Wikipedia

Homer

gresk forfatter
Homer
Homer British Museum.jpg
FødtὍμηρος
9. århundre f.Kr.[1]
Smyrna[2]Rediger på Wikidata
Død8. århundre f.Kr.Rediger på Wikidata
IosRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Lyriker[3], forfatter, skribent[4]Rediger på Wikidata
Homer på Commons

Homer (gresk Homēros / Ὅμηρος) var en gresk forfatter som antas å ha levd rundt år 800 f.Kr. og som tradisjonen har navngitt som forfatter av to sentrale verker i den vestlige kulturkrets, de klassiske eposene Odysseen og Iliaden. Spørsmålet om hvorvidt Homer var en virkelig person eller ikke, «det homeriske spørsmål», er ubesvart, selv om de fleste forskere har konkludert med at han var en virkelig person.

Denne marmorbysten av Homer er utstilt i Louvre.

Eposene som tilskrives Homer er de to eldste greske verkene som er bevart til vår tid, og de innleder følgelig den greske antikkens litteratur. Iliaden og Odysseen er de gjenværende delene av Den episke syklus, hvor de utgjør henholdsvis andre og sjuende delen. I eldre tid ble Homer også tillagt en rekke andre dikt, hvorav flere nå er tapt.

VerkeneRediger

Disse to verkene, Iliaden og Odysseen, er blant de første nedskrevne historier man kjenner til i europeisk litteratur, og fører videre en muntlig fortellertradisjon. Historiene er av de ytterst få som er bevart for ettertiden, og var allerede i klassisk gresk tid høyt skattet. Deres betydning for den greske, og dermed den vestlige kulturutvikling var umåtelig.

Verkene er utmerkede representanter for den klassiske heltediktningen, fulle av dramatikk og tragedie, men også seire og heltemot. Selve historien er knyttet til heltens raseri og dets konsekvenser. Allerede i første linje i Iliaden slås tonen an:

Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs.

Formmessig er skriftene episke fortellinger skrevet på heksametervers, et strengt oppbygget lyrisk system.

PersonenRediger

Lite er kjent om denne skikkelsen. Uklarhetene omkring Homers identitet kalles for det homeriske spørsmålet. Ifølge gresk legende var Homer en blind aoid (sanger). Det er imidlertid usikkert om han i det hele tatt er en historisk person, og om han i så fall har skrevet disse eposene eller i det minste én av dem, eller om han kun er den som til sist samlet dem og skrev dem ned. Noen forskere tror at det fantes en historisk Homer i det 8. århundre f. Kr., mens andre forskere mener at diktene er oppstått fra en muntlig tradisjon båret av såkalte rapsoder og først ble skrevet ned på tidspunkt – muligens på ordre fra Athens hersker Peisistratos, for å sikre dem for ettertiden.

Ifølge tradisjonen var Homer blind, som forøvrig er et typisk trekk for vismenn og diktere. Det har vært uenighet om hans hjemland, men den geografiske horisont i Iliaden tyder på at eposet er oppstått et sted i det vestlige Lilleasia (Tyrkia).

Mange og ulike spekulasjoner omkring Homers identitet er gjennom tidene drøftet uten at man er kommet noe nærmere en avklaring. En mulighet er at Homer ikke var én bestemt person men snarere en lang dikterisk tradisjon av flere forfattere som så endte opp i, og siden ble husket, som 'Homer'. Spørsmålet om Homers identitet ble tatt på størst alvor på 1800-tallet. Ettersom det er for få muligheter til å avgjøre spørsmålet, har man i dag spøkefullt sagt at versene ikke var skrevet av Homer, men av en mann med samme navn.

Det homeriske spørsmåletRediger

 
L'Apothéose d'Homère ("Homeros apoteose") av Jean Auguste Dominique Ingres (1827), Louvre

I den klassiske perioden i Grekenland var den allmenne oppfatningen at en mann ved navn Homer hadde skrevet både Iliaden og Odysseen. Ganske tidlig oppstod det riktignok tvil om at én og samme person hadde skrevet begge verkene. De som hevdet at to ulike personer hadde skrevet Iliaden og Odysseen skulle etterhvert bli kalt οἱ χωρίζοντες (hoi chorizontes), "separatorene".[5]

Det finnes store likheter i stil mellom de to verkene, men også store forskjeller. Mange av de poetiske formlene forekommer i begge verkene, men det forekommer ulikheter i ordforråd og oppbygning og forskjeller i beskrivelsene av gudene og deres interesse for menneskenes gjøren og laden. I Iliaden griper gudene ofte inn i handlingen, men bråker også seg imellom. I Odysseen er deres inngripen mer sjelden og gudene er mer fredelige. En oppfatning som framkom tidlig var at de to verkene hadde blitt skrevet i ulike perioder av Homers liv.[6]

På 1700-tallet ble det som kom til å kalles "det homeriske spørsmålet", om verkenes enhet, først stilt av François Hédelin d'Aubignac (i Conjectures académiques, publisert i 1715) og senere av Friedrich August Wolf (i Prolegomena ad Homerum, 1795). De hevdet at de tekstene vi kjenner er et verk av en senere redaktør.[5]

Fra 1700-tallet ble det homeriske spørsmålet diskutert livlig og to skoler skilte seg ut. En retning, "analytikerne", forsøkte å skille ut et opprinnelig dikt som skulle ha vært skrevet av Homer selv fra senere tillegg og endringer, og trakk fram usammenhengende innslag i teksten, eksempelvis at den trojanske helten Pylemenes blir drept i den femte boken, men opptrer igjen senere. Den andre retningen, "unitarierne", understreket på sin side enheten i verkenes komposisjon og stil og forsvarte tesen om en enkelt forfatter, Homer, som hadde forfattet verkene med utgangspunkt i ulike kilder som fantes på hans tid. Forskjellene mellom de to verkene kan forklares med at Iliaden ble skrevet av en ung forfatter og Odysseen av samme forfatter i en eldre utgave, eller av en etterfølger i hans skole. Den vanligste oppfatningen blant dagens forskere er at de to verkene ikke er skrevet av samme person.[6]

Ytterligere idéer om Homers identitet har også blitt lagt fram. Det kan tenkes at Homer ikke var én forfatter, men et samlingsnavn for et kollektiv. Et forslag er at Homer er et navn som i ettertid har blitt laget for å betegne en tenkt forfader til en gruppe sangere, "homeridene" fra øya Khíos, og at eposene skulle være en samling av deres dikt.

Homers ettermæleRediger

Etter det vestromerske keiserdømmets kollaps på 400-tallet forsvant greskkunnskapene i Vest-Europa gradvis. Lærdom ble formidlet på latin. Selv de hellige skriftenes greske og hebraiske originaltekster ble erstattet med den latinske oversettelsen Vulgata. Da Petrarca gjennom en bysantinsk ambassadør fikk tak i et Homer-manuskript, kunne han ikke lese det, som han beklagende skrev til forfatteren med adresse i dødsriket. Vinteren 1358/59 lærte Petrarca imidlertid den greskkyndige Leontius Pilatus fra Calabria å kjenne, som tilskyndet også at Boccaccio oversatte Iliaden og Odysseen til latin i årene frem til 1362.

Da Konstantinopel ble erobret av tyrkerne i 1453, flyktet mange lærde til Vesten, medbringende bøker og dokumenter. Disse eksil-grekerne, under beskyttelse av Medicifamilien, slo seg for en stor del ned i Firenze, som etter hvert ble et sentrum for renessansens fremvekst.

Nylesningen av de greske klassikerne fikk avgjørende betydning i denne prosessen. Den første boken satt med greske typer utkom i Brescia i 1474. Det dreide seg om en parodi på Homer, Batrachomyomachia (= Krigen mellom frosker og mus), etter alt å dømme for å brukes i greskundervisningen. Først fjorten år senere, i 1488, utkom en komplett førsteutgave i Firenze. Eksil-grekeren Demetrios Khalkondyles hadde samlet Iliaden, Odysseen, Batrachomyomachia og de homeriske hymnene.

ReferanserRediger

  1. ^ BnFs generelle katalog, 6. nov. 2016
  2. ^ Freebase-data fra Google
  3. ^ Union List of Artist Names, 20. mar. 2012, 500279109, 14. mai 2019
  4. ^ Mirabile: Digital Archives for Medieval Culture
  5. ^ a b Simon Pulleyn, "Introduction" i Homer: Iliad I. Edited with an introduction, translation and commentary by Simon Pulleyn. Oxford University Press 2000. ISBN 0-19-872186-2
  6. ^ a b A. F. Garvie, "Introduction", i Homer: Odyssey, Books VI-VIII. Cambridge University Press 1994. ISBN 0-521-33840-9

LitteraturRediger

På dansk
  • Per Krarup, Homer og det homeriske Spørgsmaal, København: Gyldendal 1945.
  • Minna Skafte-Jensen, Homer og hans tilhørere: Iliaden og Odysseen, København: Gyldendal 1992.
  • Giuseppe Torresin, Homer, Hjørring: Klassikerforeningen 1989.
På engelsk og tysk
  • Joachim Latacz, Troia und Homer. Der Weg zur Lösung eines alten Rätsels, München: Koehler & Amelang 2001, 2. utgave München: Piper Verlag 2003.
  • Gregory Nagy, Homeric Questions, Austin: University of Texas Press 1996.
  • Minna Skafte-Jensen, The Homeric Question and the Oral-Formulaic Theory, Copenhagen: Museum Tusculanum 1980.

Eksterne lenkerRediger

Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen:
Homer


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Homer&oldid=20765887»