Det joniske forbund
Det joniske forbund (gresk: Ἴωνες, Íōnes; κοινὸν Ἰώνων, koinón Iōnōn; eller κοινὴ σύνοδος Ἰώνων, koinē sýnodos Iōnōn; latin: commune consilium), tidvis også kalt for det panioniske forbund, var en sammenslutning opprettet mot slutten av Meliakrigen på midten av 600-tallet f.Kr.[1] som besto av tolv joniske byer (et dodekapolis, hvor det faktisk var mange flere). Herodotos har listet følgende:[2]
- Miletos, Myous og Priene, alle i Karia i Anatolia og snakket samme greske dialekt;
- Efesos, Kolofon, Lebedos, Teos, Klazomenai og Fokaia i Lydia og i den regionen som i dag kalles for Jonia (begge i Anatolia, Lydia strakte seg langt lengre i innlandet enn Jonia), snakket en annen dialekt;
- Khíos (øy) og Erythrai (Anatolia), med en felles dialekt; og
- Samos (øy), med sin egen dialekt.
Smyrna ble opprinnelig oppfattet som en del av aiolere og deres sammenslutning, men etter innflytning fra Kolofon, kanskje også ved et politisk kupp, ble Smyrna etter 650 f.Kr. også en del av forbundet.
En av de tidligste historiske kildene, Historier av Herodotos, og tidlige inskripsjoner, refererer til lovlig valgt råd som etter sedvane oversatte av forbundet som «jonere» i den særegne mening av de byer som var innesluttet av det. Man kan derfor lese av byene, rådene eller beslutningene «til jonerne». Skribenter og dokumenter fra den hellenistiske perioden benytter uttrykkelig betegnelsen koinon («felles ting») eller synodos («synode», det vil si forsamling eller råd) til jonerne, og ved anakronisme gitt til det tidlige forbundet når det er omtalt.
Forbundet ble oppløst et par ganger og opprettet på nytt, og mellom disse periodene var dets faktisk makt svekket. Under Romerriket ble det tillatt å prege sine egne mynter under betegnelsen koinon Iōnōn på den ene side, men med portrettet av den romerske keiseren på den andre.
Opprettelse rediger
Meliakrigen (Meliakos Polemos) var den endelige avgjørelsen mellom det antikke riket Karia og jonere som hadde bosatte seg i samme område ved munningen av elven Menderes (antikkens Maiandros) i en del århundrer. Deres siste sterke base var den befestede bosetningen ved Melia på den smale spissen av Dilek Daglari på de nordlige skråningene av Mykale hvor hovedsetet for deres dyrkelse av Poseidon Helikonios var lokalisert. Festningen ble bygget tidlig på 600-tallet f.Kr. og ble ødelagt av jonerne i krigen.[1] Det er få omtaler av Melia, men to fragmenter sier at Melia var en by i Karia og en inskripsjon fra Priene bekrefter at dette hadde vært en «Meliakrig»[3]
Kariere og jonere hadde blandet seg ved inngifte i generasjoner, men et karisk rike vedvarte inntil en allianse av joniske byer beseiret det og fordelte dets landområder mellom seg. I lys av den økende persiske trusselen besluttet disse byene å fortsette alliansen som det joniske forbund, og bygge et nytt religiøst og politisk senter ved Melia.
Delegatene (theoroi) i forbundet samlet seg for å feire Panionia, en religiøs festival og med leker (panegyris) dedikert til guddommen Poseidon Helikonios ved Poseidons helligdom kalt for Panioniom. Til sist ble et nytt tempel for guden reist en gang rundt 540 f.Kr. Dets ruiner og lokaliseringen av Melia var en del av oppdagelsene til Lohmann et al i 2004.[4] Før det ble etablert var det en rekke teorier om hvor Melia var lokalisert.
Referanser rediger
- ^ a b Red. (2005): «Recent Finds in Archaeology: Panionion Sanctuary Discovered in Southwest Turkey» Arkivert 23. mars 2012 hos Wayback Machine. i: Athena Review 4 (2), s. 10–11.
- ^ Herodotos, 1.142
- ^ Ofte kalt for en «meliansk krig», særlig i engelsk litteratur, men det er uheldig da kan forveksles med en senere krig som Athen førte mot øya Melos.
- ^ Lohmann, H. (2004): «Melia, das Panionion und der Kult des Poseidon Helikonios» i: E. Schwertheim & E. Winter (red.): Neue Forschungen zu Ionien. Kolloquium (1. mars 2003-3. mars 2004). Landhaus Rothenberge/Münster (Asia Minor Studien 54), Bonn, s. 57-91
Litteratur rediger
- Bean, George E. (1979): Aegean Turkey. London: Ernest Benn. ISBN 0-510-03200-1.
- Roebuck, Carl (Januar 1955): «The Early Ionian League» i: Classical Philology, Bd. 50, Nr. 1, s. 26-40
- Herodotos (1920): Histories, oversatt av A. D. Godley, Cambridge: Harvard University Press,; ISBN 0-674-99133-8. Versjon online ved Perseus Digital Library.