Satire

skriftstykke, sceneinnslag eller ytring som refser, spotter, kritiserer eller ironiserer over samfunnsforhold eller politikk

Satire er bruk av humor og ironi for å kritisere dumhet, feil, mangler og holdninger. Satire kan være personrettet eller rettet mot meninger, ideer og holdninger. Som politisk kampmiddel omfatter den alt fra spydige kommentarer og vitser til refsende pamfletter og store diktverk. En god satire kan derfor ha en viktig frigjørende funksjon i samfunnet.[1]

Elfenbensfigur av munk i en revs skikkelse; anti-katolsk propaganda fra reformasjonen. Jordfunn fra København.

Historikk og eksemplerRediger

 
"Le satire e l'epistole di Q. Orazio Flacco", trykt i 1814.

Samfunnskritisk spøk og syrlige kommentarer har lange tradisjoner i menneskenes kulturhistorie. Satire var i antikken en type folkelige, dramatiske festspill, såkalte satyrspill, men ble etter hvert en diktsjanger som skulle vise menneskenes dårskap og laster i privatlivet og offentligheten. Av romerske satirikere kan nevnes Ennius, Horats og spesielt Juvenalis (ca. 60–127 e.Kr.), som i fem bøker fritt kritiserte Romas moralske forfall og latterliggjorde både grekere, romerske patrisiere og transvestitter.

I 1500-tallets Danmark sirkulerte historien om hvordan selve djevelen under navnet «broder Rus» hadde fått innpass i Esrum kloster som kokk. Der var han vitne til munkenes moralske forfall.[2] Historien tilhører samme tradisjon som Boccaccio, da han i Dekameronen fortalte om broder Cipolla, munken som ville vise landbefolkningen en fjær fra erkeengelen Gabriel. Da broder Cipolla oppdaget at fjæren var blitt til noen kullbiter, forsikret han mengden om at kullene stammet fra den ilden der man hadde brent St. Laurentius over.[3]

Fra 1400-tallet ble sjangeren igjen populær og nådde et høydepunkt på 1700-tallet. Satirikere i denne tradisjonen omfatter Shakespeare, Rabelais, Erasmus, Boileau, Cervantes, Swift, Voltaire og Holberg. Av kjente eksempler på satirisk litteratur kan nevnes Sebastian Brants allegoriske Narrenes skip fra 1492 og Jonathan Swifts Gullivers reiser fra 1726. H.C. Andersens eventyr Keiserens nye klær gjør narr av folks snobbethet som hindrer dem i å innrømme at keiseren vandrer omkring uten klær på - inntil et lite barn sier høyt det alle har sett.

Samuel Johnson anså satire som en effektiv måte «å justere ondsinn og dårskap» på, mens John Dryden sa: «Satirens sanne mål er å korrigere laster.»[4] At satire har brodd, viser angrepene på det franske tidsskriftet Charlie Hebdo (en brannstiftelse i 2011 og et dødelig attentat i januar 2015 med tap av 17 menneskeliv).[5]

Satire er i vår tid kjent fra en uendelig mengde underholdningsinnslag i massemediene, enten det dreier seg om det russiske vittighetsbladet Krokodil,[6] den amerikanske TV-serien South Park eller radioprogrammet Hallo i uken fra NRK. Knut Nærum er en typisk samfunnskritisk forfatter som bruker satire som et viktig virkemiddel i sine bøker og tegneserier.

ReferanserRediger

  1. ^ Pedersen, Are Bøe: «satire» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 20. september 2022 fra [1]
  2. ^ «Satirer», Den danske Literaturs Historie fra dens Begyndelse til vore Dage
  3. ^ Roger Osborne: Civilization (s. 191), forlaget Pimlico, 2006, ISBN 978-0-7126-9138-3
  4. ^ Alain de Botton: Statusjag (s. 170), forlaget Damm, Oslo 2005, ISBN 82-04-10858-3
  5. ^ Nicki Peter Petrikowski: «Charlie Hebdo», Britannica
  6. ^ Krokodil, arkiv

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger


 Denne litteraturrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
 Denne kunstrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.