltid har urett overfor Gud. Det peker frem mot et ikke beskrevet tredje stadium, nemlig det religiøse. Enten – Eller er utgitt under pseudonymet Victor Eremita («Den seirende eneboer»).

Der hvor etikeren Vilhelm hadde talt for det livsprosjektet at et menneske kan «erhverve seg selv» ved å stå inne for sitt eget liv, viser Kierkegaard i de senere verkene det problematiske ved nettopp den samme oppfattelsen. I Frygt og Bæven fra 1843 kretser forfatteren, nå under pseudonymet Johannes de Silentio (Johannes av Tausheten), om Abraham som troens far. «Tro» vil her si å sette sin lit til at for Gud er alt mulig. Abraham tror at Gud vil gi ham Isak igjen, Isak, som han henger ved med hele sitt liv, og som han på Guds befaling gir avkall på. Ifølge Johannes de Silentio setter troen den enkelte ut over det etiske og dermed utenfor språkets fellesskap med andre. Idet troen setter den enkelte utover det allmenne etiske felt, kan det ikke gis en rasjonell begrunnelse for Abrahams valg: å drepe Isak. Men da det nettopp er troen som suspenderer det etiske, skriver Kierkegaard om den teleologiske (dvs. formålsbestemte) suspensjon (altså: tilsidesettelse) av det etiske.

Skriftet Gjentagelsen utkom samme dag som Frygt og Bæven. Her stiller Kierkegaard spørsmålstegn ved om gjentagelse kan la seg gjøre. Svaret er at sann gjentagelse i bunn og grunn er en religiøs begivenhet: den inntreffer, når troen gir én det liv tilbake som var tapt.

Kierkegaard fortsatte arbeidet med å undersøke den etiske livsholdning i boken Begrebet Angest, som utkom i 1844. Her hevder pseudonymet Vigilius Haufniensis (Den københavnske nattevakt) at den naive etikken kommer til kort overfor synden. Til gjengjeld kan man nå frem til en mer holdbar etikk når man fastholder den etiske livsstil midt i syndens virkelighet. Begrepet Angest viser at hvert menneske er et jeg, og som først er riktig menneskelig når det påtar seg oppgaven å bli seg selv. Boken beskriver hvordan denne oppgaven mislykkes, når «den enkelte» gjør seg selv ufri, ikke bare i angst for det onde, men også i angst for det gode. Angsten er en tilstand av tiltrekning og avsky, som utløses i et sprang, som fører en bort fra valget. Det er det egentlige syndefall: at mennesket frasier seg muligheten for det gode og lar seg synke inn i en plaget innesluttethet.

Kierkegaards manuskript til Philosophiske Smuler.

Fire dager før Begrebet Angest utkom Philosophiske Smuler. Her forsøker pseudonymet Johannes Climacus å avklare hva det egentlig kristelige er. Han viser hvordan Sokrates' metode forutsetter at enhver rommer den sannhet som det dreier seg om å finne. Motsatt gjelder den oppfattelsen at mennesket havner i usannhet ved egen skyld, og at man bare kan rykke seg ut av usannheten ved Guds hjelp. Derfor er det et troens paradoks at den kristne Gud, den evige, har underkastet seg menneskenes vilkår: fødsel, lidelse og død.

Stadier paa Livets Vei utkom i 1845, tilsynelatende utgitt av Hilarius (den oppmuntrende) Bokbinder. Her bearbeides problemstillingen fra Enten – Eller gjennom en rekke situasjoner. Først får estetikerne ordet under et drikkelag. Så fører assessor Vilhelm atter et forsvar for det opphøyde i det borgerlige ekteskap. Endelig behandles det religiøse stadiet ved en diskusjon av psykologien bak en brutt forlovelse.

Johannes Climacus kommer til orde igjen i Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift fra 1846. Han presterer et etterskrift på 600 sider til sine 100 sider Philosophiske Smuler. Etterskriftet rommer et skarpt oppgjør med N.F.S. Grundtvig og Georg Wilhelm Friedrich Hegel, og det hevder at det ikke kan gis noe system for tilværelsen, fordi menneskets eksistens er i konstant bevegelse. Climacus slår fast at man ikke vilkårlig kan velge sin egen sannhet, men at sannheten skal tilegnes gjennom et lidenskapelig valg. På den andre siden kan man ikke av egen kraft finne en sannhet som utpekes av én som står utenfor. I siste instans dreier sannheten seg altså ikke om et statisk «hva», men om et dynamisk hvordan.

Etter dette mente Kierkegaard tydeligvis å ha sagt hva som skulle sies, og han var innstilt på å søke et presteembete. Det ble imidlertid kullkastet av hans strid med humorbladet Corsaren. Bladets vedvarende nedrakking av Kierkegaard ødela hans gode forhold til den «menige mann», og det fremkalte også en tilspissing i hans personlige forståelse av lidelse, martyrium og Kristi etterfølgelse, så de kom til å fremstå for ham som kjennetegn på ekte kristendom. Denne vendingen sees tydelig i flere av de skriftene som utkom mellom 1847 og 1851.

Forfatterskapets annen del (1847–51)

Kierkegaards manuskript til Sygdommen til Døden

Kjerlighedens Gjerninger fra 1847 er en undersøkelse av nesterkjærligheten, og hvordan den kjærlighet som Kristus har åpenbart, kan finne uttrykk i hver enkelt handling. Beskrivelsen er ironisk, det vil si at den mest dreier seg om kjærlighetens motsetninger: mistro, misunnelse, hovmod og dømmesyke. Den samme fremgangsmåten brukes både i «Christelige Taler» fra 1848, hvor eksemplene hentes fra de forskjellige formene for bekymring, og i Kierkegaards andre hovedverk Sygdommen til Døden (1849). Her dukker et nytt pseudonym opp, den kristne Anti-Climacus. Han bearbeider på ny emnet fra Begrebet Angest, som gir Kierkegaard muligheten til å formulere sitt menneskesyn: Mennesket er en syntese, et dialektisk forhold mellom motstridende sider, henvist til både livets hverdag og evigheten, spent ut mellom nødvendighet og mulighet. Samtidig lever mennesket også under det vilkåret at det må forholde seg til seg selv – som dødelig og evig, som nødvendighet og mulighet. Igjen lar Kierkegaard sitt pseudonym, her Anti-Climacus, behandle stoffet på en negativ måte. Han gjennomgår alle de skikkelsene som fortvilelsen kan ha, men lar det munne ut i en forståelse av fortvilelse som det at man ikke vil være seg selv. Denne analysen fører ham frem til å gjenfremsette læren om synden.

Kierkegaard nærmet seg hele tiden kjernen i sitt budskap, og i «Indøvelse i Christendom» fra 1850 fremhever han troens betingelse: å tre i Jesu fotspor. Etterpå beskriver han «forargelsen», det vil si erkjennelsen av hva det innebærer av personlig lidelse å være kristen. Det fører frem mot det enten-eller som er kravet i troen. Så fremheves Kristus som forbilde og etterfølgelsen av ham som den sanne formen for kristendom. Men når forbildet levde og døde i fornedrelse og under forakt og hån, vil den kristne også komme til å lide for sin tro. Kierkegaard går riktignok ikke så langt som å kreve at man skal bli martyr for sannheten. Det har bare Gud og en apostel rett til, men kristendommens krav må stilles klart frem. Det fører Anti-Climacus til å foreta et skarpt skille mellom den triumferende, etablerte kirke, og den ekte, kjempende kirken. Det foregriper det senere angrepet på den etablerte, danske kirken, som man ellers ofte betrakter som noe løsrevet i forhold til forfatterskapet.

Igjen ser det ut til at Kierkegaard hadde tenkt seg å avslutte sitt forfatterskap. I 1848–49 skrev han Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed, som først ble utgitt etter hans død i 1859. Det samme gjelder Dømmer selv!, som først ble trykt i 1876. I 1851 utgav han Til Selvprøvelse, Samtiden anbefalet, hvoretter han trakk seg tilbake fra den litterære offentlighet.

Kirkestormen (1855)

Allerede i 1846 hadde Kierkegaard ment å avslutte sin forfattergjerning og trekke seg tilbake som landsbyprest, men planen ble veltet da han ble latterliggjort av Corsaren. Han følte seg nå som eneren som forfølges, hånes og lider, og følte et kall til å bli i byen for å fortelle samtiden hva kristendom er. Han tok Kristus som forbilde, dvs. et liv i lidelse, i konflikt med verden og samtid, fordi «kjærlighet til Gud er hat til verden». Samtidig forsoner Kristus seg med den som innrømmer at han ikke kan leve opp til et slikt krav. Kristi etterfølger er et sannhetsvitne som tror, dvs. «blir samtidig med Kristus». Kristendommen var gjort mild og overkommelig: «Det å være kristen er blitt et intet, en narrestrek, noe som enhver uten videre er.» Han mente at biskop J.P. Mynster burde innrømme at offisiell kristendom hadde fjernet seg langt fra idealet i Det nye testamente; men biskopen avviste ham helt og erklærte at Kierkegaard drev «en vanhellig lek med det hellige». I januar 1854 døde biskop Mynster. Ved bisettelsen holdt professor H.L. Martensen som Kierkegaard foraktet som en tilhenger av Hegel, en minnetale der han kalte biskopen et «sannhetsvitne».

Søren Kierkegaards grav på Assistenskirkegården i København.

Kierkegaard brøt sin taushet etter nesten fire år da han hørte dette. Den 18. desember 1854 inneholdt Fædrelandet en artikkel av Kierkegaard: «Var Biskop Mynster et sannhetsvitne, et av de rette sannhetsvitner – er dette sannhet?» Det ble innledningen til «kirkekampen» eller «kirkestormen» i 1855, hvor Kierkegaard polemiserte voldsomt og sarkastisk mot kirken og dens presteskap, først i avisartikler og deretter i sitt eget flyveblad Øieblikket. Han som hadde levd som en filosof, lest av få og forstått av færre, angrep nå i et lettforståelig, fengende språk og den beiskeste satire samtidens kristendom: «At jeg, kristelig, har rett, ja, derom er jeg evig forvisset...Om publikum, bladene, Satan selv vil reise seg mot meg; det skal ikke gjøre min rett tvilsom...» Midt under denne kampen falt han bevisstløs om på gaten, og på dødsleiet nektet han å tilbakekalle noe. Han erklærte at han hadde fullført sitt oppdrag, mens hans bror, biskop Peter Christian Kierkegaard (1805-88), mente at Søren var «ekstatiker», ute av seg selv. Også biskop Martensen og andre mente at det mot slutten av livet inntraff en sykelig avsporing av tankene hans. Andre så det som en konsekvent avslutning på forfatterskapet hans. Motstanden mot ham var i starten sterkest fra Grundtvig og kretsen hans, selv om Grundtvig støttet Kierkegaards kirkekritikk. Kierkegaard på sin side hadde forberedt et oppgjør med Grundtvig, som han beskrev som «et vrøvl»; men dette rakk han ikke.

Søren Kierkegaard ble begravet fra København domkirke, der han ofte var innom. Utenfor kirken har biskop Mynster og biskop Martensen fått hvert sitt minnesmerke, noe Kierkegaard ikke har fått. Kirken var fylt med mange mennesker, flere måtte stå ute på gaten. Representanter for kirken, universitetet eller litteraturen var det ikke mange av. Stiftsprost E.C. Tryde forestod kirkehandlingen. Deretter talte broren, P.C. Kierkegaard, på familiens vegne.

Etter høytideligheten ble kisten ført til Assistenskirkegården. Et stort følge gikk med. Etter jordpåkastelsen trådte Henrik Lund frem. Han var Søren Kierkegaards nevø (eldste sønn av søsteren Nicoline). Av H. Lunds tale fremgikk det at onkelen hadde vært kirkens ivrigste motstander, og at man med den kirkelige begravelsen hadde ranet ham etter døden. Henrik Lund følte at kirken som Kirkegaard i den grad hadde tatt avstand fra og gjort til latter, nå valgte å ta ham til seg, og dermed ikke utviste respekt. Etter nevøens mening var onkelen nettopp imot den «offisielle kristendoms» gudsdyrkelse.

Stiftprost Tryde forlangte en unnskyldning fra H. Lund, hvilket han fikk. Herutover fikk han ham idømt en bot på 100 riksdaler.

Stadier på livets vei

Kierkegaards eksistensfilosofi kretset omkring menneskets forskjellige «stadier på livets vei». De blir behandlet i flere forskjellige verker, men det kan gis en samlet oversikt:

• Spissborgeren. Kierkegaard mener at mennesket adskiller seg fra dyrene og plantene ved å ha et selv – altså en bevissthet, en ånd. Denne bevisstheten har muligheten til å forholde seg til seg selv, men det gjør spissborgeren ikke. Denne personen har enda ikke sett seg selv, og lever derfor i likegyldig konformitet og vane.
• Estetikeren. På et tidspunkt tvinges spissborgeren å forholde seg til sitt eget selv, men vil med det samme forsøke å flykte fra sin egen eksistens, for eksempel ved forbruk og ødselhet.
• Mellomstadiet: Ironi eller Ironikeren. Når estetikeren forsøker å akseptere sin egen eksistens, vil han i første omgang distansere seg selv med ironi. En ironiker som med tiden blir fortrolig med selvet, vil ta spranget mot å bli:
• Etikeren. Dette stadiet er det egentlig ærlige og ansvarlige punktet, hvor personen er trådt i eksistens og ikke fornekter sitt eget selv. Men etikeren vil mangle mening i tilværelsen og vil bli grepet av en eksistensiell angst.
• Mellomstadiet: Humor.
• Det religiøse stadium. Dette er Kierkegaards siste stadium, som er oppdelt i to former:

Religiøsitet A. Dette er den konforme og ukrevende religiøsiteten, hvor personen trofast går i kirken, ber sin aftensbønn – men mer av rutine enn egentlig eget valg. Ifølge Kierkegaard er denne formen for religiøsitet ikke akseptabel, da man ikke tar stilling selv, men snarere blir styrt av religionen som institusjon (jfr. Kierkegaards kritikk av folkekirken).

Religiøsitet B. Den lidenskapelige og åndelig krevende troen er det ultimative stadie, hvor personen innser det paradoksale og absurde i det kristne gudsbegrepet: Gud fødes som menneske, for å dø på korset og oppstå igjen, så menneskeheten frelses for dens synder.

Ettervirkninger

Filosofisk

Statue i haven foran det Kgl. Bibliotek. Skulpturen er utført av Louis Hasselriis.

Individualismen, den inderlige subjektivitet, den enkelte revet ut av miljøet og stilt overfor Gud, det er hva Kierkegaards forfatterskap dreide seg om. Det kan sies å betegne en kulminasjon innenfor protestantismen: lenger kan man ikke komme i et personlig gudsforhold. Han har navnlig fått betydning for den eksistenstenkning som slo igjennom i Tyskland i 1920-årene, og som fikk mange tilhengere i Frankrike etter andre verdenskrig.

Karl Barth og Rudolf Bultmann overtok trekk fra ham, mens den seneste tids interesse for Kierkegaard særlig har fremhevet den litterære og den tematiske mangfoldigheten og elegansen i forfatterskapet.

Kulturkanonen

Enten – Eller er tatt opp i den danske kulturkanonen under litteratur.

Verker

• Af en endnu Levendes Papirer. Udgivet mod hans Villie, 1838.
• Om Begrebet Ironi med stadigt Hensyn til Socrates, 1841.
• Enten - Eller. Et Livs-Fragment udgivet af Victor Eremita, 1-2, 1843. – Utgitt på norsk som Enten–Eller. Et Livs-Fragment. Oversatt av Knut Johansen. (Oktober, 2013)
• To opbyggelige Taler, 1843.
• Frygt og Bæven. Dialektisk Lyrik af Johannes de Silentio, 1843. – Utgitt på norsk som Frykt og beven: dialektisk lyrikk. Oversatt av Knut Johansen. (Oktober, 2011)
• Gjentagelsen. Et Forsøg i den experimenterende Psychologi af Constantin Constantius, 1843. – Utgitt på norsk som Gjentagelsen: et forsøk i den eksperimenterende psykolog. Oversatt av Knut Johansen. (Vidarforlaget, 2009)
• Tre opbyggelige Taler, 1843.
• Fire opbyggelige Taler, 1843.
• Begrebet Angest. En simpel psychologisk-paapegende Overveielse i Retning af det dogmatiske, 1843. – Utgitt på norsk som Begrepet angst. Oversatt av Knut Johansen. (Oktober, 2001)
• To opbyggelige Taler, 1844.
• Tre opbyggelige Taler, 1844.
• Philosophiske Smuler eller En Smule Philosophi af Johannes Climacus, utgitt av S. Kierkegaard, 1844. – Utgitt på norsk som Filosofiske smuler eller En smule filosofi. Oversatt av Knut Johansen. (Damm, 2004)
• Problem om Arvesynden af Vigilius Haufniensis, 1844.
• Forord. Morskabslæsning for enkelte Stænder efter Tid og Leilighed af Nicolaus Notabene, 1844.
• Fire opbyggelige Taler, 1844.
• Tre Taler ved tænkte Leiligheder,1845.
• Stadier paa Livets Vei. Studier af Forskjellige. Sammenbrakte, befordret til trykken og utgivne af Hilarius Bogbinder, 1845.– Utgitt på norsk som Stadier på livets vei. Oversatt av Knut Johansen. (Oktober, 2012)
• Afsluttende uvidenskabelig Efterskrift til de philosophiske Smuler. Mimisk-pathetisk-dialektisk Sammenskrift, Existentielt Indlæg, af Johannes Climacus. Utgitt av S. Kierkegaard, 1846.
• En literair Anmeldelse. To Tidsaldre, Novelle af Forfatteren til «en Hverdags-Historie», utgitt av J. L. Heiberg, 1846.
• Opbyggelige Taler i forskjellig Aand,1847.
• Kjerlighedens Gjerninger. Nogle christelige Overveielser i Talers Form, 1847.
• Christelige Taler, 1848.
• Lilien paa Marken og Fuglen under Himlen. Tre gudelige Taler, 1849.
• Tvende ethisk-religieuse Smaa-Afhandlinger af H.H., 1849.
• Sygdommen til Døden. En christelig psychologisk Udvikling til Opbyggelse og Opvækkelse. Af Anti-Climacus, utgitt av S. Kierkegaard, 1849.
• «Ypperstepræsten» – «Tolderen» – «Synderinden», tre Taler ved Altergangen om Fredagen, 1849.
• Indøvelse i Christendom af Anti-Climacus. Nr. I. II. III, udgivet af S. Kierkegaard, 1850.
• En opbyggelig Tale, 1850.
• To Taler ved Altergangen om Fredagen, 1851.
• Til Selvprøvelse. Samtiden anbefalet, 1851.
• Om min Forfatter-Virksomhed, 1851.
• Dette skal siges; saa være det da sagt, 1855.
• Synspunktet for min Forfatter-Virksomhed. En ligefrem Meddelelse, Rapport til Historien, skrevet 1848. Utgitt etter S.K.s død i 1859.
• Dømmer selv. Til Selvprøvelse Samtiden anbefalet. Andre rekke, skrevet 1851-52. Utgitt etter S.K.s død i 1876.
• Bogen om Adler skrevet 1846-47. Utgitt etter S.K.s død i 1916.

Se også

• Angst
• Eksistensialisme
• Kristen eksistentialisme
• Tidehverv

Litteratur

• KIERKEGAARD Dagbog om forførelsen af Cordelia Wahl, ved Jens Staubrand, København 2013. ISBN 978 87 92510 13 6
• KIERKEGAARD Gift dig, gift dig ikke, du vil fortryde begge dele, og andre korte tankevækkende tekster, ved Jens Staubrand. København 2012. ISBN 978 87 92510 08 2
• KIERKEGAARD Breve og notater fra Berlin, ved Jens Staubrand, København 2012, ISBN 978 87 92510 07 5
• KIERKEGAARD Den første Kærlighed og andre tekster om drama, ved Jens Staubrand, København 2010, ISBN 978-87-92510-00-6
• Jens Staubrand: Søren Kierkegaard’s Illness and Death / Søren Kierkegaards Sygdom og Død, Copenhagen 2009, ISBN 978 87 92259 92 9, in English and Danish
• Jens Staubrand: Søren Kierkegaard: International Bibliography Music works & Plays, New edition, Copenhagen; SKK 2008.
• Joakim Garff: SAK : Søren Aabye Kierkegaard : en biografi. Press, 2000, ISBN 82-7547-197-4
• Hopland, Karstein. «Kristendom og lidelse – introduksjon til Søren Kierkegaards kristendomsfilosofi» I: Kirke og kultur, nr 3, 1997
• Innøvelse i Kierkegaard : fire essays / Joakim Garff mfl. Cappelens upopulære skrifter, 1996 ISBN 82-456-0091-1
• Finn Jor. Kjærlighetens gjerninger : en roman om Søren og Regine. Pantagruel forlag, 1999 ISBN 82-7900-066-6
• Finn Jor. "Til hiin Enkelte" : Søren Kierkegaards liv og verk. Oktober, 1995 ISBN 82-7094-728-8
• Kalleberg, Ragnvald. «Kierkegaard som samfunnstenker» I: Nytt norsk tidsskrift, nr 2, 2003
• Svendsen, Paulus. «Søren Kierkegaard». I: Vestens tenkere. Bind II: Fra Descartes til Nietzsche, redigert av Trond Berg Eriksen, 411–31. Aschehoug, 1998. ISBN 82-03-17291-1.
• Kierkegaard, Søren. Frygt og Bæven / Med originalens tekst og kommentarer ved Finn Jor. Gyldendal, 1969
• Den levende Kierkegaard / Bidrag av: René Maheu mfl. Gyldendal, 1969
• Peter Thielst: Historien om Søren Kierkegaard : livet forstås baklengs, men må leves forlengs. Gyldendal, 1995. ISBN 82-05-23442-6
• Peter Tudvad: Kierkegaards København, 2004, ISBN 87-03-00507-0

• Norart Artikler om Kirkegaard i norske tidsskrift

Eksterne lenker

• (en) Søren Kierkegaard – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Søren Kierkegaard – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Søren Kierkegaard på Internet Movie Database
• (en) Søren Kierkegaard på Discogs
• (en) Søren Kierkegaard på MusicBrainz
• (da) Søren Kierkegaard Forskningscenteret ved Københavns Universitet
• (da) Søren Kierkegaard Kulturproduktion
• (da) Håndskrifter fra Søren Kierkegaard-arkivet på det Kongelige Bibliotek
• (da) Dansk Biografisk Leksikon
• (da) Søren Kierkegaard Forskningscenteret

Wikiquote: Søren Kierkegaard – sitater