Helligdag
En helligdag er en dag som man tradisjonelt holder hellig ved å feire gudstjeneste og ikke arbeide. Helligdagene varierer fra land til land, men deles gjerne i to grupper: faste og bevegelige helligdager. De faste helligdagene opptrer på samme dato hvert år, mens bevegelige helligdager, som i kristendommen ofte knyttes opp til påske, varierer fra år til år.
Helligdager i Norge er offentlige fridager slik helligdagsfredloven bestemmer. [1] Da har de fleste arbeidstakere fri og butikker holder stengt. Ifølge loven og kristen tradisjon er også alle søndager helligdager i Norge og dager for hvile.
Helligdager i middelalderen rediger
På grunn av de mange helgenfestene, regner man med at hver fjerde dag var helligdag i middelalderen. Etter reformasjonen bidro avskaffelsen av mange av disse helligdagene til merkbart større effektivitet. Da de ble innført under kristningen av Norge, skapte de slike problemer som man kunne vente i et jordbrukssamfunn langt mot nord, med vanskelige klimaforhold. Norske bønder fikk derfor utstedt et dispensasjonsbrev fra kardinal Vilhelm av Sabina, etter at han hadde tilbrakt sommeren 1247 på Vestlandet. Han anførte at det hadde regnet hele sommeren mens han var der, minus tre dager med tørt vær, «dog ikke sammenhengende». Kardinal Vilhelm presiserte derfor at norske bønder stod fritt til å berge høyet på helligdager eller dra på fiske, hvis silden plutselig dukket opp på en helligdag.[2]
Helligdagsreformen av 1770 rediger
Utdypende artikkel: Festdagsreduksjonen
26. oktober 1770 ble antallet offentlige helligdager kraftig redusert i tvillingrikene Danmark-Norge. Hele ti helligdager ble avskaffet eller flyttet til den nærmeste søndagen:
- Tredje påskedag (alltid en tirsdag)
- Tredje pinsedag (alltid en tirsdag)
- Tredje juledag (27. desember)
- Helligtrekongersdag (6. januar)
- Kyndelsmesse/Maria renselsesdag (2. februar)
- Maria budskapsdag (25. mars)
- Sankthans (24. juni)
- Maria besøkelsesdag (2. juli)
- Mikkelsmess (29. september)
- Allehelgensdag (1. november)
Reformen var et resultat av opplysningstiden. Man ønsket å fjerne de siste restene av katolisismen, og mente å øke respekten for helligdagene når det ikke var slik overflod av dem. Dessuten kostet helligdagene staten store summer i tapt produksjon. Ikke minst var de allerede avskaffet av andre protestantiske land: «Skiønt deres Anordning kan have havt et gudeligt Øiemerke, ere de dog mere blevne anvendte til Lediggang og Laster, end til sand Guds Dyrkelse; hvorfore det er bedre, at de efter andre Protestantiske Landes Exempel blive anvendte til Arbeide og nyttig Gierning.» [3]
For mange var det vanskelig å akseptere at disse dagene ikke lenger var helligdager, og en fortsatte å markere dagene med å gjøre så lite arbeid som mulig. Tjenestefolket fikk fri. Dagene ble omtalt som prikkedager og var en form for «halv-helligdager».[4]
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ Lovdata: Lov om helligdager og helligdagsfred
- ^ Sverre Bagge: Mennesket i middelalderens Norge (s. 97-8), forlaget Aschehoug, Oslo 2005, ISBN 82-03-23282-5
- ^ Frode Korslund: «Utdatert pinsedag», Dagens Næringsliv 11.juni 2011
- ^ Hallvard M. Hoftun (1981). Suldal kultursoge. Gamle Suldal. Suldal kommune. s. 226-227.