Underjordiske

nordisk folketro

De underjordiske er vetter og åndevesener som ifølge nordisk folketro lever under jorda eller i naturen som usynlige skapninger ved siden av menneskene, ofte nær gårder og setre.

«Da hun våknet opp igjen lå hun på mosen i skogen», fra Bland Tomtar och Troll av den svenske kunstneren John Bauer, 1913.

Andre betegneelserRediger

De underjordiske har flere navn på norsk. Av flertallsbetegnelser har man for eksempel «de hulde», «huldrefolk», «haugfolk», «troll» og «tusser». Ordet «hulde» kommer av det norrøne hylja som betyr «å skjule». Entallsbetegnelser er blant annet gardvorden, gardruden, haugebonden, haugebuen, haugkallen, tuftekallen, huldregubben, huldra, tomten og nissen.

Norrøne betegnelser var jardbu og jardbuar som i norrøn tro holdt til i Heimrinn nedri (Nedreheimen).[1]

Forestillinger i NorgeRediger

Forestillingene om de underjordiske er sammensatt, og endrer seg i tid og rom. Opprinnelig dreier seg om en urgammel og globalt utbredt forestilling om at menneskene hadde et videre liv under jorden etter døden. De døde holdt man seg inne med ved å ofre til dem for å sikre seg gode levekår.

De underjordiske bodde på setrene den tiden av året da menneskene holdt seg i bygden. I sommerhalvåret flyttet tussene ut i hauger og knatter rundt seterhusene. Når folk kom til seters, vigslet de seteren med ild, for å jage bort huldrefolket, en markering av eiendomsrett. I hele Norge kjennes sagn der en jente blir igjen på stølen for å gjøre arbeidet ferdig. Da kommer huldrefolket og forsøker å få henne til å gifte seg med en av deres. Som regel kommer jentens kjæreste opp fra dalen og redder henne i siste øyeblikk da hun alt sitter i brudestasen. I ett sagn kommer kjæresten til seters og ser svarte hester med gammeldagse saler utenfor, lurer seg bort til en glugge og ser brudefølget med «kong Håken» som brudgom. Gutten ser da ingen annen råd enn å legge en arvesølvknapp i sin riffel. Slik skyter han «kong Håken», og brudefølget flykter i panikk mens de drar med seg «kong Håken». I det gamle bondesamfunnet stod man opp med solen og gikk tidlig til ro. Fra Alvdal fortelles at «tuftekallen» ville ha det stille om kvelden. Da en mann hugget ved utover kvelden, og kastet veden inn i skjulet etter hvert som han hugget, kom plutselig veden fykende ut igjen. «Det var da fælt så utrygt det ble her da!» sa mannen. Fra skjulet svarte det: «Du får ta kvelden du også!»[2]

I møte med religioner som kristendommen har forestillingene om de underjordiske endret seg. Fra å være gode og hjelpende vesener ble de noe man måtte passe seg for, som åsgårdsreien. Kors og klokkeklang blir her omtalt som gode hjelperåder.

Fortellertradisjonen som ble nedtegnet i stort monn fra 1800-tallet og utover, viser at de underjordiske ble antatt å kunne plage og forfølge mennesker (se poltergeist, skrømt, bergtaking), spesielt hvis folk krenker deres rettigheter. Men respekterte man dem, ble de underjordiske antatt å kunne gi hjelp og støtte.

I senere tiår har kanskje kommersialiseringen styrt forestillingene om de underjordiske. Den nå så utbredte forestillingen om at de er så små, henger nok blant annet sammen med de mange turistutgavene av nisser, tusser og småtroll.

Forestillinger i NordenRediger

Vetter og åndevesener som i norsk folketro vanligvis blir kalt underjordiske og liknende, tilsvarer alver på andre språk. I Danmark kalles de gjerne «elverfolk» eller «ellefolk», jfr Elverhøj, eller «bjergfolk», i Finland peikot eller hiisit, mens det i Tyskland fantes dverger og gnomer, en elementærånd som er knyttet til jord. I Sverige kan betegnelsen være älvar og vättar, mens det i Nord-Sverige kan være snakk om vittror (vetter).

Forestillingene om haugfolk er fortsatt levende på Island, der de underjordiske og trollsteiner er en del av moderne folketro.[3] Bestandigheten i forestillingene er overraskende stor. Tradisjonen med å sette ut grøt til nissenjulekvelden henger sammen med den opprinnelige dyrkingen av og ofringen til forfedrene.

ReferanserRediger

  1. ^ Emil Birkelid: Fedrekult (s. 41)
  2. ^ Stephan Tschudi-Madsen m.fl.: Norges kulturhistorie: Kaupang og katedral (s. 298-99), Aschehoug, Oslo 1984, ISBN 82-03-11208-0
  3. ^ Oliver Wainwright: «Respect the elves - or else!», the Guardian 25. mars 2015

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger