Wikipedia

Jean de La Fontaine

fransk fabelforfatter og poet

Jean de La Fontaine (født 8. juli 1621, død 13. april 1695) var en fransk forfatter av fabler og en av de mest leste franske poeter på 1600-tallet. Han er kjent først og fremst for sine Fabler (Fables de La Fontaine), som ble et litterært forbilde for påfølgende fabulister over hele Europa og tallrike alternative versjoner i Frankrike. Hans fabel om bjørnen og gartneren er opphav til det faste uttrykket bjørnetjeneste.

Jean de La Fontaine
Født8. juli 1621[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Château-Thierry (Kongeriket Frankrike)[4]
Død13. apr. 1695[1][2][5][6]Rediger på Wikidata (73 år)
Paris (Kongeriket Frankrike)[7][4]
BeskjeftigelseFabulist, lyriker,[8] jurist, barnebokforfatter, skribent,[9][10] dramatiker[8]
Embete
  • Seat 24 of the Académie française (1684–1695) Rediger på Wikidata
Utdannet vedCollege of Juilly
EktefelleMarie Héricart
FarCharles de la fontaine
MorFrançoise Pidoux
NasjonalitetFrankrike[11]
GravlagtPère Lachaise (1817–)
Saints Innocents Cemetery (1695–1792)
cimetière Saint-Joseph (1695–1792)
Museum of French Monuments (1792–1817)[12]
La Fontaine's tomb
MorsmålFransk
SpråkFransk[13][14]
Medlem avAcadémie française (1684–1695) (erstatter: Jean-Baptiste Colbert, erstattet av: Jules de Clérambault)[15]
PeriodeDen franske klassisisme,
1600-tallet
SjangerFabel, fortelling
IMDbIMDb
Signatur
Jean de La Fontaines signatur
Jean de La Fontaine på Commons

I henhold til Gustave Flaubert var han den eneste franske poet som forsto og mestret teksturen i det franske språk før Victor Hugo. La Fontaines elegante herredømme av sin diktning var så dyktig at han kunne «bevege seg fra det opphøyde til det ydmykt fortrolige, uten at det føltes som et stilbrudd.»[16] Et sett med frimerker som feiret La Fontaine og hans fabler ble utstedt i Frankrike i 1995.

Liv og virke rediger

 
Portrett av La Fontaine tilskrevet François de Troy

La Fontaine ble født i Calan ved Château-Thierry. Hans far var Charles de La Fontaine, maître des eaux et forêts, en form for offentlig skogvokter, for hertugdømmet Château-Thierry; hans mor var Françoise Pidoux. Begge sider av familien var høyere provinsielle middelklasse. Selv om de ikke tilhørte adelen, var hans far ganske rik.[17]

Som det eldste barnet i familien fikk Jean La Fontaine utdannelse på latinskolen i Reims, og i mai 1641 begynte han på Oratoriet og ved presteseminaret ved Saint-Magloire i oktober samme år, men etter et meget kort opphold overbeviste ham om at han ikke hadde tatt et riktig valg. Han skal deretter ha studert juss og det er hevdet at han fikk tillatelse å fungere som advokat.

I 1647 lot hans far ham overta sin posisjon i Château-Thierry og sørget for et ekteskap for ham med Marie Héricart, en pike på 16 år, og som skaffet ham 20 000 livres. Den unge hustruen synes å ha vært både vakker og intelligent, men de gikk ikke godt sammen. Det synes ikke å ha vært noe grunnlag for de vage antydninger om skandale for hennes oppførsel, som ble fremmet lenge senere av sladder eller personlige fiender av La Fontaine. Han var uansett mye borte fra hjemmet, og var en slik elendig forretningsmann at han havnet i økonomisk uføre. Separasjon ble tatt ut i 1658, og ved felles enighet gikk de fra hverandre. I de neste førti årene av hennes liv bodde La Fontaine i Paris mens hun ble boende i Chateau-Thierry. En sønn ble født i 1653 og ble oppfostret av sin mor.[18]

Paris rediger

 
Tittelsiden av andre bind av Fables choisies, 1692.

Selv i de første årene som gift synes La Fontaine å ha oppholdt seg mye i Paris, men det var ikke før rundt 1656 at han besøkte den franske hovedstaden hyppig. Hans posisjon som skogvokter var ikke til forhindring for hans reiser. Det var ikke før han hadde passert tretti år at hans litterære karriere begynte. Det var i lesningen av François de Malherbe, er det sagt, at hans poetiske interesse ble vekket, men for en tid fordrev han ikke mer enn med tidens litterære sysler som epigrammer, fransk ballade (en andel av de tre formes fixes), og rondeaux (en annen andel av de tre formes fixes), og lignende.

Hans første seriøse arbeid var en oversettelse eller tilpasning av Eunuchus (Eunukken, 161 f.Kr.). til den romerske komedieforfatteren Terentius Afer (1654). På denne tiden var Nicolas Fouquet, surintendant des finances, en Mæcenas av fransk skriftspråk. La Fontaine ble introdusert av Jacques Jannart, en forbindelse av hans hustru. Få som viste sin respekt for Fouquet ble etterlatt tomhendte, og La Fontaine fikk i 1659 en pensjon på 1000 livres under de enkle betingelser at han måtte framstille en del leilighetsdikt ved jevne mellomrom. Han skrev blant annet en blanding av prosa og poesi kalt Le Songe de Vaux som hyllet Fouquets berømte landsted Château de Vaux-le-Vicomte.

På omtrent samme tid ble hans hustrus eiendom adskilt og sikret for henne, noe som førte til at han solgte alt han eide, men med mektig og sjenerøse patroner hadde dette liten betydning for ham. Det samme året skrev han diktet Les Rieurs du Beau-Richard, igjen fulgt av en rekke leilighetsdikt adressert til ulike beskyttere. Fouquet falt i kongelig unåde og ble arrestert, men La Fontaine, som mange andre av hans litterære protesjeer, forble trofaste. Han sendte kongen en appell for den falne ministeren med Elégie aux Nymphes de Vaux («Elegi for nymfene i Vauz», 1661), men kongen lot seg ikke formidle og poeten måtte regne med represalier.[19] La Fontaine fant det best å reise til Limoges i følge med Jannart i 1663. Herfra sendte han en rekke brev til sin hustru, prosa med innflettede poetiske stykker, bestående av yndige beskrivelser av byer og landskap, særlig traktene rundt Tour tiltalte ham og han hyllet Loire som foldet ut «sitt krystall i Frankrikes hage».[19]

Som sin far hadde han tatt tittelen esquire, menn av høyere sosial rang, noe de strengt tatt ikke hadde krav på, noe som førte til en bot på 2000 livres. Han fant imidlertid en ny beskytter i hertugen og hertuginnen av Bouillon, hans føydale herrer ved Chateau-Thierry, og boten synes å ha forsvunnet. En del av hans poesi var adressert til hertuginnen, Marie Anne Mancini, den yngste av kardinal Mazarins kusiner. Enken etter Gaston, hertug av Orléans, ble en ny mesen i 1664 etter Fouquets fall og lot ham oppholde seg i Palais du Luxembourg i Paris hvor han omgikkes Furetière, madame de La Fayette, La Rochefoucauld, og andre.[19]

Berømmelse rediger

 
Omslag til en engelsk utgavene av fablene, The original fables of La Fontaine

Det var på denne tiden at kvartetten av Rue du Vieux Colombier ble dannet, berømt i fransk litteraturhistorie. Den besto av litterære venner som La Fontaine, Racine, Molière og Boileau,[19] den sistnevnte bortimot på samme alder som La Fontaine, de andre to var betydelig yngre. Jean Chapelain bevegde seg i utkanten og var mer av en fremmed. Det er mange anekdoter om disse møtene. Den mest karakteristiske er kanskje at en kopi av Chapelains store, men ulykkelige episke dikt, La Pucelle, alltid lå fremme på bordet, og hvor et bestemt antall linjer ble utpekt som straff for overtredelser mot selskapet. At de fire vennene opptrer i forkledning i La Fontaines prosaroman Les Amours de Psyché et du Cupidon («Psykes og Amors kjærlighet», 1669) som fire venner som oppsøker Versailles, og en av dem leser høyt historien om Amour og Psyke er kanskje søkt, men en mulighet.

Hans første verk av betydning, Contes et Nouvelles en vers («Fortellinger og noveller på vers»), kom i 1664 og han var da førtitre år. Siden kom det ytterligere fire tilsvarende samlinger. Hans tidligere trykte produksjon hadde til sammenligning vært triviell, skjønt mye av det ble lest i manuskript før det senere ble utgitt. Hans contes var til dels pikante historier om amorøse nonner, dumme og sjalu ektemenn og lignende opplegg; fortellinger som hadde blitt fortalt tidligere i middelalderens franske fabliauer og italienske renessansenoveller, og hans nærmeste forbilder var antagelig Boccaccio og Ariosto. La Fontaines hensikt var kun underholdning, fortalt på en vittig og elegant måte. Den første samlingen av seks var godt innenfor anstendighetens grenser, men siden ble han stadig mer vågal, og den siste samlingen som kom i 1674 ble til og med konfiskert.[20]

Etter at hertuginnen av Orléans døde i 1672 sto han igjen uten noen viktig mesen. Han synes nå å ha gitt opp sin posisjon som skogvokter, antagelig solgt det for å betale gjeld. Madame de la Sablière, en kvinne av intellektuell kraft, inviterte ham til bo i hennes palé i Faubourg Saint-Antoine, hvor han kunne omgå folk av det gode selskap. Han ble boende i tjue år. Han hadde deretter tilsynelatende ingen økonomiske vanskeligheter, og kunne hengi seg fullt og helt til sitt forfatterskap.

Hans ry hviler dog på hans fabler. Den første samlingen kom i 1668 i to bind og inneholdt hele 126 fabler i seks deler. Da den kom hadde fabelen som sjanger tapt sin storhetstid, og Baileau nevnte den ikke en gang i sin poetikk. La Fontaine klarte imidlertid å gi sjangeren tilbake dens prestisje.[20] Her er det et stort antall småvers som er blitt fransk folkeeie, lest av de fleste, og fast inventar i barneværelset og i skolen. Her var fortellingene om «Gresshoppen og mauren»; «Ravnen og reven»; «Hunden og ulven»; «Eika og sivet», og lignende. Fabelens vesen var å gjøre seg til talsperson for de små og svake. Dette trekket finnes også hos La Fontaine, sammen med snusfornuftige visdom og moral. Bare unntaksvis tyder det på at han kom med hentydninger til spesielle hendelser i samtiden, men han tar for seg tidløse karakterfeil og misforhold.[20]

Han bearbeidet også sjangeren til å innbefatte nye refleksjoner. Under påvirkning fra La Rochefoucauld fikk fablene sterkere dreining mot det satiriske, men de mistet aldri sin lyriske sjarme. Hans valg av ord, rim og rytme er mye mer utspekulert enn hva man med første øyekast kunne tro. De senere fablene hadde ofte mer komplekst ideinnhold, mer preget av resignert livsvisdom og illusjonsløs menneskekunnskap, ofte også hentydninger til aktuelle forhold, eksempelvis ved hoffet.

Akademiet rediger

 
En scene fra La Fontaines fortelling Le Gascon Puni, maleri av Nicolas Lancret, Musée du Louvre

I 1682, mer enn seksti år gammel, var han anerkjent som en av de fremste litterater i Frankrike. Madame de Sévigné uttalte seg om hans andre samling av fabler og mente den var «guddommelig», noe som heller ikke var langt unna den offentlige mening. Han presenterte seg til Académie française, og selv om hans tidligere forbindelse, Fouquet, gjorde ham til en mistenkelig figur i finansministeren Colbert og i kongens øyne, var de fleste av medlemmene hans personlige venner.

Han ble første gang foreslått i 1682, men ble forbigått til fordel for marquis de Dangeau. Året etter døde Colbert og La Fontaine ble nominert på nytt. Boileau var også kandidat, men i det første fikk La Fontaine 16 stemmer mot 7 for Boileau. Kongens godkjenning var nødvendig, og han var misfornøyd med resultatet. Plassen ble stående tom, og ved neste valg i 1684 ble Boileau valgt inn, noe kongen aksepterte, men la til at også La Fontaine kunne aksepteres: Vous pouvez incessamment recevoir La Fontaine, il a promis d'etre sage. La Fontaine tok sete 24 etter Colbert.

Med Pascal, La Rochefoucauld, madame de La Fayette, Bossuet, Racine, Molière, Boileau og La Fontaine ble den klassiske generasjonen i Frankrike konstituert. Det kom til å prege litteraturen i hele Europa. De antikke forfatterne, og særlig de latinske forfatterne, ble ansett og fremmet som særlig verdige for tilstrebelse og etterligning.[21] Det førte til querelle des Anciens et des Modernes, krangelen mellom de antikke og de moderne, som blusset opp på slutten av 1680-tallet. Boileau ledet den antikke siden, og La Fontaine støttet ham.

72 år gammel oversatte han den latinske botssalmen Dies Irae (Vredens dag) til vakker fransk. En siste bok med fabler kom i 1694. I sine gamle dager ble han mer gebrekkelig og sykelig, og han angret på en del av sin ungdoms djerve erotiske tone. Han overlevde ikke madame de la Sablière med mer enn to år, døde den 13. april 1695, 73 år gammel. Da kirkekården Père Lachaise ble åpnet i Paris ble hans levninger flyttet dit. Hans fraskilte hustru overlevde ham med nær femten år.

Flere anekdoter har blitt tilknyttet hans personlighet, blant annet om hans møte med sin sønn som hadde vokst opp hos sin mor. Etter å ha blitt informert om hvem ham var, bemerket han: «Å ja, jeg mente jeg hadde sett ham et sted».

En fransk film om hans liv kom i april 2007; Jean de La Fontaine - le défi med Lorant Deutsch i hovedrollen.[22] Asteroiden 5780 Lafontaine (1990 EJ2) ble oppkalt til hans ære på 300 årsdagen av hans fødsel.[23]

Bibliografi rediger

  • Adonis (1658)
  • Élégie aux nymphes de Vaux (1660)
  • Contes et nouvelles (1665)
  • Fables (Premier Recueil) (1668)
  • Amours de Psyché et de Cupidon (1669)
  • Recueil de poésies chrétiennes et diverses (1671)
  • Poème de la captivité de saint Malc (1673)
  • Daphné (1674)

Referanser rediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Jean La Fontaine, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ RKDartists, «Jean de la Fontaine», RKD kunstner-ID 278296[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b c Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 13005, besøkt 3. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 14402, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, GND-ID 11856868X, besøkt 12. august 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b https://cs.isabart.org/person/14402; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 14402.
  9. ^ Archivio Storico Ricordi, Archivio Storico Ricordi person-ID 13005, Wikidata Q3621644, http://www.archivioricordi.com 
  10. ^ Charles Dudley Warner, red. (1897) (på en), Library of the World's Best Literature, Wikidata Q19098835, https://www.bartleby.com/lit-hub/library 
  11. ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 278296, rkd.nl, besøkt 7. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ books.google.fr[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11910267w; Autorités BnF; besøksdato: 10. oktober 2015; BNF-ID: 11910267w.
  14. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 8702051, Wikidata Q16744133 
  15. ^ Académie française, www.academie-francaise.fr, Académie française member ID jean-de-la-fontaine, besøkt 8. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Beyer, Edvard red. (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 4 Klassisismen (forfatter Hans Sørensen), Oslo, s. 283
  17. ^ Mackay, Agnès Ethel (1. november 1973): La Fontaine and his friends: a biography. G. Braziller. ISBN 978-0-8076-0694-0.
  18. ^ La Fontaine, Jean de; red. Walter Thornbury (18. februar 2000): Selected Fables. Courier Dover Publications. ISBN 978-0-486-41106-4. s. 4–.
  19. ^ a b c d Beyer, Edvard red. (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 4 Klassisismen (forfatter Hans Sørensen), Oslo, s. 284-285
  20. ^ a b c Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Verdens litteraturhistorie, bind 1, Oslo, s. 352
  21. ^ Beyer, Edvard red. (1972): Verdens litteraturhistorie. Bind 4 Klassisismen (forfatter Hans Sørensen), Oslo, s. 290
  22. ^ Jean de la Fontaine, Internet Movie Database
  23. ^ Schmadel, Lutz D.; International Astronomical Union (2003): Dictionary of minor planet names. Berlin; New York: Springer-Verlag. ISBN 978-3-540-00238-3. s. 488–489.

Litteratur rediger

  • Birberick, Anne L. (1998): Reading Under Cover: Audience and Authority in Jean La Fontaine, Bucknell University Press.
  • Collinet, Jean-Pierre (1970): Le Monde littéraire de La Fontaine, PUF
  • Collinet, Jean-Pierre, red. (1991): Oeuvres complètes de Jean de La Fontaine: Fables et Contes, Gallimard ("Bibliothèque de la Pléiade"). Den standardiserte, kommenterte utgaven av samleutgaven.
  • La Fontaine, Jean de (2007): The Complete Fables of Jean de La Fontaine, oversatt av Norman Shapiro. University of Illinois Press.
  • Grisé, Catherine M. (1998): Cognitive Space and Patterns of Deceit in La Fontaine's Contes, Rookwood Press.
  • Rubin, David Lee (1991): A Pact with Silence: Art and Thought in the Fables of Jean de La Fontaine, Ohio State U Press.
  • Runyon, Randolph Paul (2009): La Fontaine's Complete Tales in Verse, An Illustrated And Annotated Translation, McFarland & Company.
  • Wadsworth, Philip A. (1952): Young La Fontaine: A Study of His Artistic Growth in His Early Poetry and First Fables, Northwestern University Press.

Eksterne lenker rediger

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jean_de_La_Fontaine&oldid=23157378»