Løsfunn
Løsfunn er den arkeologiske betegnelsen på funn av arkeologiske gjenstander hvor det ikke finnes noen nærmere informasjon om funnforhold og kontekst. Løsfunnene er vanligvis enkeltgjenstander som er tilfeldig funnet av ufaglærte personer. For steinalderen er det gjerne kun de største og mest iøynefallende gjenstandene som blir funnet mens den økende bruken av metalldetektor har bidratt til at et bredt spekter av metallsaker fra jernbrukende tid.
Innen arkeologisk forskning er løsfunn som regel betraktet som mindre interessante, da de per definisjon mangler en sikker kontekst. Kunnskapen som kan uthentes fra ett enkelt funn begrenser seg således til datering, stil- og materialanalyser, men sier lite om mer overgripende problemstillinger. Enkelte studier [hvilke?] har vist at løsfunn kan være av en viss vitenskapelig verdi da de representerer et massemateriale og fordi de kan omfatte funnkategorier som sjeldent finnes ved arkeologiske utgravinger. Det er også hevdet [av hvem?] at løsfunn ofte representerer gjenstander som har blitt mistet, men dette er sjeldent riktig. Snarere dreier det seg saker som har blitt intensjonelt deponert i graver eller depoter som senere har blitt forstyrret av jordbruksaktivitet. Således kan løsfunn, og spesielt distribusjonsanalyser av nøyaktig kartfestede løsfunn, være viktige indikatorer på arkeologiske lokaliteter under matjorda.
Historie rediger
På 1800-tallet viste de arkeologiske museene stor interesse for å øke sine samlinger ved å få inn løsfunn, ofte formidlet av profesjonelle oppkjøpere og det ble bygd opp en rekke samlinger både på privat og offentlig basis. Blant annet er det kjent at den norske juristen og arkeologen Anders Lorange hadde opparbeidet en betydelig privat samling mot slutten av 1800-tallet. Det er forøvrig ofte knyttet en stor del usikkerhet til informasjonen og funnopplysningene som har fulgt med løsfunn, blant annet er det antatt at en rekke eldre funn som er oppgitt å ha blitt funnet i Norge i virkeligheten stammer fra Danmark og Sverige. I alminnelighet blir det derfor betraktet at funnopplysningene er sikrere jo mer nøyaktig de er.
Juridisk rediger
Ifølge Kulturminneloven §12 er følgende løse kulturminner statens eiendom:
- Ting fra oldtid og middelalder (inntil år 1537) som våpen, redskap, kultgjenstander samt steiner, trestykker eller gjenstander av annet materiale med innskrifter eller bilder, bygningsrester uten samhørighet med bygninger eller rester av disse, innbo, kirkeinventar, smykker, arkivsaker, skjeletter og skjelettrester o.l.
- Samiske kulturminner av den art som er nevnt i første punkt og som er eldre enn 100 år.
- Mynter fra før år 1650.
Dette innebærer ifølge kulturminnelovens §13 at finneren har meldeplikt og innleveringsplikt til politi eller museum snarest om man finner en slik gjenstand. For enkelte gjenstander som f.eks sølv eller gull kan man også ha rett på finnerlønn og enkelte museer deler ut diplomer eller lignende papirer når de får inn løsfunn fra privatpersoner. For øvrig om en gjenstand har vært i familiens eie over flere generasjoner er det ikke lenger regnet som et funn, men eiendom. Kulturminneloven (§12) påpeker dog at løse kulturminner som nevnt over kan i enkelte tilfeller bli utsatt for ekspropriasjon dersom gjenstanden heller bør være i offentlig eie ut fra nasjonale kulturminnehensyn og inngrepet utvilsomt er mer til gagn enn skade. Når særlige grunner foreligger omfattes også løse kulturminner uten hensyn til alder.
Kilder rediger
- Østmo, Einar og Hedeager, Lotte (red.) (2005): Norsk arkeologisk leksikon, Oslo ISBN 82-530-2611-0
- Lov om Kulturminner på Lovdata