Angelo Poliziano
Angelo Poliziano, også kjent som Politian, egentlig Angelo Ambrogini (født 14. juli 1454 i Montepulciano i Italia, død 28. september 1494 i Firenze) var en italiensk humanist og dikter. Poliziano var venn og protegé av Lorenzo de' Medici, og en at de fremste klassisk lærde i renessansen[trenger referanse] Han behersket gresk og latin like godt som sitt italienske morsmål, og var en ledende dikter, filosof og filolog. Blant hans tidlige verker er en latinsk oversettelse av Iliaden (ferdig i 1475). Hans dikteriske mesterstykke er verket Stanze cominciate per la giostra del Magnifico Giuliano de' Medici (ferdig i 1478), som er et av den italienske litteraturs mest lysende arbeider.[trenger referanse]
| Angelo Poliziano | |||
|---|---|---|---|
.jpg) | |||
| Født | Angelo Ambrogini 14. juli 1454[1][2]  Montepulciano[3] | ||
| Død | 29. sep. 1494[4][2] (40 år) Firenze[3] | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, dramatiker, universitetslærer, filolog, skribent | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Firenze[5] | ||
| Nasjonalitet | Republikken Siena Den florentinske republikk | ||
| Gravlagt | Firenze | ||
Liv og virke rediger
Bakgrunn rediger
Angelo Poliziano het egentlig Ambrogini, men kalte seg Poliziano etter sin fødeby (Montepulciano, latin: Mons Politianus). Han fikk i Firenze sin introduksjon og undervisning i klassisk lærdom av samme lærer som Lorenzo de' Medici, som ble hans beskytter.
Litterær karriere fra ung alder av rediger
Mellom sitt trettende og nittende år forfattet Poliziano brev på latin og epigrammer på gresk, oversatte fire bøker av Iliaden til latinsk vers og utgav en edisjon av Catullus. Knapt femtenårig diktet han Stanze per la giostra di Giuliano de' Medici og, attenårig, dramaet Orfeo. Han ble satt til lærer for Lorenzos sønner, ble i 1480 utnevnt til professor i antikkens litteratur i Firenze og ble senere kannik ved katedralen.
Forfatterskap rediger
Som filolog vant Poliziano europeisk berømmelse.[trenger referanse] I særdeleshet innen tekstkritikken var hans virksomhet banebrytende.[trenger referanse] Han foreleste over antikkens litteratur og lærdom. På latin diktet han større poem (Manto, Ambra, Rusticus, Nutricia), som tevler med antikkens diktning, og hans filologiske avhandlinger, Miscellanea (1489), ble lenge beundret og etterlignet.[trenger referanse]
Hans ovennevnte Stanze, bestående av 168 strofer ottave rime på det toskanske folkespråk, forherliger med mytologisk tema Giulianos opptreden i et turneringsspill (samtidig med at Lorenzos ble besunget av Luca Pulci). Skjønt planløst og ufullbyrdet, gav ikke desto mindre dette dikt ved sin versifikasjon oppslaget til poesiens renessanse i Italia.[trenger referanse] Skildringen av Venus' øy, Kypros, ble senere imitert av Ludovico Ariosto og Torquato Tasso.
Polizianos tragedie Orfeo, med antikke talekor og mange lyriske partier, innebar frøet til såvel renessansens hyrdedrama som den moderne vestlige operaen.[trenger referanse] Hans lyriske dikt (Rime) er toskanske sanger i folkelig tone.
Som øyenvitne til utbruddet av familien Pazzis sammensvergelse mot medicéerne skildret Poliziano den på latin i Pactianæ conjurationis commentariolum (1478). Videre må nevnes samlingen av hans brev, Epistolæ (1519).
Referanser rediger
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1734, besøkt 5. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 12396, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.palazzo-medici.it[Hentet fra Wikidata]
- ^ Mathematics Genealogy Project[Hentet fra Wikidata]
Litteratur rediger
- Thomas Baier, Tobias Dänzer, Ferdinand Stürner (Hrsg.): Angelo Poliziano: Dichter und Gelehrter. Narr Francke Attempto, Tübingen 2015.
- Tobias Leuker: Angelo Poliziano: Dichter, Redner, Stratege. Eine Analyse der „Fabula di Orpheo“ und ausgewählter lateinischer Werke des Florentiner Humanisten (= Beiträge zur Altertumskunde 98). Teubner, Stuttgart 1997, ISBN 3-519-07647-0
- Ida Maïer: Ange Politien. La formation d'un poète humaniste (1469–1480). Droz, Genève 1966