Utgravning
| Disipliner |
| Metode |
| Terminologi |
| Datering |
Utgravning er en arbeidsmåte innen arkeologi der man gjør et inngrep i et fornminne for å forsøke å hente ut og dokumentere den informasjonen som fornminnet kan gi om fortidige hendelser, virksomhet etc. Utgravning resulterer i tre hovedtyper av materiale: oldsaker, prøver for naturvitenskapelig analyse, samt dokumentasjon av lag og strukturer (stolpehull, ildsteder etc.).
Vesentlige elementer i utgravning-metodikk er å identifisere lag og strukturer, og å klarlegge kronologiske og funksjonelle relasjoner mellom dem. Dokumentasjonen ved utgravning tar sikte på å registrere relevante opplysninger om dette, samt å registrere sammenhenger mellom oldsaker, prøver og strukturer. Dokumentasjon består vanligvis av oppmålinger, foto og tekst i analog eller digital form. I Norge foretas utgravning av de fem arkeologiske universitetsmuseer (Universitetets Oldsaksamling, Arkeologisk museum i Stavanger, Universitetsmuseet i Bergen, Vitenskapsmuseet og Tromsø Museum) og Norsk institutt for kulturminneforskning.
Faghistorie rediger
Fram til ca 1900 ble utgravning konsentrerte om graver, og hovedformålet var å hente ut oldsaker til museumssamlingene. Man gikk gjerne inn med en sjakt for å finne graven, som ble antatt å ligge sentralt i haugen. Det ble også tidvis samlet opplysninger om sakenes beliggenhet, om gravskikk, gravform etc., noe som ble vanligere i det følgende århundre. Ved utgravning på Hunn i Østfold fra 1950 av, introduserte Anders Hagen den danske metodikken med kryssende profilbenker og utgravning av hele haugen. Mulighetene til å gjøre observasjoner av haugens oppbygging, sekundærgraver, samt av hendelser forut for anleggelsen av haugen, ble dermed styrket.
1900-tallets utgravning av akkumulerte lokaliteter, som boplasser, økte interessen for å kartlegge kronologi og hendelsesforløp. Etter Johannes Bøes (1934) utgravning i Skipshelleren ble faste profilbenker vanligere på boplasser. Utgravning i mekaniske lag (f.eks. 5 cm dype) var lenge enerådende, men Asbjørn Herteigs utgravning på Bryggen i Bergen fra 1955 av, og oppstarten i 1970 av store utgravning i andre middelalderbyer med distinkte lag, ga større anledning til å spore den naturlige lagfølgen. Introduksjon av single context dokumentasjon i Trondheim i 70-årene konsentrerte dokumentasjonen om den enkelte kontekst (lag, grop, bygningselement etc.) og dens over/under-relasjoner. Faste profilbenker og dokumentasjon av profiler blir mindre viktig med slik metodikk. Introduksjon av digital dokumentasjon har gjort det lettere å overskue de store datamengdene som denne metodikken genererer på komplekse lokaliteter. På boplasser med homogene, tykke kulturlag er utgravning i mekaniske lag fremdeles vanlig.
Foruten de nevnte metoder, er maskinell flateavdekking blant de vanligste. Etter sporadisk bruk tidligere, kom metoden i vanlig bruk i Rogaland i 1980-årene, først ved utgravningene på Forsandmoen, Rogaland. Ved Lars Piløs undersøkelser på Hedmarken fra 1991 av, ble metoden for alvor introdusert på Østlandet, og den er i dag vanlig over hele landet. Metoden, som hovedsakelig benyttes i dyrket mark, går ut på å fjerne pløyelaget maskinelt, og grave ut de strukturer som dermed avdekkes. Vanligvis består disse av nedgravninger, som graver, kokegroper, stolpehull og veggriller i den omgivende naturbakken, men kulturlag forekommer også. Det materialet som metoden frambringer, vil med tiden bety et gjennombrudd for utforskningen av boplasspor fra slutten av steinalderen til tidlig middelalder ved at det blir mulig å basere bosetningshistorisk forskning på primære kilder (boplasser), mens den tidligere vesentlig bygde på sekundære (graver, gårdsnavn). Lokale og tematiske studier viser materialets potensial.
Utgravingsteknikk rediger
Etter forutgående registrering kan det være hensiktsmessig å foreta en prøveundersøkelse for bedre å kunne planlegge selve utgravning, dvs å legge en strategi der metodikk og ressurser avstemmes etter problemstillinger og objekt. En sentral vurdering ved utgravning av objekter med potensial for lagdeling, er å balansere hensyntaken til den informasjon som kan hentes ut i profil mot den som hentes i flaten. Ved distinkt lagdeling er dette uproblematisk, men forøvrig kan det ene lett gå på bekostning av det andre. F.eks. kan det i homogene kulturlag på jernalderens boplasser bare i en profil være mulig å oppdage hvilket nivå et stolpehull er gravet ned fra, mens hullets omkrets bare lar seg registrere i flaten. Et problem med stående profilbenker er dessuten at de vanskeliggjør sporing av stratigrafisk sammenheng ved at deler av flaten er skjult og først graves ut når den forøvrig er fjernet.
Ved utgravning der registrering av nøyaktig plassering av hver oldsak anses som viktig, graves det med ambisjon om å finne dem in situ. Ellers er det vanlig at selve gravningen konsentreres om å klarlegge lag og strukturer, mens massen samles inn pr. lag og rute, for deretter å bli såldet for oldsaker. Ruter er vanligvis på 1 eller ¼ kvm; maskestørrelse i såld 2, 4 eller 5 mm. Ved flateavdekking tilvaretas normalt kun oldsaker under pløyelaget. Enkelte nyere undersøkelser har imidlertid vist at pløyelaget kan inneholde oldsaker av betydning for forståelse av lokaliteten, og at pløyingen i noen tilfeller ikke har forflyttet dem særlig langt fra opprinnelig leie. Et større problem derimot er harven, som kan dra gjenstander mange titals meter.[1] Detter gjør at funn i pløyelag mer må regnes som et indikasjonsfunn, som bidra til en forståelse av hva som har skjedd i området, men gir ikke samme solide informasjon som et funn gjort i sitt opprinnelige leie. På grunn av betydelige kostnader forbundet med å sålde store mengder pløyelag, stiller denne problematikken feltarkeologien overfor nye metodiske utfordringer.
Referanser rediger
Eksterne lenker rediger
- (en) Archaeological excavations – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Universitetsmuseene i Norge
