Fabel

kort oppdiktet moralsk fortelling
For det norske bandet, se Fabel. For den norske filmen, se Fabel (film)

Fabel, fra latin fabula som var det gamle romerske ordet for «drama»,[1] men også betyr «fortelling» (fra verbet fari, å fortelle) er en betegnelse for en kort fortelling med en satirisk eller moralistisk handling, ofte i form av allegorier, og ofte med dyr i hovedrollen som personifikasjoner av menneskelige egenskaper, laster eller dyder. Fabelen tjener som belærende underholdning.

I Esops fabel om nordavinden og sola har naturelementene og -kreftene blitt besjelet og fått menneskelige egenskaper; illustrasjonen av Milo Winter viser hvordan den antropomorfe vinden forgjeves forsøker å rive kappen av en vandringsmann.
Syrisk illustrasjon fra 1354 av en scene fra Panchatantra, en klassisk samling indiske dyrefabler: haren som lurer elefanten med speilbildet av månen.
Fabler inneholder ofte en tydelig moral eller et pedagogisk poeng. «Å gjøre noen en bjørnetjeneste» vil si å skade den en skal hjelpe eller å gjøre vondt verre. Det ordspråkliknende uttrykket stammer fra Jean de La Fontaines fabel om bjørnen som drepte sin sovende herre da den ville slå ihjel en flue på nesa hans. Illustrasjonen er laget av Gustave Doré.

HistorieRediger

Dyrefabelen har urgamle røtter og er utbredt over hele verden. Rundt år 500 skal en slave ved navn Æsop ha skrevet ned fabler. At han omtales som slave, er interessant fordi fabler tar parti for den svake part. På latin er det fabelmotiver i Lucilius' og Horats' satirer, mens den frigivne Gaius Julius Phaedrus[2] gjenfortalte greske prosafablerjambiske vers.[3]

Så populære var dyrefablene at det opprinnelige franske ordet for rev, goupil,[4] ble fortrengt av fabelrevens navn, renard (Reynhard), og hanen Chantecler fra samme fabel er fortsatt et kjært fransk symbol.[5]

Andre betydningerRediger

«Fabel» kan i litteraturteoretiske sammenhenger bety fortellingens plott. Dette kan spores tilbake til Aristoteles, som benytter dette begrepet når han i Poetikken, kapittel 4, sier «Etterligningen av handlingen heter fabelen (mythos); med fabel (mythos) mener jeg sammenføyningen av begivenhetene i tragedien[6]

Ordet «fabelaktig» er i de siste århundrene blitt synonymt med «fantastisk» (i betydningen ikke til å tro på), men den litterære konteksten henger fortsatt ved: En forfatter av fabler kan bli kalt for en «fabulist». En som fabulerer, er en som dikter opp en fantasifull, overraskende fortelling.

Den samme opprinnelsen har det franske ordet fabliau,[7] en middelaldersk fortelling på vers med et humoristisk eller satirisk preg. Hovedfiguren kunne være Reven Reynard som er en luring, en trickster. Fabler er samfunnskritiske av karakter og gir stemme til den svake part og de undertrykte.[8]

Kjente fabulisterRediger

Noen moderne fabulisterRediger

Noen kjente fablerRediger

ReferanserRediger

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger