Eventyr

Eventyr er fantasifulle fortellinger om mennesker, dyr og overnaturlige vesener. Fortellingene inneholder gjerne faste stilmessige trekk som «det var en gang», fantastiske elementer og handler ofte om overnaturlige og overmodige heltedåder. Flere eventyr har opphav i gamle myter med klangbunn i religion og psykologi. Eventyr som opprinnelig ble overlevert muntlig, har ukjent opphavsperson og kalles folkeeventyr, mens eventyr med kjent forfatter ofte kalles kunsteventyr.

Folkeeventyrene tilhører den eldste diktningen vi kjenner. Eventyrene ble til lenge før bøkenes tid. Vi kjenner ofte ikke til deres opprinnelse, men en del eventyr kan knyttes til den religiøse opplæringen i middelalderen og tidlig nytid. Eventyrene har ofte et pedagogisk poeng, eller ble fortalt for å formidle livsvisdom.

Eventyrtyper Rediger

Man kan klassifisere eventyrene slik:

Dyreeventyr Rediger

Dyreeventyr er gjerne fortellinger om dyr som snakker og oppfører seg som mennesker. Bjørn, rev og ulver de mest vanlige å treffe på. Revenka er et eksempel på dette. I Norge handler slike eventyr gjerne om bjørnen og reven. Disse dyrene var ofte koder for øvrigheten i bondesamfunnet. Bjørnen kunne derfor tiltales som presten: «Han far sjøl i stua». Om reven kunne det hete at han snakket «dansk».

Av lengre eventyr kan nevnes Reveenka og Væren og Grisen som skulle til skogs og bo for seg selv.

Egentlige eventyr eller undereventyr Rediger

Denne kategorien eventyr inneholder de lengste og mest utbroderte fortellingene. Et gjennomgående trekk er «ferden til den sekundære verden», enten det er «over havet», «under jorda» eller rett og slett til et annet land. I den sekundære verden må helten eller heltinna løse oppgaver og blir satt på en lang rekke prøver. Om de lykkes avhenger av de gode rådene de får fra hjelpere, gjerne fortrollede dyr. I noen av disse eventyrene oppsøker den sekundære verden menneskene. Ved fortellingens slutt er hovedpersonen kommet styrket tilbake, og visere enn ved fortellingens begynnelse. Denne kategorien blir på engelsk kalt «fairy-tales», og knyttes dermed tydeligere til betegnelsen Faerie – fra alver – som betegnelsen på det sekundære (se Tolkien: Tree and leaf).

Legendeeventyr Rediger

Disse eventyrene er beslektet med undereventyrene, men handlingen knyttes til religiøse emner, og Jesus og sankt Peter er sentrale aktører. Disse eventyrene knyttes ofte til den tida da Jesus vandret på jorda. Eventyrene er nært knyttet til opphavssagn, og forklarer hvordan mennesker og dyr blir straffet for sine onde gjerninger. Typisk i så måte er 'Gjertrudsfuglen, eller Jomfru Maria og Svalen, eller Jomfru Maria som Gudmor. Det siste eksemplet viser ellers at det finnes overgangsformer mellom gruppene – i dette tilfellet er det ingen klar avgrensing til undereventyret. Noen av disse eventyrene ligger i overgangen mellom denne kategorien gutten og det dumme trollet. Et annet eksempel er Smeden som de ikke turde slippe inn i Helvete. Denne fortellingen bærer forøvrig preg av å være beslektet med Nikodemusevangeliet.

Novelleeventyr eller skjemteeventyr Rediger

Disse eventyrene er utelukkende dennesidige. Fortellingene har ofte en samfunnsbrodd eller er satirisk anlagt. De kan ta opp problemer med øvrigheten, eller samlivsproblemer (Kjerringa mot strømmen). Eventyrene av det grovere slaget kan gå ut over presten eller embedsmannen. De rent erotiske fortellingene hører også inn under denne kategorien, selv om enkelte undereventyr kan være grove nok. Eksempler er Prinsessa som ingen kunne målbinde, Peik, Herremannsbruden, Presten og klokkeren, Kullbrenneren og Tyrihans som fikk kongsdatteren til å le.

Eventyr om mennesker som lurer de underjordiske Rediger

Kategorien er ofte kalt Gutten og det dumme trollet. Av disse er nok Askeladden som kappåt med trollet og Smørbukk de mest kjente i Norge. Fanden som eventyrfigur hører også inn her, fordi han er et takknemlig offer for fulheten (Fanden i nøtta).

Formeleventyr eller regleeventyr Rediger

Disse eventyrene er bygd opp over en gjentatt remse som vokser seg svært lang før fortellingen tar slutt. I noen tilfelle kan denne remsa ha pedagogisk innhold, eller inneholde rester av en magisk formel. Andre ganger kan eventyret bygges opp til en vill skrøne som i «Kjetta som var så fæl til å ete». «Pannekaka» er sannsynligvis Norges mest kjente eksempel på et regleeventyr. Disse eventyrene var nok i utgangspunktet fortalt til barn.

Kunsteventyr Rediger

Mens de aller fleste eventyrene er muntlig overleverte, er denne kategorien knyttet til navngitte forfattere. H. C. Andersen er nok den mest kjente eventyrforfatteren i så måte. E. T. A. Hoffmann skrev også fortellinger i samme sjanger. I kunsteventyret utnytter forfatteren eventyrets stilmessige trekk i sin egen diktning, og prøver å bevare eventyrets form. H.C.Andersen gjorde også noe innsamlingsarbeid selv, og diktet av og til om på eksisterende overlevering. Andersens omarbeidelser går ofte noe lenger enn Asbjørnsens eller Grimms «tillemping» av språk og overlevert groteskeri.

Karakteristiske sjangertrekk ved eventyr Rediger

Et typisk trekk ved praktisk talt alle eventyr er at skikkelsene er stereotypier med en endimensjonal personlighet. Helten er bare god, trollene bare dumme, prinsessa bare vakker og så videre. Rollefigurene er dessuten upersonlige og går igjen i flere eventyr, for eksempel fattiggutten, gjerne under det generelle navnet Espen Askeladd, prinsessa, kongen, den gamle kona og andre faste typer. Andre kjennetegn ved eventyrene kan beskrives ved andre stilmessige «eventyrlover» eller faste formler. Disse går igjen i mange typer fortellerkunst og letter kommunikasjonen og formidlinga. Oppbygginga er skjematisk og lett å kjenne igjen som typisk for eventyrsjangeren. Noen eventyrlover er disse:

Innledningsloven: De fleste eventyr åpner med en standardisert innledning, for eksempel «Det var en gang». Fortellinga begynner rolig og utvikler seg gradvis mot mer handling.
Loven om handlingsenhet: Bare de elementene som er nødvendig for handlingen, er tatt med. Strukturen i eventyrene er stram og rettlinjet, med klar rekkefølge i tid, med få hendelser, få personer og bare ett grunnmotiv. Dette går tilbake til det klassiske dramatikkidealet om enhet i tre ledd – i handling, tid og sted.
Midtpunktloven: Eventyret har bare én helt, og handlingen er konsentrert om denne helten eller heltinna. I undereventyrene veksles det mellom jenter og gutter i hovedrollen. Helten er både et identifikasjonsobjekt og et ideal.
Den sceniske totallsloven: Totallsloven innebærer at det som regel bare er to personer med i en scene eller et møte.
Tvillingloven: To personer kan opptre som om de var den samme med like egenskaper, for eksempel «Per og Pål». De representerer mer en gruppe eller mennesketype enn enkeltpersoner. Helten er ikke en av dem.
Motsetningsloven: Når to personer opptrer samtidig, blir motsetningene og forskjellene framhevet. Kontrastene forsterker konfliktene og gjør rollene tydeligere. For eksempel kan den ene være rik og den andre fattig, eller hvis helten er pen og god, må skurken være stygg og ond.
Tretallsloven og annen tallmystikk: Svært mange eventyr inneholder mengden tre – dette kalles for tretallsloven. Det kan være tre personer, for eksempel Per, Pål og Espen Askeladd eller tre prinsesser, tre hendelser, tre forsøk eller tre ønsker. Andre vanlige eventyrtall er sju og ni (det vil si tre ganger tre), som sju brødre eller troll med sju eller ni hoder. Slike tall gjør det lettere for en som forteller å huske handingsgangen i eventyrene.
Loven om bakvekt: Av en serie hendelser eller elementer er den siste alltid den viktigste. Eksempler er Per, Pål og Espen Askeladd, at den yngste av flere prinsesser er den peneste og så videre.
Hvileloven: Eventyr slutter sjelden helt brått, men avrundes med at handlingen faller til ro, gjerne med et «så levde de lykkelig alle sine dager».

Naturmytiske eventyrskikkelser Rediger

De skapningene helten møter i eventyrene, er oftest folk og fe fra den virkelige verden. Det kan være konger og prinsesser, prester og lensmenn, men også gamle koner, fattigfolk og forskjellige dyr og fugler. I tillegg inneholder mange eventyr fabelvesener og andre overnaturlige vesener fra den «sekundære verdenen». Forestillingene og skapningene skifter fra land til land. Ofte har de mytologisk opphav, gjerne knyttet til krefter i naturen. I Norge vil troll og trollkjerringer være blant de vanligste, i tillegg til underjordiske skapninger som tuftekaller, gråmenn, huldre- og haugfolk. Dessuten er det eventyr om huldre, nøkker, fossekaller og drager. I Europa kan en ellers støte på disse overnaturlige eventyrskikkelsene og vettene:

Alv forekommer gjerne i engelske og danske eventyr.
Dverger er vanlige i tyske eventyr samlet av Brødrene Grimm.
Engler opptrer ofte hos Brødrene Grimm, sjeldnere i Norge.
Feer beskrives gjerne i engelske og tyske eventyr. De er knyttet til de engelske fairies og er beslektet med alvene.
Hekser opptrer i danske og tyske eventyr. I Norge blir de gjerne kalt trollkjerringer.
Jotner, jetter, riser eller jutuler er kjempestore, onde troll. Betegnelsen «jette» brukes særlig i Danmark og Sverige. De tilsvarer omtrent giant i engelsk kultur.
Nisser er ikke så vanlig i eventyrene, men finnes oftere i sagn. Unntaksvis kan man treffe på gråtasser eller underjordiske. Disse nevnes ofte under fellesbetegnelsen tusser.
Nymfer, havfruer og najader er vanligere i Danmark og europeiske fortellinger.
Troll er opprinnelig det samme som jetter, men forekommer også som mindre vesener.

Varianter Rediger

Et eventyr kan fortelles i en lang rekke varianter innenfor et lite tradisjonsområde. Et eksempel er Amor og Psyke-kretsen, som er fortalt i en lang rekke ulike versjoner over hele Europa. I Norge finner vi fortellingene i minst tre nedskrevne versjoner: «Østenfor sol og vestenfor måne», «Kvitebjørn kong Valemon», «Dyret i hagjen». Av «Askepott»-fortellingene finnes det langt fler. Tradisjonsøkologien i Norge skiller eventyret noe fra den kjente tyske varianten, men eventyret er fortalt og samlet inn i en rekke bygder: «Kari Trestakk», «Åse piltr i skinnstakk», «Lita-frid-Kirsti».

Fortellere Rediger

Den muntlige fortellertradisjonen innsamlerne møtte, var levende til langt inn på 1900-tallet. Mange av disse fortellerne var svært tradisjonsbevisste og stolte av sin kunnskap. For noen var det svært viktig at eventyrene ble riktig videreformidlet, og den som skulle ta over fortellingen, måtte ta godt vare på den. Da tradisjonslinja var ved å dø ut, var det en del som sørget for å feste fortellingene til papiret selv. Mellom disse var Andris Eivindsson Vang, skolelærer fra Valdres. Olav Tjønnstaul, en kjent forteller fra Telemark, var svært glad da Rikard Berge hadde fått skrevet ned mesteparten av det han kunne – det var viktig for ham at stoffet ikke ble glemt.

Innsamlingsvirksomheten Rediger

Eventyr har vært fortalt over hele verden i uminnelige tider, men det var først i og med romantikken at man tok til å skrive dem ned. Først ute var Charles Perrault i andre halvdel av 1700-tallet, som ga ut en samling tysk-franske eventyr. En del av dem finnes også i varianter hos Brødrene Grimm.

De tyske eventyrene ble samlet fra 1808 og utover, og dette arbeidet foregikk parallelt med utgivelsen av den tyske ordboka og katalogiseringen av det tyske språket. Grimm-samlingen kom første gang ut i 1812. Den skulle få stor gjennomslagskraft for senere innsamling av eventyr i andre land. De fleste av eventyrene som brødrene Grimm samlet skriver seg fra et avgrenset område i Kassel i dagens Tyskland, og ble fortalt av kvinnene i to husstander der.

Ettersom den nasjonalromantiske bevegelsen spredte seg fra Tyskland, begynte også samlerarbeidet utover i Europa. I norske aviser ble det allerede i 1819 rettet en henstilling til prester, leger og skolelærere, som oppholdt seg rundt i landet og var skrivekyndige, om å foreta innsamling av ulike former for folkediktning. Først i 1833 kom det ut en samling med folkeminnestoff. Det var prost Andreas Fayes Norske Sagn. Utgaven vakte oppmerksomhet, både på grunn av professor P.A. Munchs kritiske bemerkninger til utgivelsen og utvalget, og fordi den skapte entusiasme blant norske diktere. Emnene ble tatt opp i dikt og prosa, og ser en på utvalget i Fayes bok er det et imponerende arbeid som ligger bak utvalget. Alle de store sagntypene er med og emnene spenner vidt, fra de mytiske til de historiske genre. Utgaven fikk også stor betydning for Asbjørnsen og Moe, som begynte sine samlerarbeider i 1840-årene, blant annet med å sende sagn- og balladetekster til Faye.

De norske folkeminnearkivene Rediger

Utover på 1800-tallet ble innsamlingene av mer vitenskapelig karakter idet Staten, gjennom Det akademiske Collegium, gav stipendier til innsamling av folkeminner. Samlerne måtte planlegge reiser og begrunne sine reisemål og hensikter gjennom skriftlige søknader om bevilgninger. Etterpå ble det også forlangt at samlerne gjorde rede for nytten av virksomheten gjennom å skrive innberetninger som ble publisert i skoleanalene.

Stofftilfanget gikk med tiden inn i det nasjonalarkivet som i 1914 ble etablert ved Universitetet i Kristiania under navnet Norsk Folkeminnesamling (NFS). Samlingene til Asbjørnsen og Moe, Sophus Bugge og Moltke Moe dannet like siden etableringen grunnstammen i arkivet. Noen eldre samlinger, for eksempel etter Johan Th. Storaker, Peder Fylling og Ivar Aasen kom til Universitetsbiblioteket, og finnes fremdeles ved Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling i Oslo. Rikard Berges enorme samlinger finnes ved Telemark museum. Også ved Universitetet i Bergen finnes det en større samling ved Etno-folkloristisk arkiv (EFA). Blant samlere fra det 19. århundre kan nevnes Henrik Ibsen, August Schneider, Thrond Sjursen Haukenæs og Johannes Skar, og fra det 20. århundre Knut Loupedalen, Henri Delgobe, Edvard Grimstad, Halldor O. Opedal, Knut Hermundstad, Erling Vegusdal Eriksen, Ragnvald Mo og Richard Bergh.

Flere av samlerne konsentrerte seg i likhet med Sophus Bugge om å nedtegne folkeviser. De mest sentrale var ved siden av ham Olea Crøger, Magnus Brostrup Landstad, Ludvig Mathias Lindeman og Catharinus Elling, men både Bugge, Landstad og Lindeman skrev også ned sagn og andre prosafortellinger. Det var dessuten vanlig at innsamling av språk- og dialektprøver gikk parallelt med tradisjonsinnsamlingen. Også Oskar Braaten og Regine Nordmann har syslet med innsamling av folkeminner.

Katalogisering og ordning av arkivkildene Rediger

Den finske eventyrforskeren Antti Aarne og hans kollega Stith Thompson katalogiserte og ga ut en liste over eventyr-varianter, kjent som AT-katalogen. Her kategoriseres alle eventyrene etter tema og motivkrets. Her er noe over tusen variantgrupper katalogisert. Lista dekker først og fremst eventyr fra det indoeuropeiske språkområdet. En kan dermed merke seg at indianereventyr eller eventyr fra andre folkegrupper, som Tusen og en natt må kategoriseres for seg, fordi de ikke passer inn i den europeiske sagnsystematikken.

Dette innebærer at utviklingen av én eventyrstil avhenger av kulturområdet (jf. tradisjonsøkologi). Slik vil vi ikke nødvendigvis finne tretallsloven eller bakvektsregelen i arabiske, afrikanske eller kinesiske eventyr. Indianertradisjonen operer derimot med en firetallslov til forskjell fra vår tretallsregel.

Utgivelsesvirksomheten Rediger

Det ble i det hele tatt i perioden 1840 til 1980 samlet inn et stort tradisjonsmateriale, både av eventyr og annet. Fremfor alt kom arkivenes utgivelsesvirksomhet til å bli håndtert gjennom Norsk Folkeminnelags skriftserie (NFL), etablert i 1920. Den mest omfattende publisering av norsk tradisjonsmateriale finnes utvilsomt i NFLs serie, som i 2007 var nådd frem til bok nummer 157. Her finnes også en rekke regionale varianter av de ulike eventyrtypene publisert. Til serien er det dessuten utarbeidet alfabetiske og systematiske registre (NFL 50, NFL 100:1 og 100:2 + et par tilleggshefter) med egne referanser til de internasjonale katalogene for eventyr og sagn. Et eget prosjekt, Norsk eventyrbibliotek, ble sist på 1960-tallet satt i gang i regi av Det Norske Samlaget. Serien hadde et verdifullt, vitenskapelig noteapparat, som er blitt sløyfet ved den senere gjenutgivelse av serien.

Eventyrillustrasjoner Rediger

Illustrasjoner til norske folkeeventyr Rediger

Den første gjennom-illustrerte utgaven av Asbjørnsen og Moes Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg utkom i 1879 med bidrag fra Hans Gude, August Schneider, Erik Werenskiold, Otto Sinding, o.a.. Omslaget viser annet opplag fra 1896.
Eventyrillustratøren Erik Werenskiold. Portrettert av kollegaen Christian Krohg omkring 1891.
Eventyrillustratøren Theodor Kittelsen. «Selvportrett» fra 1888.
Skogtroll av Theodor Kittelsen, 1906, som fikk pryde omslaget til en senere revidert utgave av Eventyrbok for barn.

Eventyr samlet av brødrene Grimm Rediger

Det eldste bildet av Rottefangeren i Hameln
Illustrasjon fra Gullgåsa av L. Leslie Brooke 1905
Illustrasjon fra Gullgåsa av L. Leslie Brooke 1905
Illustrasjon fra Tommeliten av L. Leslie Brooke 1905
Illustrasjon fra De tre små griser av L. Leslie Brooke 1905
Illustrasjon fra De tre små griser av L. Leslie Brooke 1905
Illustrasjon fra De tre små griser av L. Leslie Brooke 1905
Snøhvit i en utgave fra 1800-tallet

Illustrasjoner til H.C. Andersens «kunsteventyr» Rediger

Tegning av Lorentz Frølich til H. C. Andersens Hyldemoer
Tommelise av Vilhelm Pedersen
Den flyvende Kuffert av Vilhelm Pedersen
Hvad Tidselen oplevede av Lorentz Frølich
Den lille havfrue av Vilhelm Pedersen

Eventyrillustrasjoner av John Bauer Rediger

Ilustrasjon av John Bauer til Bortbytingarna (fra Bland tomtar och troll, 1913)
Troll med bortført prinsesse fra Bland tomtar och troll, 1915
En kväll vid midsommartid gingo de med Bianca Maria djupt in i skogen fra Bland tomtar och troll
God kväll, farbror! hälsade pojken, gouache fra Bland tomtar och troll
Trollörten (fra Bland tomtar och troll)
En underskön liten älva (fra Bland tomtar och troll)
Sicken liten puttefnasker! (fra Bland tomtar och troll)
Trollmor och pojken smögo sig ut ur berget. Trollkittlen hade de emellan sig på en stång. (fra Bland tomtar och troll)
Hur är det med aptiten? (fra Bland tomtar och troll)
Rottrollen (1917)
Tuvstarr