Wikipedia

Litterære sjangre

Litterære sjangre er en hensiktsmessig metode for typeinndeling utifra en vurdering av de dominerende form og innholdsmessige trekk av hovedsakelig skjønnlitterære tekster. Sjangere (fra fransk genre, «slekt; art; slags»)[1] kan bestemmes av litterær teknikk, tone, innhold eller lengde (særskilt for skjønnlitteratur). De beveger seg vanligvis fra mer abstrakte, omfattende klasser, som deretter deles videre inn i mer konkrete distinksjoner.[2] Skillene mellom sjangre og kategorier er fleksible og løst definerte, og selv reglene for sjangre endres over tid og er ganske ustabile.[3]

La Poesie, skulptur av Lambert Sigisbert Adam på Musée du Louvre.

Litterære er grunnleggende kategorier, typer eller samlinger av litteratur. De deler ofte kjennetegn, slik som emne eller emne, stil, form, formål eller publikum. Tradisjonelt oppfattes i vanlig forstand tre hovedsjangrene: poesi, drama og prosa. Men sjangre kan alle være i form av prosa eller poesi. I tillegg kan en sjanger som satire, allegori eller pastoral vises i noen av de ovennevnte, ikke bare som en undersjanger, men som en blanding av sjangere. De er definert av den generelle kulturelle bevegelsen i den historiske perioden de ble komponert i.

«Et problem som sjangerteorien alltid har måttet stri med, er at en snever teori med nødvendighet vil ekskludere en rekke relevante verk, mens en vid teori, på den annen side, lett tenderer mot å bli lite dekkende for de verkene den omfatter.»[4]
―Litteraturvitenskapelig leksikon

Men til tross for de mange problemstillinger med litterære sjangre er det enighet om at sjangrer er nødvendige, både grunnet historiske konvensjoner, litterære forventninger og forståelse og ikke minst for kunne samtale og diskutere litteratur.[4][5]

Sjangerinndeling

rediger

Sjanger kategoriserer litterære verk basert på spesifikke konvensjoner, som stil, stemning, lengde og organisatoriske trekk.[6] Disse sjangrene er igjen delt inn i komplekse underkategorier. For eksempel er romanen en stor sjanger av narrativ fiksjon; innenfor kategorien roman er kriminallitteratur en undersjanger, mens den «hardkokte» detektivromanen er en undersjanger av detektivromanen.[7]

Vestlig litteratur er vanligvis delt inn i de klassiske tre formene som har sitt opphav i antikkens Hellas: poesi, drama og prosa. Poesi kan deretter deles inn i sjangrene lyrisk, episk og dramatisk. Teksten omfatter alle de kortere formene for poesi, eksempelvis sang, ode, ballade, elegi, sonett.[8] Dramatisk poesi kan inkludere komedie, tragedie, melodrama og blandinger som tragikomedie.

Det kan gjøres flere videre inndelinger av hver av disse tre sjangrene.

Sjangerhistorie

rediger

Den greske antikken

rediger

Sjangerbegrepet begynte i antikkens Hellas, og føres vanligvis tilbake til Platons bemerkninger om mimesis (etterligning), og både Platon og Aristoteles på 300-tallet f.Kr. på bakgrunn av etterligning. De skilte mellom fortellende diktning og dramatisk diktning. Derimot ble ikke lyrikk medregnet, som ble betraktet som poesi framført til akkompagnement av lyre, men skilte mellom ulike former ved type versemål som ble benyttet.[4] Aristoteles brukte biologiske konsepter til klassifiseringen av litterære sjangere, som han kalte «arter» (eidē).[9] Disse klassifiseringene er diskutert i hans avhandlinger Retorikken og Poetikken. Først utpå 1500-tallet, under innflytelsen til den italienske lærde humanisten Francesco Petrarca ble det vanlig å forstå lyrikken som en selvstendig sjanger.[4]

Sjangere er kategorier i hvilke typer litterært materiale er organisert. Sjangrene Aristoteles diskuterer omfattet epos, tragedien, komedien, dityrambisk poesi og falliske sanger.[10]

I Poetikken delte Aristoteles diktningen inn i tre hovedsjangre: epos, tragedie og komedie. Disse distinksjonene var ikke basert på retorisk hensikt, men på en kombinasjon av struktur, innhold og narrativ form. For hver type foreslo han en definisjon samt reglene for dens konstruksjon.

I tiden etter Aristoteles fortsatte litteraturkritikken å utvikle seg. Den greske avhandlingen Om det sublime (Περὶ ὕψους), av en ukjent forfatter, datert til 100-tallet e.Kr., diskuterte diktningen til mer enn 50 litterære forfattere og metodene de brukte for å påvirke publikums følelser og fornemmelser.[11]

Romantikkens sjangerteori

rediger

Opprinnelsen til moderne vestlig sjangerteori kan spores til den europeiske Romantikken|romantiske bevegelsen]] på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, hvor sjangerbegrepet ble omfattende gransket og diskutert.[12] Ideen om at det var mulig å ignorere sjangerbegrensninger og ideen om at hvert litterært verk var en «sjanger for seg selv»[12] fikk utbredelse. Sjangerdefinisjoner ble antatt å være «primitive og barnslige».[12]

Likevel bredte innflytelsen fra Johann Wolfgang von Goethe forestillingen om tre grunnleggende sjangre som svarte til tre naturformer: epikk, som var fortellingens form; lyrikk, som var følelsesuttrykkets form; og drama, som var handlingens form.[4] Denne tredelingen fikk betydelig utbredelse og betydning for senere sjangreteori.

Moderne sjangerteori

rediger

På 1900-tallet videreutviklet blant annet av Emil Staiger og Wolfgang Kayser, som i kjølvannet av Goethe forsøkte å gi sjangerteorien et psykologisk fundament,[4] mens Käte Hamburger i verket Die Logik der Dichtung (1957) definerte sjangrene logisk ved «å relatere forskjellene mellom litterære sjangre og leserens fenomenologiske opplevelse av disse forskjellene basert på språklige omstendigheter.»[13]

I 1957 publiserte den kanadiske forskeren Northrop Frye avhandlingen Anatomy of Criticism, der han foreslo et system av sjangere og et sett med regler for å beskrive begrensningene til hver sjanger.[2] I dette verket definerer han metodologiske klassifiseringer av sjangrene myte, legende, høy mimetisk sjanger, lav mimetisk sjanger, ironi, det komiske og det tragiske gjennom konstitusjonen av «forholdet mellom verkets helt og oss selv eller lovene av naturen.»[2] Han benytet også sammenstillingen av det «ekte» og det «ideelle» for å kategorisere sjangrene romantikk (det ideelle), ironi (det ekte), komedie (overgang fra ekte til ideal) og tragedie (overgang fra ideal til ekte). Til slutt delte han inn sjangere etter publikum de er ment for: drama (framførte verk), lyrisk poesi (sunget verk) og episk poesi (resiterte verk).[2] Han fremmet således fire hovedsjangre: drama, epos, fiksjon og lyrikk.[4]

Siden romantikken har moderne sjangerteori ofte søkt å gi avkall på konvensjonene som har preget kategoriseringen av sjangere i århundrer. Modernistisk litteratur har i stor grad vært kjennetegnet ved at tradisjonelle sjangerkonvensjoner ble oppøst.[4] Imidlertid har det på 2000-tallet brakt en ny æra der sjangeren har mistet mye av de negative konnotasjonene som forbinder den med tap av individualitet eller overdreven konformitet.[12]

Andre metoder for kategorisering av litteratur

rediger

Det finnes andre måter å kategorisere bøker på som vanligvis ikke regnes som sjanger. Spesielt kan dette være alderskategorier, der litteratur kan klassifiseres som voksenlitteratur, ungdomslitteratur eller barnelitteratur. Disse kan igjen klassifiseres etter kjønn, som guttebøker og ungpikebøker. Det er også klassifisering etter format, der verkets struktur brukes: tegneserier, grafiske romaner (komplekse fortellinger i tegneserieformat), bildebøker, hørespill og så videre.

Referanser

rediger
  1. ^ «sjanger», NAOB
  2. ^ a b c d Todorov, Tzvetan; Howard, Richard (1976): «The Fantastic: A Structural Approach to a Literary Genre», The Slavic and East European Journal. 20 (2): 186–189. doi:10.2307/305826. JSTOR 305826.
  3. ^ Pavel, Thomas (2003): «Literary Genres as Norms and Good Habits», New Literary History. 34 (2). The Johns Hopkins University Press; s. 201–210. doi:10.1353/nlh.2003.0021. JSTOR 20057776. S2CID 144429849.
  4. ^ a b c d e f g h Lothe, Jakob; Refsum, Christian; Solberg, Unni (2015): Litteraturvitenskapelig leksikon, 2. utg., Oslo: Kunnskapsforlaget, s. 210.
  5. ^ Bunting, Joe: «Literary Genres: Definition and Examples of the 4 Essential Genres and 100+ Subgenres», The Write Practice
  6. ^ David, Mikics (2010): A New Handbook of Literary Term. Yale University Press. ISBN 9780300164312; s. 132–133.
  7. ^ «genre», Aristotle: Poetics, Terms, CriticaLink
  8. ^ «Genres», Academic.brooklyn.cuny.edu.
  9. ^ Fishelov, David (1999): «The Birth of a genre», European Journal of English Studies. 3 (1), s. 51–63. doi:10.1080/13825579908574429. ISSN 1382-5577.
  10. ^ «phallic songs», Aristotle: Poetics, CriticaLink: «Falliske sanger ligner både dityrambisk og gnomisk poesi ved at de ble framført på religiøse festivaler, spesielt fruktbarhetsritualer. Aristoteles antyder at falliske sanger utviklet seg til tidlige former for komedien.»
  11. ^ Weinberg, Bernard (februar 1950): «Translations and Commentaries of Longinus», "On the Sublime", to 1600: A Bibliography", Modern Philology. 47 (3), s. 145–151. doi:10.1086/388836. ISSN 0026-8232. S2CID 161109504.
  12. ^ a b c d Duff, David (2000): Modern Genre Theory. London: Routledge. doi:10.4324/9781315839257. ISBN 9781315839257.
  13. ^ «Käte Hamburger og ’digtningens logik’», K&K

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Litterære_sjangre&oldid=24985900»