Beffroi

tilbygg som huser klokker, vanligvis en del av et klokketårn

Beffroi (engelsk: belfry, tysk Bergfried) eller campanille er et klokketårn, reist over sentrum, rådhus, slott, sykehus eller universiteter, som tilbygg ved kirker og katedraler beregnet på en eller flere klokker eller klokkespill. (Det kalles fortsatt klokketårn om det ikke inneholder klokker). Klokkene slår tidssignaler og varsler begivenheter, enkelte ganger er det også tidsur i beffroi. Det er ofte egne rom i klokketårnet for klokkeringerne, der etasjeskillene fungerer som lyddemper.

Klokketårnene i Belgia og Frankrike
   UNESCOs verdensarv   
Kart som viser lokaliseringene til klokketårnene som inngår i verdensarven
LandBelgias flagg BelgiaFrankrikes flagg Frankrike
StedRegionene Flandern og Vallonia i Belgia, og Nord-Pas-de-Calais og Picardie i Frankrike
Innskrevet1999
Kriterium II OG IV
Se ogsåVerdensarvsteder i Europa
ReferanseUNESCO nr. 943
Beffroi er hovedtårnet på en middelalderborg eller klokketårnet i en by. Bildet viser beffroien i den franske byen Amiens, med tidsur og lyd-deflektor

Tårnene har arkitektur som ofte er byens kjennetegn, og var gjennom middelalderen et frihetssymbol for bystater under føydaltiden. Ved krig og erobringer kunne beffroi bli plyndret eller revet slik at klokkene symbolsk ble fjernet som krigsbytte. Strukturen må tåle vekten av klokkene som kan være på flere hundre eller tusen kilo, og være stabil nok til svingende klokker, med den resonans og vibrasjoner de medfører. De kan være runde, firkantede eller oktagonale (8-tallet symboliserer evighet) og kan i nyere tid ha moderne utforming.

Etymologi rediger

Beffroi - fra germansk bergan – å redde/berge, og frithuz - fred. De første beffroi hadde funksjon som utkikkstårn og klokkene varslet fare, krig, uvær, storm, brann m.m. Siden menigmann hørte klokkene, – bells på engelsk, ble ordet forvandlet til belfry på engelsk. Campanille - latin Campanilla kommer av det italienske ordet Campana for klokke, fordi de første klokkestøperiene i Italia var i Campana.

Lanterne rediger

 
Lanternen tegnet av Alexis de Chateauneuf i Oslo Domkirke er tom. Riksantikvaren godkjente ikke å sette klokker i klokketårnet i 2003

Strukturen der klokker henger i tårn eller kirkespir kalles lanterne. Lydbølgene fra klokke spres direkte og indirekte, best lyd oppnås dersom lanternen har 15 - 25% åpning for å deflektere lydbølger. Det kan være luker som stenges mot vær, snø eller fugler. Ofte er selve tårnet bygget i sten eller teglsten, mens klokkestolen er av tømmer eller stålramme.

Avhengig av formen kalles klokkestol for eksempel A, D, H eller X oppheng.

 
Klokkestol for svingende klokke

Mens ortodokse/ østkirken (og Asia) oftest har stasjonært hengende klokker som ringes manuelt, har mesteparten av Europa og Amerika svingende klokker med enten flyvende eller fallende knabel. Svingende klokker gir en særegen Doppler effekt på lyden. Svingende klokker slår tilfeldig, med mindre de går i full sirkel som ved vekselringing på de britiske øyer.

Klokkespill har stasjonære klokker.

Plassering rediger

Mens kirkens akse er vendt mot øst, vil en linje fra kirken gjennom et eksternt klokketårn peke mot Jerusalem. Inngang peker mot vest.

Kjente klokketårn rediger

 
Det skjeve tårn i Pisa er en Campanile
  • Det skjeve tårn i Pisa (60m), Campanile til Duomi de Pisa med 7 klokker
  • Romboutskatedralen i Mechelen, Belgia (med to klokkespill og ialt 98 klokker)
  • Fra middelalder står ca 20 runde tårn i Irland, Cloigtheach (18-44m)
  • Høyeste frittstående klokketårn i verden er ved University i Birmingham, Joseph Chamberlain memorial tower på 110 m
  • Ivan den stores klokketårn i Kreml (81m) har verdens største klokke, og utenfor står et sprukket klokkelegeme på 218 tonn, Tsarklokken.

Beffroi på verdensarvlisten rediger

 
St Rombouts tårn i Mechelen

I alt 55 beffroi er oppført på UNESCOs verdensarvliste.

I 2005 ble 23 tårn i Frankrike tilføyd.

Litteratur rediger

  • Sébastien Hamez "Petites histoires de beffrois", Éd. La Voix du Nord, Lille, 2000.
  • Marie-Lavande Laidebeur "Des Beffrois et des Hommes", Éd. Geai Bleu Éditions, Lille, 2005.
  • Jocelyne Denière et Lysiane Denière "Les Beffrois de Belgique et de France inscrits au Patrimoine Mondial de l'Humanité de l'Unesco", 208 pages, Ed J. et L. DENIERE, Dunkerque, 2008 (ISBN 978-2-911327-26-1)