Vekselringing
Vekselringing (engelsk change ringing) er en unik britisk tradisjon for ringing med stemte kirkeklokker som oppstod rundt 500 år siden. Den går ut på at klokkene i kromatisk skala starter oppned og at 4 til 12 klokker slippes i rekkefølge og deretter med bestemte mønster, som veksler for hver runde - changes. Vekselringende tårn kan ikke spille melodier på kirkeklokkene, og kjennetegnes av lange sekvenser med kontrollert variasjon i rekkefølgen.
Klokkene ringes først opp så de hviler opp-ned i en slyngbom. De slippes i rask rekkefølge, og lag med klokkespillere øver til de spiller med jevne mellomrom (rounds). Takten bestemmes av bourdon (den største klokken), som kan være opp til 4 tonn. Dette stiller store krav til mestring - bell-control - hos ringeren. Hver klokke ringes en gang per runde )som tar under to sekunder). Sekvensen - rekkefølgen blant klokkene - gjentas aldri to ganger etter hverandre. De kan spilles etter muntlige "calls" (som at klokke 4 og 5 bytter plass), eller etter metode. Metodebøker lister hundrevis av slike ringemønstre. En full peal på 8 klokker (Major) med 5040 veksler (syv vekslende klokker pluss bourdon som holder takten) kan ta over fire timer å spille.
Historikk rediger
Kirkeklokker ble innført på de britiske øyer med kristningen av landet, og i 750 påla Erkebiskopen i York alle kirker ringe med klokker til faste tider. St Dunstan, biskop av London og Erkebiskop av Canterbury utstyrte alle kirkene sine med klokker i det 10.århundre.
Vekselringing[1] ble utviklet av klokkeringere i britiske kirketårn etter reformasjonen på 1500-tallet.
Per 2018 er det kun to vekselringende tårn på det europeiske kontinent: I Doordrecht og i Ypres. I 2019 installeres ett vekselringende tårn i Vernes les Bains.
Kjennetegn på vekselringing rediger
Ved å la klokkene ringe i full sirkel oppnås en nøyaktig kontroll for å koordinere en serie klokker. Vanlig svingende klokker går i pendelbevegelse, men kan ikke koordineres innbyrdes. Når klokkene går full sirkel-bue (opp-ned) kan klokkeringeren avpasse tempoet til klokken med de øvrige i serie på under to sekunder.
Klokkene ringes manuelt med et klokketau, kalt salley, som går rundt et klokkehjul med etageskille for lyddemping. Klokkene beveger seg 370 grader. For hver sirkel slår slyngbommen langs en slider og klokken hviler mot en bom "stay". Ringes klokken for hardt vil denne bommen knuses og måtte erstattes. Klokken må når den er "oppe" (står opp-ned) kun betjenes av erfarne klokkeringere. I bevegelse vil momentet firedoble vekten til klokken, og det skjer ulykker blant klokkeringere som får tau rundt håndledd eller andre kroppsdeler. Klokkeringere står ved siden av hverandre i en sirkel. Klokkerepet er festet på klokkehjulet slik at ulik lengde på tauet vises når klokken svinger til- og fra. Første bevegelse- handstroke - har langt tau. Når klokken passerer balansepunktet faller den og trekker med seg tauets lengde, slik at salley forsvinner opp gjennom taket. Klokkeringeren har et kort øyeblikk der bevegelsen kan kontrolleres (check) før klokken - og klokketauet - faller tilbake. Klokken har flyvende kolbe (I slyngbom vil kolben bevege seg raskere enn klokken og treffe slagringen på vei opp)
Grupper på opptil 12 personer (Maximus) ringer klokker etter timelange permutasjoner av matematiske mønstre. Avspillingen er både fysisk og intellektuelt krevende og kan beskrives som en musikksport. Det er flere tiendels sekund forsinkelse fra klokkerepets bevegelse til slagtonen, og derfor kan klokkeringerne ikke spille etter øret men ser på hverandres bevegelser. Mange er registrerte medlemmer i nær 6000 kirketårn med vekselringende klokker. Klokkeselskapene holder regelmessig konkurranser mellom lag klokkespillere, som typisk spiller quarter-peal (ca en time) foran et panel dommere. Det er ingen automatisk avspilling av vekselringende klokker, alle ringes manuelt.
Vekselringing kan også utføres på håndklokker.
Betegnelser rediger
When ringers handle them with art and skill
they then the ears of their observers will
with much brave notes, they ring and tang so well
John Bunyan 1686As to outstrip all with their ding dong bell
Vekselringing har betegnelser etter antall klokker som inngår
| Antall klokker | Betegnelse |
|---|---|
| 4 | Minimus |
| 5 | Singles |
| 6 | Minor |
| 7 | Triples |
| 8 | Major |
| 9 | Caters |
| 10 | Royal |
| 11 | Cinques |
| 12 | Maximus |
Klokkene ringes fra minste (treble) til største klokke (tenor, eller om det er en ekstra stor klokke: bourdon), der takten angis av største klokken. Klokkene nummereres ovenfra (fra treble) med tallene 1, 2, 3... etter hvor mange som inngår. Det skilles mellom to retninger på klokken - handstroke og backstroke.
Vekselringing skifter enten ved call ringing (en dirigent kaller ut hvert mønster fortløpende) eller metoderinging (forhåndsavtalt mønster).
I Call ringing vil en dirigent kalle ut numrene som veksler (for eksempel tre og fire), og hver ringer må huske sin nye plass i rekkefølgen videre. I metoderinging blir vekselringing notert som nummerserier, der hvert mønster har gitt egennavn og hver klokkeringer må lære sitt mønster eller linje utenat. Klokkeringerne fra vekselringing kan ikke spille etter noter.
Vekselringing med fire klokker (minimus) gir 64 mulige kombinasjoner, fem gir 120, seks gir 720 og syv gir 5040. Noen tårn har flere enn 12 klokker, slik at ulike undergrupper eller skala av klokker kan ringes.
Vekten på en klokke, og momentet når den er i bevegelse gjør at klokkeringeren kun kan utøve kontroll (Bell-control) i det klokken er på balansepunktet (opp-ned). Det er også begrenset hvor mye klokkeringeren kan variere, og under opp- og nedringing av klokken har ringeren lite innvirkning på klokkens bevegelse. Det er øvelses-oppsett med dumb-bell og data-styrte programmer for innøving av vekselringing der deltagere får sine tempo målt i millisekunder.
Referanser rediger
- ^ «History of Bell Ringing | Discover Bell Ringing – Campanology, art of change ringing, learn to ring» (engelsk). Besøkt 17. januar 2019.