Kirkeklokke
Kirkeklokke er en støpt klokke som det ringes med i kirker for å angi et tidspunkt på dagen, eksempelvis ved soloppgang og -nedgang, bønnetider, samt til å sammenkalle til messe, gudstjenester, bryllup, dåpshandlinger, begravelser. Ved landesorg eller viktige hendelser inngår fortsatt kirkeklokker.
Kirkeklokkenes funksjon er tradisjonelt å kalle til gudstjeneste, mane til bønn og minne om livet etter døden.
HistorikkRediger
De første kristne kirker hadde ikke klokker, da kristendommen ble ansett for statsfiendtlig. Derfor foregikk gudstjenester i private hjem og i det skjulte (katakombetiden). Da kristendommen ble statsanerkjent i Roma år 313, begynte man å bygge kirker, men uten klokker, da klokkeringing ble ansett for å være en hedensk skikk.
Den teologiske forståelsen av klokkeringing er definert i 4.mosebok, 10.kapittel
Herren sa til Moses: «Lag deg to trompeter. Du skal ... bruke dem til å kalle sammen menigheten og ... Når det blåses i begge to, skal hele menigheten kommen hos deg... Når dere kaller sammen menigheten ... Hvis dere drar i krig … på gledesdagene og i høytidene.
Tradisjonen gir biskop Paulinus av Nola æren for å ha innført klokker i kirken rundt år 400 e.Kr. Ifølge legenden ble han inspirert til dette etter at han, overmannet av tretthet, hadde falt i søvn i en eng, hvor han ble vekket av små klingende bjeller, båret av engler. Irske munker tok med seg klokker til de britiske øyer, de eldste er fra slutten av 400-tallet, og St Patricks klokke (d 493 e Kr) står utstilt i museet i Dublin. Av det irske ordet clog har vi middelalderlatin clocca, og norsk klokke.
Pave Sabinius i år 605 e.Kr innførte at de daglige katolske bønnetider skulle markeres med slag på kirkeklokker. De eldste klokker i Europa som de irske eller Hedebyklokken (eldste klokke i Norden ca 900) var klinket sammen av jernplater - og eksemplar finnes fra 5. til 11.århundre. Munkene brakte med seg støpekunst [1]og av legeringen (høyt tinnhold) kan en identifisere klokkebronse. Flere stedsnavn i Norden vitner om klokkestøping (Eksempler fra Danmark: Klangshøy, Klokhøj(ene), Klokke(r)bakke, Klokkebjerg, Klokpyt, Klokkegrav, Klokkehul).
Biskop Ansgar (801 - 865) Nordens apostel og som innførte kristendommen i Sverige, får æren av å ha innført klokker i Norden [2]. Ansgar fikk tillatelse av Kong Horik til å ringe med kirkeklokke i Hedeby i 848[3]. Lyden fra kirkeklokke utløste krangel mellom kristne og hedninger, men fra 865 ringte det i kirkeklokker. Eldste kirkeklokke i Norden ble funnet i havnebassenget i Hedeby i 1979 og antas å være fra 900-tallet (mellom 850 og 950).
En rangle fra Utgården i Seljord står på kulturhistorisk museum i Oslo, den er datert til 1000 e.Kr og har foruten jernringer en liten klokke. Vikingene hadde hørt klokker på sine reiser, og lyden av klokker gjorde inntrykk ved innføringen av kristendommen - de varslet en ny tid i emning.
Oslos eldste klokke, Akershusklokken er fra ca 1200 tallet og har runeinskripsjon. Den står på Universitetets Oldsakssamling[4]. Klokken er 67 cm høy med munning på 55 cm. Av form er det en "sukkertopp"klokke, (som på 1100-tallet avløste tidligere bikube-klokker og var en forbedring). Runeinskripsjonen er de 19 runetegnene og runealfabetets syv første bokstaver: futhark, som representerer ukens syv dager. Tegnene er ikke skrevet speilvendt, i seg selv et vitne på lite støpeerfaring. Den var i bruk som timeslags klokke ved Akershus slottskirke frem til 1860. Det er ukjent om den har vært på Akershus siden festningen ble bygget i 1300 (klokken er eldre), eller fra reformasjonen (muligens fra Mariakirken eller Hovedøya).
I utgravingene etter cistenciensermunkenes kloster på Hovedøya ble det funnet en liten klokke på 5 cm, som ligger på kulturhistorisk museum. Det kan være en håndklokke, men en besnærende tanke er at det kunne være en del av et klokkespill. Klokkespill tilbake til 900-tallet er kjent på klostre, kirker og skoler. Også ved utgravinger i Oslos eldste sognekirke, Clemenskirken, ble det funnet en klokke. Den er på 12.5 cm og sprukket, men sannsynligvis en messeklokke. Hans Nyholm anslår at nærmere 20 kirker i Danmark har klokker fra før år 1200, som utgjør et levende klangbilde gjennom over 800 år.
I norsk homiliebok, en prekensamling tidlig på 1200-tallet, finner vi Klokkeprekenen, der klokker omtales som pedagogiske virkemidler. Dette var i katolsk tid, og i tillegg til signum i tårnet hadde en messeklokker under selve gudstjenesten.
I Magnus Lagabøtes lov fra 2.halvdel av 1200-tallet står det
"seks mænd møtes ved Halvardskirken, to skal gå ut på bryggerne langs Biskopsalmenningen og så ut langs bryggene og likesaa to langs vestre gate og to langs østre gate og øst på løkkene, og træffes ute ved Mariakirken; de skal hver gang skiftes, og gå der til der er dag og det ringes i småkirkene"[5]
I denne sammenheng er det interessant at vaktrundene avsluttes ved klokkeringing, hver morgen, året rundt. I Hamarkrøniken står det
"når nogen høie Fæster skulde være, enten Påskedag, Pinsedag, Juledag eller andre Høitidelige dage...da var så Skikk at der skulde ringes udi Domkierken, dernest udi Klosteret, siden udi Korskierken og aller sidst udi St Jørgens Kierke. Og når de så havde ringet, skulde de kime hver som mest kunde, dog skulde de rætte seg etter den Skik som holdtes i Domkierken og ikke lengre. Og når det var stille Veir, da kunde en høre det langt ud at det ringte både på Landet og Vandet …"[6]
Eldste klokke i Sverige er udatert 12.årh fra Søderby-karl kirke, nå på historisk museum, Stockholm[7].
Danmarks kong Valdemar 4 (1340-75) skal på sitt dødsleie ha ropt " "Hjælp mig, Esrom, hjælp mig, Sorø, og du store klokke i Lund!"
Klokker kan være ustemt fra støperiet "jomfruklokke", eller stemt. Den indre harmoni med overtoner er en mollakkord. Når to eller flere klokker slår samtidig vil det være ekstra tydelig om klokkene er stemt. Kunsten å stemme klokker ble oppdaget i Nederland på 1600-tallet av brødrene Hemony, som tok hemmeligheten i graven og det ble ikke gjenoppdaget før slutten av 1800-tallet i England. Fra rundt 1920 ble det mer alminnelig kjent blant klokkestøperiene hvordan å stemme en klokke.
Klokkene ringes manuelt, normalt av en kirketjener, men på slutten av det 20. århundre ble det mer og mer vanlig med elektronisk klokkeringing.
RingerutinerRediger
I Norge er det normalt å ringe tre ganger foran søndagens høymesse kl. 11. (vanligvis), fra kl. 10 til kl. 10.05, så fra kl. 10.30 til kl. 10.35, og sammenringning fem minutter før gudstjenesten begynner. Noen har også forringinger kl. 9, 10 og sammenringing kl. 10.55 (kommer an på lokal skikk). Det har også vært tradisjon å ringe inn de store høytidene på kvelden før høytidsdagen. Da veksler man mellom å kime og å ringe i timen mellom kl. 17 og 18. I tillegg ringer/kimer man kontinuerlig timen før høymessen skal ta til på 1. juledag, 1. påskedag og 1. pinsedag.
Fra Regler for bruk av kirkens klokker], vedtatt av Kirkemøtet 2015, § 2. Definisjon:[8]
Etter måten å bruke klokkene på sondrer man mellom:
Ringing: Selve klokken svinger på sin aksel. Dette er den mest vanlige bruk. Kolven kan være fallende eller flyvende i forhold til klokken.
Kiming: Man slår i rask takt med kolven mot klokkens slagring. Dette er for fest og høytid.
Klemting: Man slår i langsom takt med kolven mot klokkens slagring. Dette er bruken ved (lande)sorg, etter begravelse o.l.
Når flere klokker skal ringes samtidig: Man begynner da med den minste av klokkene, deretter den nest minste osv., og hver gang med en pause på 15–30 sekunder. Når man slutter å ringe, stopper man den minste klokken først, deretter den nest minste osv., som da man begynte.
Antall klokkerRediger
I små kirker på bygdene i Norge har man som regel bare en eller to klokker i kirken. I byene kan man ha flere klokker som klinger sammen. Flere kirker har i tillegg investert i klokkespill hvor man kan spille melodier.
InskripsjonRediger
Det er mye å lære av kirkeklokkenes inskripsjoner. De forteller ofte om hvem som skjenket dem, om støperen og årstallet. De har ofte et kristent budskap eller minneord ofte på latin. De eldste har runeinskripsjoner. Fra katolsk tid kan det være helgen eller pilegrimsmerker. De kan angi et motto eller en hensikt for bruken:
- Land, land, land, hør Herrens ord
- Tro – Håp – Kjærlighet
KlokkestøperenRediger
Produksjon av kirkeklokker er et eget håndverksfag, klokkestøperfaget.
Se ogsåRediger
ReferanserRediger
- ^ Theophilus (1110–40). Schedula diversarum artium. Theophilus, On Divers Arts: The foremost medieval treatise on Painting, Glassmaking and Metalwork. Hawthorne, J.H. & Smith, C.S. (trans), 1979. New York: Dover Publications.
- ^ Rimbert. Vita Ansgarii.
- ^ Herren, Michael W. (april 1999). «Walahfrid Strabo's "Libellus de exordiis et incrementis quarundam in observationibus ecclesiasticis rerum": A Translation and Liturgical Commentary.Walahfrid Strabo , Alice L. Harting-Correa». Speculum. 2. 74: 529–531. ISSN 0038-7134. doi:10.2307/2887143. Besøkt 17. august 2019.
- ^ Reg C2467 https://www.unimus.no/portal/#/things/10b18a02-06f6-46ae-84c2-1a3920255611
- ^ Oversatt av Knut Robbestad (1923). Magnus Lagabøtes bylov. Oslo: Cammermeyers Boghandel.
- ^ Hamar-krøniken, med andre kilder til Kunnskap om det gamle Bispesæte ved Mjøsen. Oslo: Cammermeyer Forlag. 1937.
- ^ Bringéus, Nils-Arvid (1958). Klockringningsseden i Sverige. Stockholm: avhandling.
- ^ «Regler for bruk av kirkens klokker». Den norske kirke. Besøkt 29. juli 2019.
KilderRediger
- Reidar Stavseth: Klokkestøpere i Hundre år O.Olsen & Søns klokkestøperi. Nauen ved Tønsberg 1844-1944
- Ole Christian Olsen Nauen Klokkestøping gjennom 6 generasjoner 175 år 2019
- Camillus Nyrup: Danmarks Kirkeklokker
Eksterne lenkerRediger
- Hans Nyholm: Kirkeklokker i Danmark : en registrant, Hikuin:Højbjerg 1996 ISBN 87-87270-77-3 (online udgave)
- Dansk Klokkemuseum
- Nettutstilling om kirkeklokker på Kirkesøk
- https://kirken.no/globalassets/kirken.no/om-kirken/slik-styres-kirken/kirkeradet/2014/desember/kr_67_0_14_bruk_kirkens_klokker.pdf Lastet ned 19.11.2015