Fossekall

art av spurvefugler

Fossekall (Cinclus cinclus) er en art i den monotypiske fossekallfamilien (Cinclidae), som ellers inkluderer fem arter i slekten fossekaller (Cinclus). Arten overlever i kraft av tretten underarter, hvorav én regnes som utdødd i 1945. Nominatformen er relativt tallrik i Norge og hekker i Skandinavia.

Fossekall
Norges nasjonalfugl (1963) «Årets fugl 1997»
Norges nasjonalfugl (1963)
«Årets fugl 1997»
Vitenskapelig(e)
navn
:
Cinclus cinclus
(Linnaeus, 1758)
Sturnus cinclus
Norsk(e) navn: fossekall[1]
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Spurvefugler
Familie: Fossekallfamilien
Slekt: Fossekaller
IUCNs rødliste:
livskraftig
Habitat: terrestrisk, primært rennende ferskvann
Utbredelse: Eurasia og såvidt Afrika
Utbredelseskart for fossekall
     = hekking,        = overvintring,        = både hekking og overvintring

Fossekallen ble i 1963 kåret til Norges nasjonalfugl, etter en lytteravstemning i NRK. Den ble også valgt til «Årets fugl 1997» av BirdLife Norge. Med sine karakteristiske «neiende» bevegelser og sin brunsvarte og hvite fjærdrakt trives fossekallen over det meste av landet vårt, i mange tilfeller året rundt.

EtymologiRediger

Det er uklart hva det vitenskapelige artsnavnet cinclus egentlig betyr, men det assosieres med det greske ordet kinklos (κιγκλος) og har vært benyttet til å beskrive et utvalg av små trostelignende vadefugler opp gjennom historien.[2] Bechstein, 1804, kaller cinclus en «steinvelger», altså en fugl som velger seg steiner (å sitte på?).[2] Både Aristoteles, Aristofanes, Aelianus og flere beskriver en liten stjertvaggende fugl med tilhold i vannkanten, uten at den lar seg identifisere nærmere.[2]

Det offisielle norske artsnavnet er fossekall.[1] Denne benevnelsen sto første gang på trykk i 1715.[3] Arten benevnes dessuten under en rekke lokale navn. Blant disse er elveprest,[3] fosseskadde (Telemark),[3] elvekall (Vestlandet og Nord-Norge),[3] straumstare og kvernkall (noen steder i Sør-Norge).[3][4] I Setesdal kalles den tvåtekone (vaskekone), og på Voss straumhest.[4] Andre kjente navn på arten er elvekonge, tussefugl og vannstær.[4]

BiologiRediger

 
Fossekallen var «Årets fugl 1997» i Norge.
 
Fossekallens naturlige habitat finner man langs hurtigflytende klart ferskvann, som bekker og elver med stiller, kulper, stryk og små fossefall.

Fossekallen blir omkring 17–20 cm lang. Hannen blir gjerne noe større enn hunnen og veier cirka 53–76 g, mens hunnen veier cirka 46–72 g (nominatformen). Både størrelsen og fargene i fjærdrakten varierer noe mellom de ulike underartene.[5] Til sammenligning veier en dompap på omtrent samme størrelse bare 15-20 gram. Fossekallens tyngde skyldes massive knokler, som hjelper den å dykke. Derimot er den en klønete flyger.[6]

Fjærdrakten er brunsvart, med et markert hvitt felt på hals og bryst. Den varierer imidlertid noe mellom underartene, spesielt den brune underdelen. En av underartene (cashmeriensis) finnes dessuten i en variant som mangler den hvite brystflekken, og en annen (leucogaster) har en variant som har helt hvit buk.[5] Kjønnene har tilnærmet lik fjærdrakt. Fasongen ligner på en gjerdesmett, med korte vinger, og en kort, litt oppreist hale, men fossekallen er mye større. Ungfuglene er grålige, med flekket grå og hvit underside.[7]

Et typisk kjennetegn for fossekallen er den ustanselige «neiende» bevegelsen fuglene har på land. Sangen består av pludrende og skurrende fløytetoner. Året igjennom frembringer den sitt sitrende «tsitt-tsitt-tsitt». Arten regnes stort sett som standfugl, men noen individer drar fra nordlige områder og overvintrer lenger sør. I Norge betyr dette at mange overvintrer i Danmark, Sør-Sverige, Sør-Finland og Baltikum. Fugler som lever i større høyder trekker også gjerne ned i lavlandet om vinteren.[7]

I Atlasfjellene i Afrika trives arten helst i høyder omkring 900–2 600 moh. I Afghanistan i høyder omkring 2 000–3 500 moh. Og i Himalaya i høyder på omkring 3 000–5 500 moh. Disse fuglene trekker gjerne ned i lavere høyder når hekketiden er over. I Himalaya til omkring 2 400 moh, men ellers i Asia til omkring 1 000 moh. I Europa overvintrer den fra havnivået og oppover.[5]

Fossekallen holder seg alltid i nærheten av rennende vann, der den dykker og svømmer korte strekk neddykket i vann på leten etter mat langs bunnen. Arten bruker vingene som svømmeredskap når den dykker, og «spaserer» deretter på bunnen, mot strømmen. Den lever i hovedsak av vanninsekter, larver, krepsdyr, småfisk og snegler som den jakter i vannmassene og langs bunnen, mer sjelden også små marine virvelløse dyr i kystsonen. Fossekallen foretrekker hurtigflytende klart ferskvann, som steinsatte bekker og elver med små fossefall, fossende stryk, kulper og stiller om hverandre, men den kan også finnes ved sakteflytende elver og stillestående vann, inkludert ved sjøen langs kysten.[7] Fossekallen glir med vannstrømmen, dykker og løper på elvebunnen mens den plukker opp føde.[8]

Observasjoner i felt tyder på at både hanner og hunner er territorielle, men at hanner tar den dominerende rollen i forsvaret av territoriet.[9] Hunnens sang ser ut til å fremkalle en lignende respons på hannens sang og kan spille en rolle i territorialitet eller kompisforsvar.[9] Arten hekker i steinete klipper eller på kunstig oppførte konstruksjoner, som broer og lignende. Redet legges alltid nær rennende vann; på en fjellhylle, under broer og på lignende steder. Det bygges som en «hytte», med inngang nedenfra eller fra siden, og konstrueres gjerne av mose. Innvendig er det gjerne fôret med løv og strå. I februarjuni (mai–juni i Skandinavia) legger hunnen 4–5 (3–6, sjelden 7) hvite egg, som hun ruger ut alene i 15–18 dager. Ungene mates av begge foreldrene, og er flyvedyktige etter 20–27 dager, litt avhengig av utbredelsen.[7]

TaksonomiRediger

 
C. c. gularis

Inndelingen av underartene trenger revisjon, spesielt siden det er oppdaget at cytokrom b sekvensene er i konflikt med underartenes antatte distribusjon i den vestre del av den palearktiske sone. Det er oppdaget svært komplekse fylogeografiske strukturer som involverer minst fem distinkte klader.[10] Mange av variasjonene kan være klinale. Fugler mellom Altajfjellene og Transbajkal blir av og til anerkjent som baicalensis.[7] De to foreslåtte rasene meridionalis (De østerrikske alper) og orientalis (Makedonia) er synonymisert med aquaticus, og rasen amphitryon (Nord-Tyrkia) er synonymisert med caucasicus.[7] En form som av og til beskrives som sordidus er kun en mørk variant av leucogaster.[7]

InndelingRediger

Inndelingen følger Birds of the World og er i henhold til Winkler, Billerman & Lovette (2020).[11] Norske navn følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008).[1]

Treliste

KuriosaRediger

NVEs informasjonsblad heter Fossekallen.[12] Tre norske kraftverk er også oppkalt etter nasjonalfuglen vår; Fossekallen kraftverk i Moi (Lund kommune, Rogaland), Fossekallen kraftverk i Svelgen (Bremanger kommune, Vestland), og Fossekallen kraftverk i Gloppen (Gloppen kommune, Vestland).

Fossekallen Idrettslag er en sportsklubb på Ringerike som opprinnelig ble stiftet under navnet Skiklubben «Halden» i 1908 i Hønefoss, men alt året etter byttet klubben navn til Idrettslaget Fossekallen.[13]

Fossekallveien eksisterer som veinavn i både Fredrikstad (Rolvsøy), Hønefoss, Krødsherad og Sandefjord. Dessuten finnes Fossekallen som veinavn i kommunene Drammen, Steinkjer, Time og Ås.

ReferanserRediger

  1. ^ a b c Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-08-07
  2. ^ a b c Jobling, J. A. (editor). The Key to Scientific Names in Birds of the World (S. M. Billerman et al. editors), Cornell Laboratory of Ornithology, Ithaca. https://birdsoftheworld.org/bow/key-to-scientific-names/introduction
  3. ^ a b c d e Stokke, Bård Gunnar: fossekall i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 7. februar 2022 fra https://snl.no/fossekall
  4. ^ a b c Posten (2019) 11. april 2019 - Norges nasjonalfugl (Europafrimerke). Posten, 11. april 2019. NK 2005
  5. ^ a b c Ormerod, S., Tyler, S. & Christie, D.A. (2017). White-throated Dipper (Cinclus cinclus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  6. ^ Maria Berg Reinertsen: «Fuglen som kom i veien» , Morgenbladet nr 1/2022
  7. ^ a b c d e f g Ormerod, S., S. Tyler, and D. A. Christie (2020). White-throated Dipper (Cinclus cinclus), version 1.0. In Birds of the World (J. del Hoyo, A. Elliott, J. Sargatal, D. A. Christie, and E. de Juana, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.whtdip1.01
  8. ^ Maria Berg Reinertsen: «Fuglen som kom i veien» , Morgenbladet nr 1/2022
  9. ^ a b Magoolagan, L., & Sharp, S. P. (2018). Song function and territoriality in male and female White-throated Dippers Cinclus cinclus. Bird Study, 65(3), 396-403. DOI: https://doi.org/10.1080/00063657.2018.1516729
  10. ^ Hernández, M.Á., Campos, F., Santamaría, T., Corrales, L., Rojo, M.Á. & Dias, S. (2012) Genetic differences among Iberian White-throated Dipper Cinclus cinclus populations based on the cytochrome b sequence. Ardeola 59(1): 111–122.
  11. ^ Winkler, D. W., S. M. Billerman, and I.J. Lovette (2020). Dippers (Cinclidae), version 1.0. In Birds of the World (S. M. Billerman, B. K. Keeney, P. G. Rodewald, and T. S. Schulenberg, Editors). Cornell Lab of Ornithology, Ithaca, NY, USA. https://doi.org/10.2173/bow.cincli1.01
  12. ^ Bladet Fossekallen, et nummer fra 1974
  13. ^ IL Fossekallen (2022) Historie. Besøkt 2022-02-11

Eksterne lenkerRediger