Kirkeklokke fra Saleby, Västergötland, Sverige med inskripsjon fra 1228 i runer
Kirkeklokker med elektronisk klokkeringing i Trefoldighetskirken i Arendal

Kirkeklokke er en klokke, som det ringes med i kirker for å angi et tidspunkt på dagen, eksempelvis ved soloppgang og -nedgang, samt ved gudstjenester, brylluper, dåpshandlinger, begravelser.

De første kristne kirker hadde ikke klokker, da kristendommen ble ansett for statsfiendtlig. Derfor foregikk gudstjenester i private hjem og i det skjulte. Da kristendommen ble statsanerkjent i år 313, begynte man å bygge kirker, men uten klokker, da klokkeringning ble ansett for å være en hedensk skikk. Omkring år 500 begynner klokkeringing likevel å få innpass, da den var praktisk for å kalle sammen til gudstjeneste. I middelalderen ble noen kirkeklokker klinket sammen av jernplater, andre ble støpt i jern. Det hendte at det ble ofret sølvgjenstander til å blande inn i legeringen hvis klokken var bestilt som kirkeklokke. Det er støpt klokker i Norge så tidlig som i det 13. århundre.

En moderne klokke er som et musikkinstrument, tonen må være riktig. Det er særdeles viktig når 2 eller flere skal slå samtidig. Om det er snakk om 3 klokker som skal slå samtidig avstemmes de ofte i dur eller moll treklang. Etter støping og pussing kontrolleres ofte lyden av en musiker.

Klokkene ringes manuelt, normalt av en kirketjener, men på slutten av det 20. århundre ble det mer og mer vanlig med elektronisk klokkeringing.

Innhold

RingerutinerRediger

I Norge er det normalt å ringe tre ganger foran søndagens høymesse kl. 11. (vanligvis), fra 10 til 10:05 så fra klokka 10.30 - 10:35 og sammenringning fem minutter før gudstjenesten begynner. Noen har også forringinger klokka 9, 10 og sammenringing 10:55 (kommer an på lokal skikk). Det har også vært tradisjon å ringe inn de store høytidene på kvelden før høytidsdagen. Da veksler man mellom å kime og å ringe i timen mellom klokka 17 og 18. I tillegg ringer/kimer man kontinuerlig timen før høymessen skal ta til på 1. juledag, 1. påskedag og 1. pinsedag.

Fra Regler for bruk av kirkens klokker, vedtatt av Kirkemøtet 2015, § 2. Definisjon:

Etter måten å bruke klokkene på sondrer man mellom:

Ringing: selve klokken svinger på sin aksel. Dette er den mest vanlige bruk.

Kiming: man slår i rask takt med kolven mot klokkens slag-ring. Dette er for fest og høytid.

Klemting: man slår i langsom takt med kolven mot klokkens slag-ring. Dette er bruken ved sorg o. l.

Når flere klokker skal ringes samtidig: Man begynner da med den minste av klokkene, deretter den nest minste osv., og hver gang med en pause på 15-30 sekunder. Når man slutter å ringe, stopper man den minste klokken først, deretter den nest minste osv., som da man begynte.

Antall klokkerRediger

I små kirker på bygdene i Norge har man som regel bare en klokke i kirken. I byene kan man ha flere klokker som klinger sammen. Flere steder har det utviklet seg til at man har klokkespill hvor man kan spille melodier.

InskripsjonRediger

Det er mye å lære av kirkeklokkenes inskripsjoner. De forteller ofte om hvem som skjenket dem, om støperen og årstallet. De har også et kristent budskap, ofte på latin. Den kan angi et motto eller en hensikt for bruken:

  • Land, land, land, hør Herrens ord
  • Tro – Håp – Kjærlighet

KlokkestøperenRediger

Produksjon av kirkeklokker er et eget håndverksfag, klokkestøperfaget.

Se ogsåRediger

KilderRediger

  • Reidar Stavseth: Klokkestøpere i Hundre år
  • Camillus Nyrup: Danmarks Kirkeklokker

Eksterne lenkerRediger