Store bededag

Store bededag er en offisiell dansk helligdag som faller på fjerde fredag etter påske, og dermed tre uker før pinse.

En bededag var opprinnelig en av mange mindre helligdager året igjennom, som var særlig tilegnet bot og faste; for eksempel var på landet hver onsdag offisiell bededag, hvor folk skulle faste og prestene be for fred. Hertil kom en serie bededager ved særlige anledninger. De ble avskaffet ved reformasjonen, men ble i de følgende århundrer innført litt etter litt.

I 2022 besluttet Mette Frederiksens andre regjering å avskaffe dagen som offisiell helligdag.

Store bededags opprinnelse

Den dag som i dag er kjent som «store bededag» ble innført av Hans Bagger (biskop over Sjælland 1675–1693), som i løpet av sine to første år som biskop fikk innført tre faste- og helligdager i sitt stift. Av dem ble den midterste lovfestet ved kongelig forordning den 27. mars 1686 som en «ekstraordinær, alminnelig bededag» for hele riket.

Store bededag ble innvarslet aftenen før ved stormklokkeringning fra landets kirker. Det var tegn til at der ikke lengre skulle drives handel og at kroer, bevertninger og lignende skulle lukke, så folk kunne gå hjem og hellige seg den forestående bededag og møte veluthvilte og edru i kirken neste morgen, som forordningen krevde. Deretter skulle befolkningen avholde seg fra arbeid, reiser, lek, spill og all slags «verdslig forfengelighet» inntil dagens kirkelige handlinger – gudstjeneste, høymesse, middagsmesse og ettermiddagsmesse – var overstått.

Plasseringen av store bededag på nettopp dette tidspunkt knyttes til de såkalte «gangdage» som ble avholdt om våren med hellig prosesjon ut over markene for å styrke innhøstingens vekst. Til disse gangdage var knyttet kirkelige ritualer og tekstlesninger, og de utgjorde et motstykke til høstfest. Det nevnes også som beveggrunn at denne plasseringen tillot kongen å holde bededagen sammen med københavnerne, innen han dro ut på sin årlige sommerreise i landet.

Også i Norge ble bededagen innført i 1686. I 1915 ble den vedtatt flyttet, og ved kongelig anordning 1916 flyttet til fredag før allehelgensdag, for i 1950 å bli flyttet til søndag før allehelgensdag (bots- og bededag).