Åpne hovedmenyen

Ottave rime eller (tallordet i éntall ottava rima) er en italiensk strofeform.

Ottave rime spiller en stor rolle i kunstdiktningen, og stammer visstnok fra den italienske folkediktnings rispetti; den består av åtte jambiske versrlinjer, hver opprinnelig på elleve stavelser. Rimstillingen er mest korrekt abababcc og alle rimene kvinnelige. Men de ikke-romanske diktere lar hyppig kvinnelige og mannlige rim veksle og benytter friere rimstillinger for de tre første rimpars vedkommende. Ofte går ottave rime bare under navnet «stanzer» (fra stanza), ubeaktet et dette ord egentlig betyr strofer i all alminnelighet.

Den italienske renessanses epikereAngelo Poliziano, Luigi Pulci, Matteo Maria Boiardo, Ludovico Ariosto, Torquato Tasso — og deres senere etterfølgere (Giambattista Marino, Alessandro Tassoni, Niccolò Forteguerri) har bestandig benyttet de rolig fremskridende og likevel avvekslingsrike ottave rime; også i rldre og nyere tid spanierne (José de Espronceda) og portugiserne (Luís de Camões). Romantikken ved år 1800 bragte strofeformen høylig i mote rundt om i landene, — her kan særlig minnes om Byrons Childe Harold og Don Juan. I den dansk-norske diktekunst har dikterne ofte anvendt den: Oehlenschläger, J.L. Heiberg, Carsten Hauch, Ibsen, Chr. K.F. Molbech, Ernst von der Recke, men især Frederik Paludan-Müller (Danserinden, Luftskipperen og Atheisten, Adam Homo).

Canto l’arme pietose, e ’l Capitano
Che ’l gran sepolcro liberò di Cristo.
Molto egli oprò col senno e con la mano;
Molto soffrì nel glorioso acquisto:
E invan l’Inferno a lui s’oppose; e invano
s’armò d’Asia e di Libia il popol misto:
Chè ’l Ciel gli diè favore, e sotto ai santi
Segni ridusse i suoi compagni erranti.
(Torquato Tasso, Gerusalemme liberata)[1]

ReferanserRediger

LitteraturRediger