Wikipedia

Giovanni Boccaccio

italiensk skribent, poet og diplomat
(Omdirigert fra «Boccaccio»)

Giovanni Boccaccio (født 16. juni 1313 sannsynligvis i Toscana, død 21. desember 1375 i Certaldo, nær Firenze) var en italiensk dikter, forfatter og humanist.

Giovanni Boccaccio
Født1313[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Certaldo (Den florentinske republikk)[5][6][7][8]
Firenze (Den florentinske republikk)[5][2][4][6]
Død21. des. 1375[5][1][4][6]Rediger på Wikidata
Certaldo (Den florentinske republikk)[5][1][2][4]
BeskjeftigelseNovelleforfatter, lyriker, diplomat, oversetter, biograf, mytograf, skribent Rediger på Wikidata
NasjonalitetDen florentinske republikk
GravlagtSanti Jacopo e Filippo
Giovanni Boccaccio på Commons

Boccaccio skrev blant annet en biografi over Dante og han holdt forelesninger om Den guddommelige komedie. Boccaccio huskes trolig mest som forfatteren av Dekameronen, 100 fortellinger av tildels erotisk tilsnitt. Den kom ut på norsk første gang i 1934, oversatt av Henrik Rytter og kunstnerisk utsmykket av Arent Christensen.

Liv og virke

rediger

Bakgrunn

rediger

Detaljene om Boccaccios fødsel er usikre. Han var sannsynligvis uekte barn av en florentinsk grosserer og bankier og en ukjent kvinne.[trenger referanse] En tidlig biografi påstår at hans mor var pariserinne, og at han også selv var fra Paris, men det er avvist som romantisk diktning.[trenger referanse] Hans fødselssted er sannsynligvis Toscana og kanskje i Certaldo, der hans far var født.[trenger referanse]

Boccaccio vokste opp i Firenze. Hans far arbeidet for Compagnia dei Bardi og giftet seg i 1320-årene med Margherita del Mardoli, som var av en fremstående familie. Boccaccio ble muligvis undervist av Giovanni Mazzuoli, som tidlig innførte ham i Dantes verker.[trenger referanse] Omkring 1327 flyttet Boccaccio til Napoli, hvor hans far ble utnevnt til direktør i Napoli-avdelingen av sin bank.[trenger referanse]

Boccaccio fikk praksis i banken og tilbragte seks år der. Bankarbeide var imidlertid ikke et erverv han næret noen interesse for.[trenger referanse] Derfor overtalte han sin far til å gi ham tillatelse til å studere jus. Faren hadde da introdusert sønnen for den napolitanske adel og Robert den Vises franskpåvirkede hoff. Boccaccio ble venn med Niccolo Acciaiuoli, som også var fra Firenze, og nøt fordeler av hans innflytelse.[trenger referanse] Acciaiuoli hadde muligens en affære med Catherine de Valois-Courtenay, som var enke etter Philip I av Taranto. Acciaiuoli ble senere dronning Joan av Towers rådgiver.

Det er intet som tyder på at Boccaccio brød seg mer om jussen enn om bankarbeid, men studiene gav ham gode kontakter og venner.[trenger referanse] Blant dem var Paolo da Perugia som var museumsinspektør og forfatter av en samling myter, Collectiones, humanistene Barbato da Sulmona og Giovanni Barrili og teologen Dionigi da San Sepolcro.

I 1330-årene ble Boccaccio far. Han fikk to barn utenfor ekteskapet: Mario og Giulio.[trenger referanse]

Forfatter

rediger

I Napoli begynte Boccaccio sitt egentlige kall, poesien. Blant hans verker er Filostrato (kilden til Geoffrey Chaucers Troilus and Criseyde), Teseida (kilden til Chaucers The Knight's Tale), Filocolo (en prosaversjon av et fransk dikt) og La caccia di Diana (et dikt som besynger napolitanske kvinner). Boccaccio var en betydelig formfornyer.[trenger referanse] Han innførte formentlig den sicilianske ottave rime i Firenze, hvor den fikk betydning for Petrarca.[trenger referanse]

Giovanni Boccaccio vendte tilbake til Firenze tidlig i 1341 og unngikk pesten som herjet i byen i 1340. Han gikk glipp av Francesco Petrarcas besøk i Napoli. Boccaccio forlot Napoli på grunn av spenninger mellom kongen av Anjou og Firenze.[trenger referanse] Faren, som var vendt tilbake til Firenze allerede i 1338, gikk bankerott. Moren døde kort etter. Selv om Boccaccio var utilfreds med sin tilbakekomst til Firenze, fortsatte han sitt arbeid og ferdiggjorde i 1341 Comedia delle ninfe fiorentine (også kjent som Ameto), en blanding av prosa og poesi. Han avsluttet Amorosa visione et allegorisk dikt i 50 sanger i 1342 og Fiammetta i 1343. Det pastorale dikt Ninfale fiesolano er formentlig også fra denne tid.[trenger referanse] I 1343 giftet Boccaccio senior seg igjen: denne gang med Bice del Bostichi. Hans barn av første ekteskap var døde. I 1344 fikk faren en sønn, Iacopo. Giovanni Boccaccio ble også far igjen da han fikk Violente, et uekte barn i Ravenna.[trenger referanse]

I Firenze førte avsettelsen av Walter VI av Brienne til popolo minuto-regjeringen. Den minsket adelens og den rikere handelsklasses innflytelse og førte til nedgangstider i Firenze. Byen led ytterligere under pesten i 1348, som tok livet av omtrent tre firedeler av befolkningen. Pesten skulle bli utgangspunktet for Dekameronen.[trenger referanse] Fra 1347 tilbrakte Boccaccio mye tid i Ravenna, der han søkte nye forbindelser. Det er slett ikke sikkert at han var i det pestherjede Firenze på tross av sin påstand om det.[trenger referanse] Hans stemor døde under epidemien. Hans far fungerte som byens forsyningsminister og døde i 1349. Giovanni Boccaccio ble som familieoverhode nå tvunget til en mer aktiv rolle.[trenger referanse]

Boccaccio påbegynte arbeidet med Dekameronen omkring 1349. Det er sannsynlig at han har tatt verkets struktur fra tidligere arbeider, men valget av rammefortellingen – tre menn og syv kvinner forteller hverandre hundre fortellinger i løpet av ti dager (oversatt decameron) under pesten i Firenze – stammer avgjort fra denne tid.[trenger referanse] Dekameronen var ferdig i 1352 og var Boccaccios siste på italiensk, bortsett fra den misogyne (kvinnefiendlige) Corbaccio fra 1355 eller 1365. Boccaccio reviderte og omskrev Dekameronen i 1370-71. Manuskriptet til omskrivningen er overlevert til moderne tid.

Fra 1350 ble Boccaccio sterkt opptatt av den italienske humanisme og involvert i regjeringen i Firenze.[trenger referanse] Hans første offisielle misjon gikk sent i 1350 til Romagna. Han besøkte denne bystaten to ganger senere og ble også sendt til Brandenburg, Milano og til paven i Avignon. Han fremmet studiet av gresk, og huset Barlaam av Calabria støttet hans forsøk på oversettelser av Homer, Euripides og Aristoteles.

I oktober 1350 fikk han til oppgave å motta og innkvartere Francesco Petrarca i sitt hjem i Firenze. Møtet mellom dem var meget utbytterikt, og de ble venner. Boccaccio anså Petrarca som sin lærer og mentor.[trenger referanse] De møttes igjen i Padova i 1351, idet Boccaccio offisielt inviterte Petrarca til å påta seg et professorat ved universitetet i Firenze. Selv om Boccaccio ikke hadde hellet med seg, førte diskusjonene mellom de to til at Boccaccio skrev Genealogia deorum gentilium. Den første utgave ble ferdig i 1360 og skulle forbli et nøkkelverk om klassisk mytologi i mer enn 400 år.[trenger referanse] Diskusjonen mellom Boccaccio og Petrarca gav også Boccaccios ideer om poesi en fastere form.[trenger referanse] Noen kilder mener at Petrarca beveget Boccaccio fra å være den åpne, humanistiske forfatter av Dekameronen til en mer asketisk dikter som var tettere på det 14. århundres ideal som ble fulgt av Petrarca og Dante.[trenger referanse] De var bannerførere for en arkaisk og flyktig form for latinsk poesi. Etter et møte med pave Innocens VI i 1359 og flere møter med Petrarca er det sannsynlig at Boccaccio fikk visse religiøse ideer.[trenger referanse] Det er en vedvarende, men usikker teori om, at han i 1362 skal ha unnsagt sine tidligere verker, som Dekameronen, som profane.[trenger referanse] Om Dekameronen er ingen i tvil.

Etter et feilslått kupp i 1361 ble en rekke av Boccaccios venner og bekjente henrettet eller sendt i eksil. Selv om han ikke var direkte med i sammensvergelsen, forlot Boccaccio samme år Firenze for å bosette seg i Certaldo på avstand fra regjeringens saker. Han reiste til Napoli og videre til Padova og Venezia, der han møtte Petrarca før han vendte tilbake til Certaldo. Han møtte Petrarca nok en gang i Padova i 1368. Da Boccaccio hørte om Petrarcas død (19. juli 1374), skrev han et minnedikt som kom med i samlingen av lyriske dikt, Rime.

Han påtok srg så misjoner for Firenze i 1365, dit han vendte tilbake for å arbeide for regjeringen. Han påtok seg en misjon til pave Urban V i Avignon. Da pavestolen vendte tilbake til Roma i 1367, ble Boccaccio sendt med lykkønskninger. Han ble også utsendt på diplomatiske oppdrag til Venezia og Napoli.

Blant hans senere verker er de viktigste de moraliserende biografier som er samlet som De casibus virorum illustrium (1355-74) og De mulieribus claris (1361-75).[trenger referanse] Blant de andre verker er det en ordbok over geografiske henvisninger i den klassiske litteratur, De montibus, silvis, fontibus, lacubus, fluminibus, stagnis seu paludibus et de nominibus maris liber. Han holdt en rekke forelesninger om Dante i Santo Stefano i 1373, og de førte til hans siste større verk, de detaljerte Esposizioni sopra la Commedia di Dante.

Boccaccios siste år var preget av sykdommer; mange hadde med hans store overvekt å gjøre.[trenger referanse] Han døde den 21. desember 1375 i Certaldo.

Bibliografi

rediger
 
Genealogia deorum gentilium, 1532
  • Il filocolo (ca. 1336-38)
  • Il filostrato (ca. 1335)
  • Teseida (ca. 1339-41)
  • Commedia delle Ninfe fiorentine (1341–42)
  • L'amorosa visione (1342)
  • Elegia di Madonna Fiammetta eller Fiammetta amorosa (1343–44)
  • Decameronen (1348–53)

Referanser

rediger
  1. ^ a b c Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Giovanni-Boccaccio, besøkt 15. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c OPAC SBN, SBN-identifikator CFIV008443, besøkt 15. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.bartleby.com[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c d Boccaccio, Giovanni, besøkt 15. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d Gemeinsame Normdatei, GND-ID 11851217X, besøkt 15. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c Encyclopedia of Renaissance Philosophy. Living edition, Encyclopedia of Renaissance Philosophy ID 83-1, besøkt 15. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Library of Congress Authorities, Library of Congress autoritets-ID n78087605, besøkt 15. juni 2021[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Dizionario Biografico degli Italiani, Dizionario biografico degli italiani giovanni-boccaccio, besøkt 15. juni 2021[Hentet fra Wikidata]

Se også

rediger

Litteratur

rediger
  • Gustav Körting: Boccaccios Leben und Werke. Leipzig 1880.
  • Hans-Jörg Neuschäfer: Boccaccio und der Beginn der Novelle. Strukturen der Kurzerzählung auf der Schwelle zwischen Mittelalter und Neuzeit. München 1969.
  • Joachim Heinzle: Boccaccio und die Tradition der Novelle. Zur Strukturanalyse und Gattungsbestimmung kleinepischer Formen zwischen Mittelalter und Neuzeit. I: Wolfram-Studien 5 (1979), s. 41–62.
  • Hans-Joachim Ziegeler: Boccaccio, Chaucer, Mären, Novellen: „The Tale of the Cradle“. I: Klaus Grubmüller u. a. (Hrsg.): Kleinere Erzählformen im Mittelalter. Paderborner Colloquium 1987. Paderborn/München/Wien/Zürich 1988, s. 9–32.
  • Winfried Wehle: Der Tod, das Leben und die Kunst: Boccaccios Decameron oder der Triumph der Sprache. I: Arno Borst (Hrsg.): Tod im Mittelalter. Konstanz 1993, s. 221–260. Online (PDF; 250 kB).
  • Winfried Wehle: Im Purgatorium des Lebens: Boccaccios Projekt einer narrativen Anthropologie. I: Achim Aurnhammer, Rainer Stillers (Hrsg.): Giovanni Boccaccio in Europa: Studien zu seiner Rezeption in Spätmittelalter und Früher Neuzeit. Wiesbaden 2014, s. 19–45. Online (PDF; 3 MB).

Eksterne lenker

rediger


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Giovanni_Boccaccio&oldid=24733119»