Eventyr eller folkeeventyr er fantasifulle fortellinger om mennesker, dyr og overnaturlige vesener. Fortellingene inneholder gjerne faste stilmessige trekk som «det var en gang», fantastiske elementer og handler ofte om overnaturlige og overmodige heltedåder. Flere eventyr har opphav i gamle myter med klangbunn i religion og psykologi. Eventyr som opprinnelig ble overlevert muntlig og har ukjent opphavsperson kalles folkeeventyr, mens eventyr med kjent forfatter ofte kalles kunsteventyr.

Folkeeventyrene tilhører den eldste formen for diktning. Opprinnelsen til eventyrene er ofte ikke kjent, men en del eventyr kan knyttes til den religiøse opplæringen i middelalderen og tidlig nytid. Eventyrene har ofte et pedagogisk poeng, eller ble fortalt for å formidle livsvisdom. Mennesker har sannsynligvis fortalt eventyr lenge før skrivekunsten, og lenge før trykkekunstens tid - men etter at skriften gjorde sitt inntog har eventyr også blitt overlevert i tekst.

Etter som de er overført muntlig i generasjoner finnes de i flere varianter. De ble innsamlet og nedskrevet på 1800-tallet og er siden utgitt og lever videre i moderne barnebøker, filmer og teater.

Eventyrtradisjonen

Det finnes en rik og mangfoldig eventyrtradisjon i Asia, med røtter som strekker seg tusenvis av år tilbake i tid. Mange asiatiske kulturer har utviklet sine egne former for folkeeventyr, fabler og mytiske fortellinger. De har ofte moralske, filosofiske eller religiøse undertoner, med symboltunge bilder og visdomsbudskap. Den mest kjente samling av historier fra orienten er Tusen og en natt med historier og eventyr som stammer fra middelalderen, og er satt sammen til ett hele gjennom en rammefortelling.

India har en av verdens eldste eventyrtradisjoner. Panchatantra, som inneholder fabler og eventyr, mener enkelte forskere ble skrevet ca. 200 f.Kr., men skal være basert på ennå eldre muntlige tradisjoner. En annen enorm samling eventyr og fortellinger er Kathasaritsagara fra 1100-tallet. Disse historiene har påvirket både arabiske, persiske og europeiske eventyr. Kinesiske eventyr kombinerer ofte moral, ærefull oppførsel, respekt for foreldre, rettferdighet, mystikk og buddhistisk visdom. Japanske eventyr er ofte preget av naturmystikk, åndeverden og respekt for forfedre. Mange fortellinger inneholder yōkai, som er overnaturlige vesener, og kami som er gudeånder. Koreanske eventyr kombinerer buddhistisk symbolikk med folkelig humor og moral. I Sør- og Øst-Asia ble fortellingene brukt til å formidle praktisk visdom, lederklokskap og moralske læresetninger til både barn og voksne. I Midtøsten, gjennom Tusen og en natt, fungerte rammefortellingen som et redskap for kulturell selvforståelse og for å synliggjøre sosial kritikk, samtidig som fortellerrollen, særlig for kvinner, hadde en utvidet kulturell betydning.

Eventyr fra Kathasaritsagara

Hans og Grete

Kvitebjørn Kong Valemon

I Afrika finner man også en rik og mangfoldig eventyrtradisjon, med røtter i muntlig fortellerkunst som strekker seg tusenvis av år tilbake. Eventyrene har vært en sentral del av kultur, oppdragelse og samfunnsliv i mange afrikanske folkegrupper. Afrikanske eventyr blir fortalt rundt bålet som underholdning, læring og fellesskap. Fortelleren bruker ofte sang, rytme og dans, og publikum deltar aktivt med rop og svar. Dyr er vanligvis med i eventyrene, små smarte skapninger som lurer sterkere dyr. Historiene forteller om dyrs egenskaper, naturfenomener eller sosiale regler, ofte med pedagogisk eller filosofisk undertone. De brukes til å lære barn om livet, samfunnet uskrevne regler og naturen. Mange historier har blitt videreført i karibisk og afrikansk-amerikansk folklore. For eksempel den vestafrikanske skikkelsen Anansi, en edderkopp og lurefigur, som også er med i fortellingene i Jamaica og USA.

Det finnes en rik og levende eventyrtradisjon blant urfolk i Amerika, både i Nord-, Mellom- og Sør-Amerika. Disse eventyrene er ofte knyttet opp til legender, myter eller folkefortellinger, og har blitt overlevert muntlig gjennom generasjoner. Eventyrskikkelser som Coyote, en klassisk lurefigur i mange nordamerikanske urfolkstradisjoner, særlig blant navajo og caddo. Bestemor Edderkopp er en vis og skapende figur i sørvestlige stammer som hopi og navajo. Bøffelkvinnen er en hellig skikkelse som lærer lakota-folket å leve i balanse med naturen.

Øst-Europa har en gammel og rik eventyrtradisjon, med røtter i både slavisk folketro, ortodoks kristendom og førkristne myter. Disse fortellingene har blitt overlevert muntlig i generasjoner og finnes i mange varianter på tvers av land som Russland, Polen, Ukraina, Romania, Bulgaria og de baltiske statene. Ofte handler de om moralske prøvelser og en reise gjennom en symbolsk verden. De bruker tretallsloven og magiske hjelpere, akkurat som i norske eventyr.

Også eventyrtradisjon i Sør-Europa er rik og mangfoldig med røtter i både antikk mytologi, middelalderens folklore og muntlig fortellerkunst. Italienske Giambattista Basile samlet eventyr på 1600-tallet i Lo cunto de li cunti, en av de eldste eventyrsamlingene i Europa. Italienske folkeeventyr er ofte preget av livlig humor, listige helter og moralske prøver. Hellas har en todelt tradisjon, klassiske myter som Zevs og Herakles og folkeeventyr fra bysantinsk og osmansk tid. Mange greske eventyr handler om kløktige unge menn og kvinner, havfruer, drager og skjulte skatter. Portugisiske eventyr har ofte sjøfartstema, med helter som reiser til fjerne land og møter magiske vesener. De inneholder også moralske prøver, kristne motiver og symbolsk straff og belønning. Spanske eventyr kombinerer kristen symbolikk, maurisk påvirkning og lokal folklore. Fortellingene inneholder ofte kloke bønder, magiske gjenstander og overnaturlige prøvelser. I regioner som Galicia og Andalucía finnes egne tradisjoner med hekser, ånder og helgener.

Eventyrtradisjonen i Nord-Europa har mange felles kjennetegn, men også noen regionale særpreg. Også her er eventyrene overført muntlig fra generasjon til generasjon i århundrer, ofte fortalt rundt ildstedet eller i sosiale sammenhenger. Fortellingene foregår i en tidløs og stedløs verden, men speiler likevel samfunnsforhold og natur fra fortellernes virkelighet. De starter ofte med «Det var en gang…», foregår «langt borte» eller «østenfor sol og vestenfor måne» og slutter med «Snipp, snapp, snute…», dette er like vanlige i tyske, danske og britiske eventyr som i norske. Standardiserte karakterer som helten, skurken, hjelperen og den kloke gamle går igjen i hele Europa. Helten er ofte en med mindre kjangser til å vinne, men som med kløkt og vennlighet allikevel vinner. Magiske gjenstander som sverd, ringer eller støvler hjelper helten på reisen. Den gode belønnes, den onde straffes. Eventyrene inneholder ofte kritikk av makt og autoriteter, pakket inn i humor og symbolikk. Troll, hekser, drager, alver og talende dyr er vanlige. Hekser og dverger er vanligst i Tyskland, alver i Storbritannia og troll i Sverige og Norge.

I Skandinavia vokste folketradisjonen frem i bondesamfunnets tette miljøer, hvor eventyr ofte ble fortalt rundt ildstedet som en integrert del av dagliglivets ritualer. Her fungerte de først og fremst som moraliserende lærebøker i uformell drakt, de lærte barn om mot, rettferdighet og konsekvensene av grådighet, samtidig som de bidro til å styrke lokalt fellesskap og opprettholde språklige og kulturelle særtrekk.

Norske eventyrene speiler norsk natur med fjell, skoger, setre, fossefall og dype daler. Trollene bor i fjellene, og heltene må ofte krysse bruer, elver og skoger, landskap som er typisk for Norge. Bukkene Bruse og reven og bjørnen er eksempler på dyr med menneskelige egenskaper, ofte brukt i norske dyreeventyr. Troll er særlig fremtredende i norske eventyr, store, dumme og farlige, men som alltid blir overlistet. Norske eventyr har ofte en underfundig, tørr humor og inneholder kritikk av øvrighetspersoner som futen, presten eller kongens menn. Det er en slags sosial protest, men alltid med glimt i øyet. Selv om eventyrene oftest foregår i en tidløs og stedløs verden finnes det også stedfestede eventyr som Trollet på Hedalskogen eller Kvitebjørn Kong Valemon, som knytter seg til konkrete steder i Norge.

Samiske eventyr skiller seg ut fra andre norske eventyr ved at de har særegne temaer som beskriver gammel samisk kultur og verdensforståelse. I samiske eventyr er også stedtilhørighet og opplæring viktig. Eventyrene kunne ha med konkrete steder og personer i handlingen og de advarte barna mot å ikke behandle naturen og levende vesener med respekt. Relasjoner med de døde vektlegges sterkere i de samiske eventyrene enn i de andre norske. Som andre norske eventyr handler de om dyr, natur og naturfenomen som nordlyset.

Den kvenske eventyrtradisjon har røtter i finsk og nordskandinavisk folklore, men med egne særpreg og figurer. Også disse handler mye om dyr som bjørnen, reven, katten og haren. Mange fortellinger har humoristisk og pedagogisk preg, og handler om samarbeid, list og fellesskap. De er ofte muntlige, med rytme, sang og deltakelse i tråd med kvensk fortellertradisjon.

Innen norske eventyr er det en noen variasjoner fra landsdel til landsdel i hvilke eventyr som ble fortalt, det forekommer også variasjoner inne samme eventyr. På Østlandet er det sterke tradisjon for eventyrfortellinger, mange knyttet til skog, gårdsliv og underjordiske. Fortellingene er ofte jordnære og handler om bønder, troll og huldrefolk. På Sørlandet er eventyrene mer preget av kystkultur og sjøfart, det er mange eventyr og sagn om draugen, havfolk og forlis. Kristendommen har satt tydelig preg på fortellingene, med moralske undertoner. Fjordlandskapet på Vestlandet gir grobunn for sagn om fjellvetter, troll og naturkrefter. Fortellingene er ofte dramatiske og knyttet til vær, fjell og hav. Trøndelag har rike tradisjon for eventyr med humor og listige helter, som ligner på Askeladden, mange fortellinger om underjordiske, vetter og lokale troll. Trøndersk fortellerstil er ofte folkelig og direkte, med glimt i øyet. I Nord-Norge er eventyr ofte knyttet til overlevelse, naturens makt og respekt for det ukjente. Samisk fortellertradisjon inneholder både eventyr som er unike for den samiske kulturen, og samiske versjoner av eventyr som er kjent i forskjellige varianter i hele Norge. Det er ulike samiske fortellertradisjoner som varierer både etter geografi, språk og kulturform, den mest markante forskjellen er mellom kyst og innland. Nordsamisk tradisjon er mest dokumentert og utbredt med kjente skikkelser Stallo, Stiika-Piera, draugen og dyrenes stammor. Fortellingene er ofte knyttet til naturfenomener, slektskap og åndeverden. Sørsamisk tradisjon har egne fortellinger og figurer, som Sølvbruden og Solskatten. Ofte sterkt knyttet til reindrift, flyttemønstre og fjellandskap. Østsamisk tradisjon er mindre kjent, men inneholder unike fortellinger som Reinen med gylne horn og Rimne-Kales. Den har påvirkning fra russisk og finsk fortellerkultur. Det er også forskjeller mellom Sjøsamiske og Innlandssamisk eventyr. Sjøsamiske eventyr er knyttet til kystliv, fiske og havet. Det forekommer skikkelser som draugen, marmæla (havmann) og havormen. Innlandssamiske eventyr er mer knyttet til reindrift, jakt og ferskvannsfiske, og forteller om Stallo, underjordiske og villdyr.

På 1800-tallet ble eventyrene samlet inn og skrevet ned som del av nasjonalromantikken. Brødrene Grimm er kjente for sin innsamling i Tyskland, Evald Tang Kristensen i Danmark, Zacharias Topelius i Finland og Asbjørnsen og Moe i Norge.

Eventyr har i alle tider og kulturer fungert som både underholdning, sosialiseringsverktøy og normformidler gjennom muntlig overlevering, og deres bruk, status og funksjon varierer med samfunnets struktur, religiøse forestillinger og historiske behov. De har ofte et moralsk budskap. Man kan lære barn forskjellen på rett og galt, og viser konsekvensene av handlinger. For eksempel brukte Askeladden kløkt og list når han lurte trollet, han var modig, hjelpsom og ærlig, noe som førte til at han ble belønnet med prinsessa og halve kongeriket.

Eventyrtyper

Man kan klassifisere eventyrene slik:

Dyreeventyr

Utdypende artikkel: Dyreeventyr

Dyreeventyr er gjerne fortellinger om dyr som snakker og oppfører seg som mennesker. Bjørn, rev og ulver de mest vanlige å treffe på. Revenka er et eksempel på dette. I Norge handler slike eventyr gjerne om bjørnen og reven. Disse dyrene var ofte koder for øvrigheten i bondesamfunnet. Bjørnen kunne derfor tiltales som presten: «Han far sjøl i stua». Om reven kunne det hete at han snakket «dansk».

Av lengre eventyr kan nevnes Reveenka og Væren og Grisen som skulle til skogs og bo for seg selv.

Undereventyr

Utdypende artikkel: Undereventyr

Denne kategorien eventyr inneholder de lengste og mest utbroderte fortellingene. Et gjennomgående trekk er «ferden til den sekundære verden», enten det er «over havet», «under jorda» eller rett og slett til et annet land. I den sekundære verden må helten eller heltinna løse oppgaver og blir satt på en lang rekke prøver. Om de lykkes avhenger av de gode rådene de får fra hjelpere, gjerne fortrollede dyr. I noen av disse eventyrene oppsøker den sekundære verden menneskene. Ved fortellingens slutt er hovedpersonen kommet styrket tilbake, og visere enn ved fortellingens begynnelse. Denne kategorien blir på engelsk kalt «fairy-tales», og knyttes dermed tydeligere til betegnelsen Faerie – fra alver – som betegnelsen på det sekundære (se Tolkien: Tree and leaf).

Novelleeventyr

Utdypende artikkel: Novelleeventyr

Denne kategorien eventyr som i oppbygning likner undereventyr ved at de ofte er lange og inneholder flere scener, men til forskjell fra undereventyra i liten grad inneholder motiver av magisk eller fantastisk art.

De kan ta opp problemer med øvrigheten, eller samlivsproblemer. Blant de mest utbredte novelleeventyra i norsk tradisjon er Presten og klokkeren, Prinsessen som ingen kunne målbinde og Askeladden som fikk kongsdatteren til å løgste seg.

Skjemteeventyr

Utdypende artikkel: Skjemteeventyr

Denne kategorien eventyr har få eller ingen overnaturlige innslag, som har hatt som hovedfunksjon å underholde og vekke latter hos tilhørerne. Gruppa er svært sammensatt, og kan f.eks. handle om molboer, friere, ektepar, dumme menn og kjerringer osv. Kjerringa mot strømmen er et kjent skjemteeventyr.

Erotiske eventyr

Utdypende artikkel: Erotiske eventyr

Kategorien hører til innen skjemteeventyrene, men er blitt skilt ut pga. sitt slibrige og obskøne innhold. Asbjørnsen og Moe var bland dem som også samlet inn erotiske eventyr, men de ga dem ikke ut. I mange av de mer sømmelige eventyrene forekom det opprinnelig erotisk innhold og upassende gloser før de ble tilpasset og omdiktet for å kunne settes på trykk.

Legendeeventyr

Utdypende artikkel: Legendeeventyr

Disse eventyrene er beslektet med undereventyrene, men handlingen knyttes til religiøse emner, og Jesus og sankt Peter er sentrale aktører. Disse eventyrene knyttes ofte til den tida da Jesus vandret på jorda. Eventyrene er nært knyttet til opphavssagn, og forklarer hvordan mennesker og dyr blir straffet for sine onde gjerninger. Typisk i så måte er 'Gjertrudsfuglen, eller Jomfru Maria og Svalen, eller Jomfru Maria som Gudmor. Det siste eksemplet viser ellers at det finnes overgangsformer mellom gruppene – i dette tilfellet er det ingen klar avgrensing til undereventyret. Noen av disse eventyrene ligger i overgangen mellom denne kategorien gutten og det dumme trollet. Et annet eksempel er Smeden som de ikke turde slippe inn i Helvete. Denne fortellingen bærer forøvrig preg av å være beslektet med Nikodemusevangeliet.

Opphavseventyr

Utdypende artikkel: Opphavssagn

Opphavseventyr eller etiologiske eventyr er en kategori av tradisjonelle fortellinger, eventyr og sagn. Slike eventyr tar sikte på å forklare hvorfor et naturfenomen, objekt eller et kulturtrekk som en skikk har oppstått. Eksempel på slike eventyr er Hvorfor bjørnen er stubbrumpet.

Eventyr om mennesker som lurer de underjordiske

Kategorien er ofte kalt Gutten og det dumme trollet. Av disse er nok Askeladden som kappåt med trollet og Smørbukk de mest kjente i Norge. Fanden som eventyrfigur hører også inn her, fordi han er et takknemlig offer for fulheten (Fanden i nøtta).

Ramseeventyr

Utdypende artikkel: Ramseeventyr

Disse eventyrene er bygd opp over en gjentatt remse som vokser seg svært lang før fortellingen tar slutt. I noen tilfelle kan denne remsa ha pedagogisk innhold, eller inneholde rester av en magisk formel. Andre ganger kan eventyret bygges opp til en vill skrøne som i Kjetta som var så fæl til å ete. Pannekaka er sannsynligvis Norges mest kjente eksempel på et ramseeventyr. Disse eventyrene var nok i utgangspunktet fortalt til barn.

Kunsteventyr

Utdypende artikkel: Kunsteventyr

Mens de aller fleste eventyrene er muntlig overleverte, er denne kategorien knyttet til navngitte forfattere. H. C. Andersen er nok den mest kjente eventyrforfatteren i så måte. E. T. A. Hoffmann skrev også fortellinger i samme sjanger. I kunsteventyret utnytter forfatteren eventyrets stilmessige trekk i sin egen diktning, og prøver å bevare eventyrets form. H.C.Andersen gjorde også noe innsamlingsarbeid selv, og diktet av og til om på eksisterende overlevering. Andersens omarbeidelser går ofte noe lenger enn Asbjørnsens eller Grimms «tillemping» av språk og overlevert groteskeri.

Blant andre nyere kunsteventyr kan nevnes Legenden om Narnia (1950-1956) av C.S. Lewis og Mio, min Mio (1954) av Astrid Lindgren.

Karakteristiske sjangertrekk ved eventyr

Et typisk trekk ved praktisk talt alle eventyr er at skikkelsene er stereotypier med en endimensjonal personlighet. Helten er bare god, trollene bare dumme, prinsessa bare vakker og så videre. Rollefigurene er dessuten upersonlige og går igjen i flere eventyr, for eksempel fattiggutten, gjerne under det generelle navnet Espen Askeladd, prinsessa, kongen, den gamle kona og andre faste typer. Andre kjennetegn ved eventyrene kan beskrives ved andre stilmessige «eventyrlover» eller faste formler. Disse går igjen i mange typer fortellerkunst og letter kommunikasjonen og formidlinga. Oppbygginga er skjematisk og lett å kjenne igjen som typisk for eventyrsjangeren. Noen eventyrlover er disse:

Innledningsloven: De fleste eventyr åpner med en standardisert innledning, for eksempel «Det var en gang». Fortellinga begynner rolig og utvikler seg gradvis mot mer handling.
Loven om handlingsenhet: Bare de elementene som er nødvendig for handlingen, er tatt med. Strukturen i eventyrene er stram og rettlinjet, med klar rekkefølge i tid, med få hendelser, få personer og bare ett grunnmotiv. Dette går tilbake til det klassiske dramatikkidealet om enhet i tre ledd – i handling, tid og sted.
Midtpunktloven: Eventyret har bare én helt, og handlingen er konsentrert om denne helten eller heltinna. I undereventyrene veksles det mellom jenter og gutter i hovedrollen. Helten er både et identifikasjonsobjekt og et ideal.
Totallsloven: Den sceniske totallsloven eller episke love i folkedigtningen innebærer at det som regel bare er to personer med i en scene eller et møte.
Tvillingloven: To personer kan opptre som om de var den samme med like egenskaper, for eksempel «Per og Pål». De representerer mer en gruppe eller mennesketype enn enkeltpersoner. Helten er ikke en av dem. Tvillingloven finner vi i mange europeiske eventyr. «Tvillingene» er ofte helten eller hovedpersonens motstandere. De er ikke nødvendigvis tvillinger, men de har lik personlighet og oppfører seg likt. De begår også ofte feil slik at de ikke klarer «oppdraget» som eventyret handler om. Som for eksempel i norske eventyr er Per og Pål egoistiske og selvgode, men feiler og vinner ikke. Askeladden er motsatt av de to og vinner alltid til slutt, både skatten, prinsessa og halve kongeriket derpå.^[1]
Motsetningsloven: Når to personer opptrer samtidig, blir motsetningene og forskjellene framhevet. Kontrastene forsterker konfliktene og gjør rollene tydeligere. For eksempel kan den ene være rik og den andre fattig, eller hvis helten er pen og god, må skurken være stygg og ond.
Tretallsloven og annen tallmystikk: Svært mange eventyr inneholder mengden tre – dette kalles for tretallsloven. Det kan være tre personer, for eksempel Per, Pål og Espen Askeladd eller tre prinsesser, tre hendelser, tre forsøk eller tre ønsker. Andre vanlige eventyrtall er sju og ni (det vil si tre ganger tre), som sju brødre eller troll med sju eller ni hoder. Slike tall gjør det lettere for en som forteller å huske handingsgangen i eventyrene.
Loven om bakvekt: Av en serie hendelser eller elementer er den siste alltid den viktigste. Eksempler er Per, Pål og Espen Askeladd, at den yngste av flere prinsesser er den peneste og så videre.
Hvileloven: Eventyr slutter sjelden helt brått, men avrundes med at handlingen faller til ro, gjerne med et «så levde de lykkelig alle sine dager».

Naturmytiske eventyrskikkelser

De skapningene helten møter i eventyrene, er oftest folk og fe fra den virkelige verden. Det kan være konger og prinsesser, prester og lensmenn, men også gamle koner, fattigfolk og forskjellige dyr og fugler. I tillegg inneholder mange eventyr fabelvesener og andre overnaturlige vesener fra den «sekundære verdenen». Forestillingene og skapningene skifter fra land til land. Ofte har de mytologisk opphav, gjerne knyttet til krefter i naturen. I Norge vil troll og trollkjerringer være blant de vanligste, i tillegg til underjordiske skapninger som tuftekaller, gråmenn, huldre- og haugfolk. Dessuten er det eventyr om huldre, nøkker, fossekaller og drager. I Europa kan en ellers støte på disse overnaturlige eventyrskikkelsene og vettene:

Alv forekommer gjerne i engelske og danske eventyr.
Draugen er samiske eventyr gjenferd fra havet, men i samisk tradisjon kan slektskap redde deg, i motsetning til norsk tradisjon.
Dverger er vanlige i tyske eventyr samlet av Brødrene Grimm.
Dyrenes stammødre er i samiske eventyr mytiske urmødre for ulike dyrearter, som reinsdyrets eller froskens stammor. De symboliserer respekt for naturen og balanse i økosystemet.
Engler opptrer ofte hos Brødrene Grimm, sjeldnere i Norge.
Feer beskrives gjerne i engelske og tyske eventyr. De er knyttet til de engelske fairies og er beslektet med alvene.
Haugfolk er småfolk som bor i hauger og under bakken. De kan være vennlige hvis man viser respekt, men hevngjerrige hvis man forstyrrer dem.
Hekser opptrer i danske og tyske eventyr. I Norge blir de gjerne kalt trollkjerringer.
Huldra er en vakker kvinne med lang hale som bor i skogen. Hun kan være både hjelpsom og farlig, og mange eventyr handler om menn som blir forført eller lurt av henne.

Jotner, jetter, riser eller jutuler er kjempestore, onde troll. Betegnelsen «jette» brukes særlig i Danmark og Sverige. De tilsvarer omtrent giant i engelsk kultur.
Nisser er ikke så vanlig i eventyrene, men finnes oftere i sagn. Unntaksvis kan man treffe på gråtasser eller underjordiske. Disse nevnes ofte under fellesbetegnelsen tusser.
Nymfer, havfruer og najader er vanligere i Danmark og europeiske fortellinger.
Nøkken er et mystisk vannvesen som lokker folk til seg for å drukne dem.
Stallo er i samiske, og kvenske eventyr oversatt fra samisk, et stort, farlig og ofte dumt vesen, litt som et troll, men med egne særtrekk. Ofte lurt av smarte barn eller mennesker.
Troll er opprinnelig det samme som jetter, men forekommer også som mindre vesener.
Tusser er fellesbetegnelse på overnaturlige vesnene eller vettene.
Vetter er en fellesbetegnelse for alle overnaturlige vesener. Vannvetter som nøkken og draugen, landvetter som haugfolk og underjordiske, og skogsvetter som hulder.

Varianter

Et eventyr kan fortelles i en lang rekke varianter innenfor et lite tradisjonsområde. Et eksempel er Amor og Psyke-kretsen, som er fortalt i en lang rekke ulike versjoner over hele Europa. I Norge finnes fortellingene i minst tre nedskrevne versjoner: «Østenfor sol og vestenfor måne», «Kvitebjørn kong Valemon», «Dyret i hagjen». Av «Askepott»-fortellingene finnes det langt fler. Tradisjonsøkologien i Norge skiller eventyret noe fra den kjente tyske varianten, men eventyret er fortalt og samlet inn i en rekke bygder: «Kari Trestakk», «Åse piltr i skinnstakk», «Lita-frid-Kirsti».

Fortellere

Fortellertradisjonen rundt eventyr er en rik og mangfoldig del av både norsk og internasjonal kulturarv, og den har utviklet seg gjennom århundrer med muntlig overlevering, sosialt fellesskap og kulturell tilpasning. Fortellingene ble overført fra generasjon til generasjon, og hver forteller satte gjerne sitt preg på historien med lokale navn, steder og detaljer. Dette gjorde at samme eventyr kunne finnes i mange varianter. Fortellingene kunne være underholdning, men også advarsler mot farer i naturen eller samfunnet og læring for barn og unge.

Samisk fortellertradisjon skiller seg fra den norske ved at det gjerne fortelles i kontekst med bestemte steder i naturen. Det kan være landemerker som fremtredende fjellformasjoner, innsjøer, eller andre naturområder som er knyttet til fortellinger. Kvensk fortellertradisjon bygger på finsk og nordskandinavisk folklore, med vekt på rytme, humor og fellesskap.

Den muntlige fortellertradisjonen innsamlerne møtte, var levende til langt inn på 1900-tallet. Mange av disse fortellerne var svært tradisjonsbevisste og stolte av sin kunnskap. For noen var det svært viktig at eventyrene ble riktig videreformidlet, og den som skulle ta over fortellingen, måtte ta godt vare på den. Da tradisjonslinja var ved å dø ut, var det en del som sørget for å feste fortellingene til papiret selv. Mellom disse var Andris Eivindsson Vang, skolelærer fra Valdres. Olav Tjønnstaul, en kjent forteller fra Telemark, var svært glad da Rikard Berge hadde fått skrevet ned mesteparten av det han kunne – det var viktig for ham at stoffet ikke ble glemt.

Innsamlingsvirksomheten

Eventyr har vært fortalt over hele verden i uminnelige tider, men det var først i og med romantikken at man tok til å skrive dem ned. Først ute var Charles Perrault i andre halvdel av 1700-tallet, som ga ut en samling tysk-franske eventyr. En del av dem finnes også i varianter hos Brødrene Grimm.

De tyske eventyrene ble samlet fra 1808 og utover, og dette arbeidet foregikk parallelt med utgivelsen av den tyske ordboka og katalogiseringen av det tyske språket. Grimm-samlingen kom første gang ut i 1812. Den skulle få stor gjennomslagskraft for senere innsamling av eventyr i andre land. De fleste av eventyrene som brødrene Grimm samlet skriver seg fra et avgrenset område i Kassel i dagens Tyskland, og ble fortalt av kvinnene i to husstander der.

Ettersom den nasjonalromantiske bevegelsen spredte seg fra Tyskland, begynte også samlerarbeidet utover i Europa. I norske aviser ble det allerede i 1819 rettet en henstilling til prester, leger og skolelærere, som oppholdt seg rundt i landet og var skrivekyndige, om å foreta innsamling av ulike former for folkediktning. Først i 1833 kom det ut en samling med folkeminnestoff. Det var prost Andreas Fayes Norske Sagn. Utgaven vakte oppmerksomhet, både på grunn av professor P.A. Munchs kritiske bemerkninger til utgivelsen og utvalget, og fordi den skapte entusiasme blant norske diktere. Emnene ble tatt opp i dikt og prosa, og ser en på utvalget i Fayes bok er det et imponerende arbeid som ligger bak utvalget. Alle de store sagntypene er med og emnene spenner vidt, fra de mytiske til de historiske genre. Utgaven fikk også stor betydning for Asbjørnsen og Moe, som begynte sine samlerarbeider i 1840-årene, blant annet med å sende sagn- og balladetekster til Faye.

I likhet med norske folkeeventyr ble samiske eventyr nedskrevet av folkeminnesamlere på 1800- og 1900-tallet. Det var oftest prester og misjonærer som samlet inn eventyr og sagn, noe som preget nedtegnelsene. De så på eventyr og fortellinger som kilder til samenes «overtro». Senere kom innsamlinger som i større grad fokuserte på å samle inn fortellingene for forskning.

Rektor Just Qvigstad var den første som ga ut samiske eventyr hvor man brukte et systematiske klassifikasjonssystemet i Lappische Märchen- und Sagenvarianten fra 1925. Klassifiseringsystemet for eventyr var utarbeidet av finnen Antti Aarnes. Qvigstad ga senere ut flere skrifter som Samiske Eventyr og Sagn I-IV, fire bind utgitt fra 1927 til 1929.

De norske folkeminnearkivene

Utover på 1800-tallet ble innsamlingene av mer vitenskapelig karakter idet Staten, gjennom Det akademiske Collegium, gav stipendier til innsamling av folkeminner. Samlerne måtte planlegge reiser og begrunne sine reisemål og hensikter gjennom skriftlige søknader om bevilgninger. Etterpå ble det også forlangt at samlerne gjorde rede for nytten av virksomheten gjennom å skrive innberetninger som ble publisert i skoleanalene.

Stofftilfanget gikk med tiden inn i det nasjonalarkivet som i 1914 ble etablert ved Universitetet i Kristiania under navnet Norsk Folkeminnesamling (NFS). Samlingene til Asbjørnsen og Moe, Sophus Bugge og Moltke Moe dannet like siden etableringen grunnstammen i arkivet. Noen eldre samlinger, for eksempel etter Johan Th. Storaker, Peder Fylling og Ivar Aasen kom til Universitetsbiblioteket, og finnes fremdeles ved Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling i Oslo. Rikard Berges enorme samlinger finnes ved Telemark museum. Også ved Universitetet i Bergen finnes det en større samling ved Etno-folkloristisk arkiv (EFA). Blant samlere fra det 19. århundre kan nevnes Henrik Ibsen, August Schneider, Thrond Sjursen Haukenæs og Johannes Skar, og fra det 20. århundre Knut Loupedalen, Henri Delgobe, Edvard Grimstad, Halldor O. Opedal, Knut Hermundstad, Erling Vegusdal Eriksen, Ragnvald Mo og Richard Bergh.

Flere av samlerne konsentrerte seg i likhet med Sophus Bugge om å nedtegne folkeviser. De mest sentrale var ved siden av ham Olea Crøger, Magnus Brostrup Landstad, Ludvig Mathias Lindeman og Catharinus Elling, men både Bugge, Landstad og Lindeman skrev også ned sagn og andre prosafortellinger. Det var dessuten vanlig at innsamling av språk- og dialektprøver gikk parallelt med tradisjonsinnsamlingen. Også Oskar Braaten og Regine Nordmann har syslet med innsamling av folkeminner.

Katalogisering og ordning av arkivkildene

Den finske eventyrforskeren Antti Aarne og hans kollega Stith Thompson katalogiserte og ga ut en liste over eventyr-varianter, kjent som AT-katalogen. Så seint som i 2004 kom en ny oppdatert versjon av denne katalogen, ved folkloristen Hans-Jörg Uther som også har ført til bruk av benevnelsen ATU- som typebetegnelse på eventyrene, i stedet for tidligere AT-. I disse katalogene kategoriseres alle eventyrene etter tema og motivkrets. Her er noe over tusen variantgrupper katalogisert. Katalogen dekker først og fremst eventyr fra det indoeuropeiske språkområdet.

En kan dermed merke seg at eventyr fra andre folkegrupper må kategoriseres for seg, fordi de ikke passer inn i den europeiske eventyrsystematikken. Dette innebærer at utviklingen av én eventyrstil avhenger av kulturområdet (jf. tradisjonsøkologi). Slik vil man ikke nødvendigvis finne tretallsloven eller bakvektsregelen i arabiske, afrikanske eller kinesiske eventyr. For eksempel opererer noen urfolk i Nord-Amerika med en "firetallslov" til forskjell fra den indoeuropeiske tretallsregelen.

Utgivelsesvirksomheten

Det ble i det hele tatt i perioden 1840 til 1980 samlet inn et stort tradisjonsmateriale, både av eventyr og annet. Fremfor alt kom arkivenes utgivelsesvirksomhet til å bli håndtert gjennom Norsk Folkeminnelags skriftserie (NFL), etablert i 1920. Den mest omfattende publisering av norsk tradisjonsmateriale finnes utvilsomt i NFLs serie, som i 2024 var nådd frem til bok nummer 179. Her finnes også en rekke regionale varianter av de ulike eventyrtypene publisert. Til serien er det dessuten utarbeidet alfabetiske og systematiske registre (NFL 50, NFL 100:1 og 100:2 + et par tilleggshefter) med egne referanser til de internasjonale katalogene for eventyr og sagn. Et eget prosjekt, Norsk eventyrbibliotek, ble sist på 1960-tallet satt i gang i regi av Det Norske Samlaget. Serien hadde et verdifullt, vitenskapelig noteapparat, som er blitt sløyfet ved den senere gjenutgivelse av serien.

I nyere tid

Eventyr leses fortsatt, men gamle og nye eventyr er også gitt ut på film, TV- og medietjenester. Flere av eventyrene her er blitt skrevet om og har fått en helt annen handling. Eventyr har alltid forandret seg mer eller mindre, brødrene Grimm selv redigerte sine eventyr flere ganger, de første utgavene var mørkere og mer voldelige enn de senere, mer familievennlige versjonene og Charles Perrault skrev ned og tilpasset franske folkeeventyr som Askepott og Rødhette, og la til moralpreget avslutning. I nyere tid har eventyrene ofte blitt helt forandret slik at eventyret ikke lenger har den samme handlingen. Det har blitt slik at det er denne nye handlingen barn og voksne tenker på når de hører tittelen på eventyrene. Disse endringene ble ofte gjort for å gjøre historiene mer familievennlige, underholdende og kommersielt tilgjengelige. Et av selskapene som ofte har forandret handlingen, ofte til det ugjenkjennelige, er Disney. Noen eksempler på forandringer er Den lille havfruen, H.C. Andersens eventyr, hvor i originalen havfruen dør og forvandles til havskum etter å ha ofret alt for prinsen, Disney ga henne en lykkelig slutt med kjærlighet og bryllup. Askepott, brødrene Grimms, hvor i originalen stesøstrene kutter av tær og hæler for å få plass i skoen, og fugler hakker ut øynene deres, Disney fjernet det groteske og la til humor og musikk. Snøhvit og de syv dvergene, brødrene Grimms, hvor det i originalen er flere drapsforsøk og en grusom straff for den onde dronningen, Disney tonet det ned og fokuserte på vennskap og håp. Skjønnheten og udyret hvor det i den franske originalen er handlingen mer kompleks og filosofisk, Disney forenklet historien og la til musikalske sidekarakterer som Lumière og Fru Potts. Rapunzel hvor det i Grimms versjon blir Rapunzel gravid i tårnet, og prinsen blir blindet, Disney gjorde det til et actionfylt eventyr med en rampete kameleon og en magisk hårmanke. Pocahontas, den historiske fortellingen er langt mer kompleks og tragisk, Disney romantiserte forholdet mellom Pocahontas og John Smith og la til syngende trær og vaskebjørner. Froskekongen hvor i Grimms versjon kaster prinsessen frosken i veggen, Disney snudde det til at hun selv blir en frosk og må finne kjærligheten for å bli menneske igjen. Aladdin, i Tusen og én natt er Aladdin kinesisk, og historien er langt mer brutal, Disney flyttet handlingen til et arabisk-inspirert univers og la til Genie og musikalske numre.

Eventyrillustrasjoner

Illustrasjoner til norske folkeeventyr

Den første gjennom-illustrerte utgaven av Asbjørnsen og Moes Norske Folke- og Huldre-Eventyr i Udvalg utkom i 1879 med bidrag fra Hans Gude, August Schneider, Erik Werenskiold, Otto Sinding, o.a.. Omslaget viser annet opplag fra 1896.
Eventyrillustratøren Erik Werenskiold. Portrettert av kollegaen Christian Krohg omkring 1891.
Eventyrillustratøren Theodor Kittelsen. «Selvportrett» fra 1888.
Skogtroll av Theodor Kittelsen, 1906, som fikk pryde omslaget til en senere revidert utgave av Eventyrbok for barn.

Eventyr samlet av brødrene Grimm

Det eldste bildet av Rottefangeren i Hameln
Illustrasjon fra Gullgåsa av L. Leslie Brooke 1905
Illustrasjon fra Gullgåsa av L. Leslie Brooke 1905
Illustrasjon fra Tommeliten av L. Leslie Brooke 1905
Illustrasjon fra De tre små griser av L. Leslie Brooke 1905
Illustrasjon fra De tre små griser av L. Leslie Brooke 1905
Illustrasjon fra De tre små griser av L. Leslie Brooke 1905
Snøhvit i en utgave fra 1800-tallet

Illustrasjoner til H.C. Andersens «kunsteventyr»

Tegning av Lorentz Frølich til H. C. Andersens Hyldemoer
Tommelise av Vilhelm Pedersen
Den flyvende Kuffert av Vilhelm Pedersen
Hvad Tidselen oplevede av Lorentz Frølich
Den lille havfrue av Vilhelm Pedersen

Eventyrillustrasjoner av John Bauer

Ilustrasjon av John Bauer til Bortbytingarna (fra Bland tomtar och troll, 1913)
Troll med bortført prinsesse fra Bland tomtar och troll, 1915
En kväll vid midsommartid gingo de med Bianca Maria djupt in i skogen fra Bland tomtar och troll
God kväll, farbror! hälsade pojken, gouache fra Bland tomtar och troll
Trollörten (fra Bland tomtar och troll)
En underskön liten älva (fra Bland tomtar och troll)
Sicken liten puttefnasker! (fra Bland tomtar och troll)
Trollmor och pojken smögo sig ut ur berget. Trollkittlen hade de emellan sig på en stång. (fra Bland tomtar och troll)
Hur är det med aptiten? (fra Bland tomtar och troll)
Rottrollen (1917)
Tuvstarr