Johannes Bøe
Johannes (Johs.) Bøe (født 17. januar 1891 i Ringsaker, død 1. februar 1971) var en norsk arkeolog.
| Johannes (Johs.) Bøe | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 17. jan. 1891[1][2] Ringsaker | ||
| Død | 1. feb. 1971[1][2] (80 år) | ||
| Beskjeftigelse | Arkeolog | ||
| Embete | Professor | ||
| Barn | Alf Bøe | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Utmerkelser | Fridtjof Nansens belønning for fremragende forskning, historisk-filosofisk klasse (1932) | ||
| Arbeidssted | Bergens Museum | ||
| Kjent for | Komsakulturen | ||
Bøe ble i 1921 cand. philol. med avhandlingen Norske guldfund fra folkevandringstiden. I 1931 tok han doktorgrad med avhandlingen Jernalderens keramikk i Norge. Han var fra 1921 amanuensis ved Bergens Museum, senere professor samme sted.
Bøe utmerket seg ved en usedvanlig rik produksjon, som spenner fra den tidligste steinalder til jernalderen. Det mest kjente verket, ved siden av doktoravhandlingen, er Le Finmarkien, som han skrev sammen med Anders Nummedal, der de etablerte Komsakulturen som en egen størrelse i norsk steinalder.
Han var sønn av John O. Bøe (1851–1910) og Marie Nilsdatter Bjerke (1859–1953). Faren var bonde på gården Ottersrud. Johannes giftet seg i 1920 med Dagny Godager (1896–1982), og ble far til kunsthistoriker Alf Bøe (1927–2010).
Referanser rediger
- ^ a b Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Johannes_Bøe[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Norsk biografisk leksikon, oppført som Johannes Johs. Bøe, Norsk biografisk leksikon ID Johannes_Bøe, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]