Oppdragelse

Oppdragelse er et hovedbegrep i pedagogikken for den samlede veiledningen barn og unge får til å mestre livet og utvikle seg mot voksen ansvarlighet og selvstendighet. Formidling av holdninger, normer, verdier, kunnskaper og ferdigheter står sentralt i oppdragelsen, som derfor alltid er kulturavhengig. Oppdragelse kan omhandle alle sider ved personligheten, for eksempel kan man snakke om intellektuell, følelsesmessig, moralsk, estetisk og religiøs oppdragelse. Foreldrene har hovedansvaret, mens barnehage, skole og annen voksen nærkontakt bidrar.[1]

Bilder med oppdragende, formanende tekst til barn og unge.

Ifølge den engelske pedagogiske filosof R.S. Peters må fire kriterier være oppfylt for at noe skal kunne kalles kunne kalles oppdragelse. For det første må de kunnskaper, holdninger og verdier som overføres til barnet og den unge, være verdifulle i seg selv. For det andre må den som oppdras, tilegne seg egenskaper som hjelper ham/henne til å forstå virkeligheten. For det tredje må oppdragelsesprosessen være moralsk forsvarlig, og barnet og den unge være klar over hva som foregår.[2]

Den norske pedagogen Reidar Myhre har ut fra en liknende tankegang definert oppdragelse som den voksne generasjons bestrebelser på å formidle til barn og unge – under gjensidig påvirkning – de kunnskaper og ferdigheter, holdninger og innstillinger, samlivsformer og trosformer som er uttrykk for den sosiale og kulturelle sammenheng oppdragelsen foregår i, på en slik måte at den nye generasjon får hjelp til å realisere sine evner og muligheter i retning av medmenneskelighet, ansvarlighet og selvstendighet, og gjennom dette virke tilbake på samfunn og kultur i både stabiliserende og nyskapende forstand.

Oppdragelsesbegrepet innsnevres ofte til å gjelde holdnings- og karakterdannelsen, dvs. tilegnelsen av holdninger, normer og verdier, som utvilsomt er den mest sentrale siden ved oppdragelsen. Begrepet kan imidlertid utvides til å omfatte intellektuell, emosjonell, sosial, moralsk, estetisk og religiøs oppdragelse. Ut fra en slik forståelse blir det naturlig å oppfatte oppdragelse som et overordnet begrep i forhold til undervisning, som er pedagogikkens andre hovedbegrep. Med en snevrere forståelse av oppdragelsesbegrepet blir oppdragelse og undervisning mer sideordnede begreper.

Oppdragelsesmetodene varierer ut fra tid og sted, og innenfor den enkelte familie. En beretning fra Strilelandet utenfor Bergen i 1723 forteller at foreldrene der verken refset eller slo barna, men lokket for dem når de ville ha dem til å utføre et ærend: «Gakk, søtin min». Små barn ble tiltalt som «Litfar» eller «Litmor» etter kjønn. Sorenskriveren i Sunnfjord, Hans Arentz, skrev senere på 1700-tallet at lokalbefolkningen der skjemte bort barna sine med «en altfor stor kjelenskab og utidig ømhed» som han mente var ukjent utenfor bondestanden. Uansett hva et barn stelte i stand, ble det bortforklart som «børneverk og uforstand, for hvilket det i deres tanker er synd at straffe det». Arentz undret seg også over at «denne overdrevne ømhed» i samme grad omfattet «fremmede fosterbørn» som var tatt inn i husholdningene.[3]

ReferanserRediger

  1. ^ Ulvund, Stein Erik: «barneoppdragelse» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 1. april 2022 fra [1]
  2. ^ R.S. Peters' 4 kriterier
  3. ^ Knut Mykland: Den lange fredstiden (s. 73-74), forlaget Cappelen, Oslo 1988, ISBN 82-574-0443-8

Se ogsåRediger