Klokkestøper

Klokkestøper er et håndverksfag for støping og produksjon av klokker, bjeller, håndklokker, gonggong, skipsklokker, dombjeller, rørklokker, gårdsklokker, carillon, større og mindre klokkespill, klokker til tårn, offentlige bygg og kirker, o.l.

Tysk klokkestøperi i 1568

Klokkestøp i mosaikk i Gloucester

Klokker støpes i ulike materialer, typisk metaller fra jern til aluminium, men keramikk, porselen, glass og annet er også brukt. Klokkegodset må være svært hardt og tåle de slagene som hamrene påfører klokken. Jern ruster, som endrer klangen til klokken over tid, derfor blir bronse (kobberlegering) foretrukket. Skipsklokker støpes ofte i messing som lar seg polere. Siden antikken har det vært kjent at om det økes tinninnhold i bronselegeringen til like over 20 % blir klangen bedre. Metall var verdifullt og måtte ofte fraktes store avstander. Klokkestøperfaget er over tusen år eldre enn oppfinnelsen av kanoner, og da kanoner skulle støpes var klokkestøpernes kunnskap og ferdigheter etterspurt. Mange klokkestøpere livnærte seg derfor ved å veksle til kanonstøperi ved krigsutbrudd. Ved krig ble klokker ofte konfiskert for å gjenbruke metallet. Etter krigen var over måtte de klokkene som var stjålet, revet ned eller smeltet om bli erstattet og nye klokker ble støpt. Flere klokker i Østlands-området ble støpt i Oslos kanonstøperi på 1600- og 1700-tallet.

biskop Forkernus (St Forchern) av Trim (Irland, 400-t) regnes som klokkestøpernes skytshelgen, og minnes 17.februar.

Metallurgi; Klokkestøp viser en rippe (sjablong) som roteres vertikalt rundt innvendig form og kappe over

Klokkeformen ligger under bakken og pakkes med jord for å ikke sprekke under avkjøling

Klokkestøpeform med innvendig og utvendig sjablong (rippe) som roteres rundt voksoriginalen (cire perdue teknikk)

Klokkebronse

Den første detaljerte beskrivelsen av klokkestøping i middelalder er av Theophilus Presbyter. Bronselegeringen som brukes i klokkestøping har høyere tinnhold (mellom 20 og 24 %) og resten kobber, nesten dobbelt så høyt som i vanlig bronse (12 % tinn). Derfor vil metallrester lett kunne angi om det er bronse til annet bruk eller klokkebronse (rester av klokkestøping). Spor av jern eller bly kan være forurensning. Innlemming av sølv- eller gullmynt i klokkens støp har med overtro å gjøre og bidrar ikke til klokkens klang.

Romersk bjelle funnet i Leeds, Storbritannia (FindID 617108), gjenstanden er ikke mulig å datere men tilhører romertiden ca 43-400 e.kr

Klokkestøpere

I Norge har vi opp gjennom tidene hatt et førtitalls klokkestøpere. Ofte står støperen sitt navn eller støpemerke i klokkegodset slik at en kan prøve å identifisere denne.

Av klokkestøpere som rimeligvis var norske kan nevnes den Stephanus som har støpt en klokke i Skedsmo Kirke på Romerike (nå forsvunnet), og Jon som støpte den gamle klokken i Bønsnes kirke i Hole på RIngerike (omstøpt i Holland 1753). På Sigdal kirkes senere omstøpte klokke var det en runeinnskrift som av professor Sophus Bugge er tolket således.

Denne klokke lot støpe Alv Prest i Sigdal og Thord, bonde på Havik ( i Sigdal hovdedsogn) og støpte Tove Thordsson.

Her har vi altså bevart navnene både på giver og klokkestøperen. På en messeklokke i Åmotsdal kirke i Seljord I Telemark skal ha stått “Unnulf gjorde denne klokke”. En av klokkene i Jondal kirke er merkert BENEDIKTVS med gotiserende majuskler og på samme klokke er anbragt et mestermerke - tre klokker i rad- omringet av ornamenter og omskriften Sigillum Bendicti Campanini - benedikt klokkestøpers merke. På Hafslo kirkes klokke som nå er i Bergens museum nevnes klokkestøperen Erlendvs (Erlend), og videre forteller Schiøning at det i 1773 i Børseskogen kirke fantes en (senere omstøpt klokke) med følgende omskrift i majuskler:

OLWS FUSOR CONTVLIT FACTURAM MEI SANCTO OLAVO PRO ANIMA STEPHANI PATRIS SUI:

overs: "Olav støper lot mig gjøre til hellig Olavs ære for sin far Steinfinns sjæl." Denne Olav støper kan antas å ha vært bosatt i Trondheim.

I Fitjar kirke i Hordaland står en bikubeklokke som kan være nærmere 1000 år gammel, den er støpt av Absalon.

I Hove kirke i Selje prestegjeld var det tidligere en klokke som blev omstøpt i 1844. Den var utstyrt med følgende innskrift:

“Jon Bjørnson lot mig gjøre. Jacob Jacobsen gjorde mig.

Dr Fett har pekt på at denne klokkestøper rimeligvis er en sønn av den mester Jacob som i 1315 støpte klokken i Gjerde kirke i Etne i Hordaland. Den samme støper har også gjrort Fana Kirkes klokker. Det er grunn til å tro at denne klokkestøper var bosatt i Bergen. Også utenlandske klokkestøperes arbeider kjennes i Norge, av disse har forholdsvis få vært på besøk eller bosatt her i landet. Oftest ble ferdige klokker sendt hit på bestilling. Fett viser til at biskop Olav av Bergen i 1443 sammen med erkebiskop Aslak Bolt søkte å få en dyktig klokkestøper over fra England for å støpe tre samstemte klokker til Nidaros og tre lignende til Bergens domkirke.

En annen er Giert "Skyttegytter", år 1575-1593, i Oslo.

Engelske klokkestøpere i Norge

På en kirkeklokke i Heddal kirke i Valdres står det Nicholavs Angellvs me fecit: "Nicolaus engelskmann gjorde meg". Dette er imidlertid den eneste innskrift hvor en engelskmann uttrykkelig nevnes. På en klokke i Siljan kirke i Telemark står Edmund de Lenne me fecit. I dette tilfelle er det en mulighet for at støperen kan være en engelskmann og at det er Lynn det siktes til. Edmund var jo engelsk helgen. Men Lenne kan også gå tilbake på en av de byer av dette navn som kjennes fra Westfalen og Hannover.

Tyske klokkestøpere i Norge

Klokkene i Saude og Solum kirke i Telemark er støpt av en klokkestøper som het Paulus. Klokken i Saude er fra 1441 og i dens latinske innskrift forekommer hodet help. Av dette har man sluttet at den nevnte Paul var en tysker. Tysk er rimeligvis også den Henric Brunsvic som støpte Stavanger domkirkes klokke og den Matties Benninck som i 1530 støpte Vardø kirkes klokke. I nord-norske kirker har det kommet en del tysk kirkeinventar, som ble innført via Bergen. En tysker eller nederlender er nok også den Jasper Moer som i 1527 støpte Tyldal kirkes klokke, som bærer navnet Matheus.

Nederlandske klokkestøpere i Norge

Nederlandske klokkestøpere finner vi nevnt på flere av våre senmiddelalderske kirkeklokker særlig da nordpå. På en nu forsvunnet klokke i Vik kirke i Søndfjord var omtalt en Jacob Johannesson og årstallet 1537. Det samme støpernavn gjenfinner vi sammen med årstallet 1508 på en liten klokke  Tromsøysundets kirke utenfor Tromsø, men der kalles han Jacobus Johannis de Campis. Altså er han fra Kampen i Nederlandene. Denne by stod jo i livlig handelsforbindelse med Bergen, så det er ganske naturlig at man har fått kirkeklokker til norske kirker derfra. På en klokke i Trondenes kirke nevnes enn videre Dankers klokkestøperi i Amsterdam.

Av særlig interesse er det at vi på Vest- og Nord-Norge kjenner klokker av den kjente klokkestøper Gert van Wou (Gerhardus de Wou) av hvem det kjennes klokker fra årene 1474-1523 og som var borger i Kampen i Nederland. Mester Gert har støpt klokkene både til Hamburgs domkirke i 1487 og Sct Petri kirke i Hamburg. Videre støpte han i 1490 en klokke til landsbykirken i Krusenach, i 1497 middelalderens største klokke med innskiften Maria Gloriosa til domkirken i Erfurt og i 1502 en klokke til Braunschweigs domkirke. Til norske kirker har han støpt Haram kirkes klokke (på Møre) i 1484 og klokken til Verøy kirke, hvis støpeår er usiikert, men som under ingen omstendigheter kan være fra 1540 som tidligere antatt.

Gert van Wous arvinger var sønnen Willem van Wou og datteren Mette Bonge. Sønnen overtok farens verksted, for han nevnes i 1506 på en klokke i Flosta kirke i Dyvåg i Aust.Agder med innskriften: '

Til ære for Laurentius martyr og tapper kriger, gjorde Wilhelm av Wou mig i det Herrens år 1506

Norges handelsforbindelser med Nederlandene i senmiddelalderen kan vi altså også få opplysninger om ved arkeologiske kilder.

Gamle stedsnavn kan vitne til klokkestøpning. Ofte ble klokker støpt nær det tårn de skulle henge i. Middelalderens dårlige transportmuligheter gjorde det egentlig umulig å etablere sentralt beliggende klokkestøperi. Fra Danmark kjenner vi stedsnavn som Klangshøy, Klokhøj(ene), Klokke(r)bakke, Klokkebjerg, Klokpyt, Klokkegrav, Klokkehul, og ved flere av disse er det også spor av aktivitet fra klokkestøping (det har vært utgravinger ved Jelstrup). De er spredt over det meste av Danmark. Det er også eksempler på kirker der det har vært støpevirksomhet inne i selve kirken.

Klokkestøp

Formen - innvendig og utvendig form - til klokkestøp ble laget av en blanding leire ispedd hestemøkk, kuhår, eggehvite, melk, gjær, melasse og bokkøl. Så ble klokken dreid i voks med ornamenter og bokstaver montert speilvendt utenpå. De eldste klokkene ble dreiet på et spyd (horisontalt), mens etter 1300 ble det vanligere å dreie klokkens form på en vertikal kjegle. Tilgangen på voks kunne likesom på metall begrense størrelsen på klokken. Deler av produksjonen foregår fortsatt etter gamle oppskrifter og voktes som bedriftshemmeligheter.

Trinnene i klokkestøp fra Klokkemuseet i Gerscher viser kjerne som dreies med sjablong og kappe

I dag er klokkestøperfaget representert i Norge med ett firma, Olsen Nauen Klokkestøperi i Tønsberg, fra 1844.

Klokkene måtte støpes med krone for oppheng og øye (hengjern) til innvendig kolbe, fordi metallet var så hardt at det var vanskelig å bearbeide (som å borre) etter det var støpt. Kolven er vanligvis av jern og mykere enn selve klokkebronsen. Kolven slites derfor, slik at vedlikehold av klokken kan omfatte sliping eller utskiftning av kolven.

Et av de eldste motivene som viser klokkestøp henger i glassvinduene til York domkirke (ca 1330)

Klokkestøperfaget må ikke forveksles med klokkemakerfaget. Klokkemakeren er en eldre betegnelse for urmakeren, som laget mekaniske urverk.

Kjente klokkestøpere

Geert van Wou (1440, Hintham—December 1527, Kampen)

Peter van den Gheyn (1500-1561)

Francois (1609-1667) og Pieter Hemeny (1619-1680)

John Taylor, Loughborough

Eksterne lenker

• Om klokkestøperen Jakob Jørgen Rendler i Kristiansand
• https://klokkestoperi.no