Sosialisering

For den samfunnsvitenskapelige betydningen av sosialisering, altså samfunnets overtakelse av private bedrifter og økonomiske virksomheter, se nasjonalisering.

Sosialisering er den prosessen hvor enkeltpersoner innlemmes i et samfunn ved å tilegne seg språk, normer, verdier og forventninger, og slik gradvis formes til samfunnsborgere som kan samhandle, kommunisere og orientere seg i en kulturell, sosial og materiell virkelighet. Denne prosessen starter vanligvis i tidlig barndom og fortsetter gjennom hele livsløpet. Sosialiseringen foregår i en rekke ulike arenaer og gjennom en rekke ulike mekanismer, fra det nære og personlige samspillet i familien til påvirkning fra medier, institusjoner og globale kulturelle strømninger.

Definisjon og innhold

Sosialisering innebærer at individet lærer å forstå sosiale koder, internalisere normer og verdier, og utvikle identitet og selvforståelse i samspill med andre. Slik blir individet i stand til å delta meningsfullt i sitt samfunn. Det skilles ofte mellom:

• Primærsosialisering: den grunnleggende påvirkningen i barndommen, særlig knyttet til foreldre, søsken og nære omsorgspersoner.
• Sekundærsosialisering: senere påvirkning fra institusjoner som skolen, arbeidsplassen og frivillige organisasjoner, samt fra venner og sosiale nettverk utenfor familien.
• Tertiær sosialisering: påvirkning som skjer gjennom uformelle kanaler, som for eksempel massemedier, popkultur, internett og sosiale medier.

Denne flertrinnsprosessen gjør det mulig for individer å tilegne seg både grunnleggende sosiale ferdigheter og mer spesialiserte kunnskaper, holdninger og ferdigheter som kreves i ulike situasjoner og roller.

Historisk utvikling og teoretiske perspektiver

Forståelsen av sosialisering har utviklet seg over tid innen ulike fagretninger. Tidlige sosiologer som Émile Durkheim så sosialisering som en mekanisme for sosial orden og integrasjon. George Herbert Mead og andre symbolsk interaksjonister la vekt på at individets selv og identitet utvikles gjennom interaksjon, kommunikasjon og tolkning av symboler. Talcott Parsons så sosialisering som et bindeledd mellom individets psykologi og samfunnets normer, mens Erving Goffman utforsket hvordan sosiale roller, situasjoner og «fasader» regulerer atferd. Psykologer som Albert Bandura fremhevet betydningen av observasjon, imitasjon og læring gjennom forbilder.

Kulturelle og tverrkulturelle perspektiver

Sosialisering er ikke en universell prosess med faste regler, men formes i stor grad av den kulturelle sammenhengen den utspiller seg i. I enkelte samfunn vektlegges kollektivistiske verdier, fellesskapsorientering og forpliktelser overfor familien og lokalsamfunnet. I slike kulturer forventes det at individet tar hensyn til fellesskapets beste, opprettholder harmoni og ofte setter gruppens interesser foran egne. I andre, mer individualistiske samfunn, fremmes personlig autonomi, selvrealisering og uavhengighet som sentrale idealer, slik at enkeltindividets rettigheter, valg og selvutfoldelse står i fokus.

Antropologiske studier har dokumentert hvordan barneoppdragelse, kjønnsroller, familieformer, arbeidsetikk, religiøs praksis og holdninger til autoritet kan variere sterkt på tvers av kulturer. For eksempel kan oppdragelsesmetoder som i én kultur ansees som strenge, i en annen oppfattes som nødvendige for å skape disiplin og respekt. Synet på arbeid og fritid, kvinnens og mannens roller i familien, eller forholdet mellom eldre og yngre kan også variere. Noen samfunn har stramme hierarkier og tydelige autoritetsstrukturer, mens andre verdsetter mer egalitære og demokratiske samhandlingsformer.

Disse kulturelle variasjonene betyr at sosialiseringens innhold, form og intensitet tilpasses det spesifikke samfunnets forventninger, verdier og verdensbilde. Kulturell pluralisme og globalisering har samtidig ført til at mennesker stadig oftere møter normer og verdier fra ulike kulturer, noe som kan skape nye hybrider av sosialisering, kulturell tilpasning og identitetsdannelse. I en stadig mer sammenvevd verden kan man derfor se på sosialisering som en dynamisk og fleksibel prosess, der kulturelle grenser, tradisjoner og praksiser både bevares, utfordres og endres over tid.

Sosialisering og kritikkverdige holdninger

Selv om sosialisering ofte innebærer internalisering av verdier, normer og holdninger som fremmer sosial harmoni og samarbeid, kan den samme prosessen også føre til at enkeltpersoner assimilerer oppfatninger, stereotyper og fordommer som av mange anses som kritikkverdige. Disse holdningene kan være knyttet til kjønn, etnisitet, seksuell orientering, sosial klasse eller andre sosiale kategorier, og kan manifestere seg i alt fra hverdagslige mønstre av mikroaggresjoner til institusjonell diskriminering.

Sosialiseringsprosessen formidles gjennom en rekke kanaler, inkludert familie, vennskapsnettverk, skole, arbeidsplass, religiøse samfunn og massemedier. I noen miljøer kan fordommer videreføres eksplisitt, for eksempel ved at foreldre eller ledere uttrykker rasistiske eller kjønnsdiskriminerende holdninger. I andre tilfeller skjer dette mer indirekte, der underliggende antagelser og symboler normaliserer urettferdighet eller gir grunnlag for subtile former for diskriminering. Slik kan holdninger som støtter urettferdige maktstrukturer leve videre gjennom generasjoner, selv uten å være klart artikulerte eller bevisst vedlikeholdt.

Videre kan kulturelle produkter som filmer, TV-serier, musikk, reklamer og nyhetsrapportering bidra til å opprettholde slike holdninger ved å fremstille bestemte grupper på stereotypiske, nedsettende eller ensidige måter. Disse representasjonene kan påvirke hvordan individer oppfatter seg selv og andre, og dermed påvirke deres atferd og samhandling i hverdagen.

Det faktum at sosialiseringen kan bidra til å reprodusere ulikheter og urettferdighet, betyr imidlertid ikke at disse holdningene er uforanderlige. Kritiske perspektiver, utdanning, bevisstgjøring og møter med mangfoldige grupper kan medføre en ny vurdering av tidligere internaliserte normer og fordommer. Endringsarbeid, både på individuelt, institusjonelt og samfunnsmessig nivå, kan dermed motvirke og redusere uønskede holdninger. På denne måten understreker sosialiseringen som prosess at den ikke kun er stabiliserende og bevarende, men også kan være åstedet for endring, refleksjon og fremveksten av mer inkluderende, rettferdige verdier.

Sosialisering gjennom livsløpet

Selv om tidlig barndom er en kritisk fase i sosialiseringen, stopper ikke denne utviklingsprosessen ved oppveksten. I ungdomstiden får jevnaldrende en stadig viktigere rolle, og unge mennesker påvirkes av nye normer og verdier knyttet til identitet, kultur, utdanning og karrierevalg. I voksenlivet kan arbeidsplassen, nye sosiale nettverk, organisasjoner og politiske bevegelser fungere som arenaer for videre sosialisering, der individet justerer sin atferd og sine holdninger i møte med nye forventninger og oppgaver. Alderdommen, med overgangen fra yrkesaktivt liv til pensjonisttilværelse, innebærer ofte omvurdering av livsmål, sosiale relasjoner og daglige rutiner.

Slike overganger i livsløpet, som å begynne i ny jobb, stifte familie, migrere til et annet land eller tre inn i pensjonisttilværelsen, kan innebære behov for resosialisering – en prosess der individet tilpasser seg nye sosiale normer, roller og forventninger etter tidligere etablerte mønstre. Denne kontinuerlige og livslange dynamikken gjør sosialisering til en fleksibel prosess, der individer ikke bare formes av, men også kan påvirke omgivelsene de inngår i.

Sosialisering i en medie- og teknologiintensiv verden

Fremveksten av digitale medier, internett og sosiale medier har skapt nye og hurtig skiftende arenaer for sosialisering. Individers meninger, identiteter og relasjoner påvirkes i stor grad av interaksjoner gjennom digitale plattformer, hvor geografiske avstander reduseres og tilgang til informasjon, inspirasjon og fellesskap er mer umiddelbar enn noen gang. Dette gir mulighet for raskere spredning av ideer, normer og trender, og kan fremme et mer mangfoldig og nyansert bilde av verden.

Samtidig kan den digitale offentligheten fragmenteres i såkalte «ekkokamre», der individer hovedsakelig eksponeres for perspektiver og holdninger de allerede deler. Dette kan forsterke eksisterende oppfatninger, øke polarisering og gjøre det vanskeligere å møte ulike synspunkter. Sosiale medier kan også bidra til rask spredning av feilinformasjon og propaganda, noe som utfordrer evnen til kritisk kildevurdering og refleksjon. I sum fører disse faktorene til mer komplekse og dynamiske sosiale landskap, der individer må navigere mellom et stort antall informasjonskilder, påvirkninger og fellesskap, og kontinuerlig vurdere hvilken verdi og troverdighet de tillegger ulike budskap.

Kjønn, klasse og etnisitet i sosialisering

Kjønnsroller, sosial klasse og etnisk bakgrunn spiller ofte en vesentlig rolle i hvordan sosialiseringen foregår og hvilke forventninger og muligheter individer møter. Fra tidlig barndom kan kjønnsroller formidles gjennom språk, leketøy, påkledning, oppdragelsespraksiser og medieinnhold, noe som påvirker barns selvforståelse og senere livsvalg.

Sosial klasse kan avgjøre tilgang til ressurser, utdanning, nettverk og kulturell kapital, som igjen påvirker hvilke normer og verdier man internaliserer, samt ambisjoner, karriereveier og deltakelsesmuligheter i samfunnet. Etno-kulturelle forskjeller kan være knyttet til språk, religiøs praksis, familieformer, tradisjoner og forventninger til samhandling med ulike samfunnsinstitusjoner. Dette betyr at individer fra ulike etniske grupper kan oppleve sosialisering på svært ulike måter, noe som kan både forsterke og utfordre eksisterende sosiale hierarkier og maktforhold.

I et samfunn i endring, der mangfoldet av kulturelle uttrykk, kjønnsidentiteter, seksuell orientering og etniske tilhørigheter øker, kan sosialiseringen også bli en arena der nye normer og verdier for likeverd, inkludering og rettferdighet gradvis vinner innpass. Samtidig kan motstand, diskriminering og fordommer vedvare, noe som gjør at sosialiseringens rolle i å forme samfunnets framtidige retning fremstår som både viktig og uavklart.

Former for sosialisering

Sosiologer kan skille ut flere typer av sosialisering:

• Utviklingssosialisering – Tilpasning og læring gjennom ulike livsfaser.
• Primærsosialisering – Grunnleggende normer og verdier lært i familien.
• Sekundærsosialisering – Læring av spesifikke ferdigheter og normer i institusjoner utenfor hjemmet.
• Tertiær sosialisering – Påvirkning fra samfunnets forventninger, medier og kulturelle strømninger.
• Forventningssosialisering – Ny atferd som utvikles som svar på nye situasjoner, jf. Thomas-teoremet (1928).
• Resosialisering – Endring av allerede etablerte normer og verdier, for eksempel ved migrasjon, dramatiske livsendringer eller rehabiliteringsprogrammer.

Kritikk og debatt

Noen perspektiver hevder at sosialisering bidrar til konformitet og hemmer kritisk tenkning og individuell kreativitet, mens andre mener at sosialisering er en nødvendig forutsetning for sosial orden, solidaritet og samarbeid. Debatten om sosialiseringens natur, funksjon og formål er derfor kontinuerlig, og feltet er gjenstand for faglig diskusjon på tvers av disipliner.

Se også

• Sosiale roller
• Sosial kontroll
• Normer
• Kultur
• Kjønnsroller

Litteratur

• Berger, Peter L. & Luckmann, Thomas (1966): The Social Construction of Reality. New York: Anchor Books.
• Bandura, Albert (1986): Social Foundations of Thought and Action: A Social Cognitive Theory. Englewood Cliffs, NJ: Prentice-Hall.
• Chinoy, Ely (1961): Society: An Introduction to Sociology, New York: Random House.
• Clausen, John A. (ed.) (1968): Socialization and Society. Boston: Little Brown and Company.
• Durkheim, Émile (1893): The Division of Labour in Society. New York: Free Press.
• Goffman, Erving (1959): The Presentation of Self in Everyday Life. New York: Doubleday.
• Johnson, Harry M. (1961): Sociology: A Systematic Introduction. London: Routledge and Kegan Paul.
• Lareau, Annette (2003): Unequal Childhoods: Class, Race, and Family Life. Berkeley, CA: University of California Press.
• McQuail, Dennis (2005): McQuail’s Mass Communication Theory: Fifth Edition. London: Sage.
• Mead, George Herbert (1934): Mind, Self, and Society. Chicago: University of Chicago Press.
• Parsons, Talcott & Bales, Robert (1956): Family, Socialization and Interaction Process. London: Routledge and Kegan Paul.
• Wainryb, Cecilia; Smetana, Judith G. & Turiel, Elliot (red.) (2007): Social Development, Social Inequalities, and Social Justice. Mahwah, NJ: Lawrence Erlbaum Associates.
• West, Candace & Zimmerman, Don H. (1987): "Doing Gender." Gender & Society 1(2), s. 125–151.
• Whiting, Beatrice Blyth & Whiting, John W.M. (1975): Children of Six Cultures: A Psychocultural Analysis. Cambridge, MA: Harvard University Press.