Arkeologisk kontekst

I arkeologisk sammenheng brukes ordet kontekst (fra engelsk «context») som et teknisk begrep for restene av en individuell stratigrafisk hendelse. En kontekst refererer altså til en individuell hendelse i tid som har blitt bevart i det arkeologiske materialet. Dette kan eksempelvis være spor etter den faktiske gravingen av en grop eller grøft, interne strukturer samt materialet som fyller nedgravningen. Begrepet er imidlertid nokså vidt og arkeologiske strukturer, naturlig deponerte lag og skjeletter kan også regnes som egne kontekster.

Ved å dele inn en arkeologisk lokalitet i disse grunnleggende, enkelte enhetene, er arkeologene i stand til å skape en relativ kronologi for aktiviteten innen området og beskrive og tolke det. Gjenstandsfunn er i hovedsak ikke regnet som kontekster, men regnes som tilhørende en kontekst. Kontekster kan være enten positive eller negative, avhengig av om de er skapt ved å legge til eller å fjerne materiale. En kjøkkenmødding regnes således som en positiv kontekst, mens en grop regnes som en negativ kontekst.

Ved lokaliteter med komplekse stratigrafiske forhold graves de individuelle kontekstene hver for seg, i motsatt rekkefølge av slik de er avsatt, det vil si at de yngste lagene graves først. Beskrivelser, tegninger, funn og vitenskapelige prøver knyttes således til den enkelte konteksten. Denne type stratigrafisk gravning, kombinert med såkalt single context dokumentasjon (fra engelsk: single context recording), benyttes over store deler av Europa, mens den i Norge stort sett benyttes under bygravninger i de middelalderske bykjernene.

Primær- og sekundærkontekstRediger

Det skilles gjerne mellom primærkontekst og sekundærkontekst, hvor en primærkontekst er et uforstyrret lag som har en direkte tilknytning til bruken av den arkeologiske strukturen i hvilket det påtreffes, mens en sekundærkontekst er omrotet eller forstyrret lag som ikke kan knyttes direkte til strukturens funksjon. Dette er et svært viktig skille i forbindelse med prøvetaking, datering og funksjonsbestemmelse, ettersom prøver eller gjenstandsfunn fra sekundærkontekst kan føre til feilaktig tolkning av strukturen.

Se ogsåRediger

LitteraturRediger