Imitasjon
Imitasjon (av lat. imitatio, som betyr «etterligne, kopiere»)[1][2] er en oppførsel eller en handling hvor et individ observerer og deretter etterligner/kopierer en annens oppførsel. Det kan være fysisk fakter og lyder framført av dyr og mennesker. Imitasjon er også en form for som fører til «utvikling av tradisjoner, og til syvende og sist vår kultur. Det gir mulighet for overføring av informasjon (atferd, skikker, etc.) mellom individer og nedover generasjoner uten behov for genetisk arv.»[3]
.jpg)
For å kalles imitasjon må etterligningen ha en stor grad av gjenkjennelse, slik at andre oppfatter det som noe mer enn (ondartet, hån, forakt) herming og etteraping. Den må med andre ord ligne så mye på originalen at imitasjonen lett gjenkjennelig. Det samme gjelder også for gester og fakter. Imitasjon er en viktig del av både dyr og menneskers utvikling, sosialisering og læring. Både dyr og mennesker imiterer i så måte for eksempel sine foreldre. Ordet imitasjon kan brukes i mange sammenhenger, alt fra dressur av dyr til politikk.[4] Begrepet refererer generelt til bevisst oppførsel; underbevisst imitasjon kalles speiling.[5]
...(romerne) benyttet imitasjonen av grekerne som utgangspunkt for å skape noe som i sin tur kunne overgå forbildene...
― Christine Amadou[6]
Antropologi rediger
I antropologi hevder noen teorier at alle kulturer imiterer ideer fra en av noen få originale kulturer eller flere kulturer hvis innflytelse overlapper geografisk. Evolusjonær diffusjonsteori hevder at kulturer påvirker hverandre, men at lignende ideer kan utvikles isolert.[7][8]
Forskere og forfattere[9] har hevdet at rollen til imitasjon hos mennesker er unik blant dyr. Imidlertid har denne oppfatningen blitt utfordret av vitenskapelig forskning som observerte sosial læring og imitasjonsevner hos dyr.[10][11]
Samfunnsvitenskap rediger
Psykolog Kenneth Kaye viste[12] at spedbarns evne til å etterligne lydene eller gestene til en voksen avhenger av en interaktiv prosess med å ta over mange påfølgende forsøk, der voksnes instinktive oppførsel spiller like stor rolle som det til spedbarnet. Disse forfatterne antar at evolusjon ville ha valgt imiterende evner som passende ettersom de som var gode på det hadde et bredere arsenal av lært atferd til rådighet, deriblant verktøyfremstilling og språk.
Se også rediger
Referanser rediger
- ^ «imitasjon», NAOB
- ^ «imitation (n.)», Online Etymology Dictionary
- ^ Hopper, Lydia M. (2010): «Deferred imitation in children and apes», Psychologist. 23 (4): 294–297.
- ^ Moss, Ellen; Strayer, F.F. (1988): «Imitation is the Greatest form of Flattery», PsycCRITIQUES. 33 (11): 970–971. doi:10.1037/026218
- ^ Chartrand, T.; Bargh, J. (1999): The Chameleon Effect: The Perception-Behavior Link and Social Interaction (PDF), Journal of Personality and Social Psychology. New York University. 76 (6): 893–910. doi:10.1037/0022-3514.76.6.893. PMID 10402679. S2CID 11818459
- ^ Amadou, Christine (2017): Hva er antikken, Universitetsforlaget, ISBN: 9788215024158, s. 37
- ^ «Diffusionism», Anthroholic
- ^ King, Gail; Wright, Meghan; Goldstein, Michael : «Diffusionism and Acculturation», Anthropology, University of Alabama
- ^ Diamond, Jared (1992): The Third Chimpanzee, HarperCollins
- ^ Howard, Maureen; Keenen, Michael (våren 1993): «Outline for a Functional Analysis of Imitation in Animals», The Physiological Record. 43 (2): 185
- ^ Zentall, Thomas R. (2003): «Imitation by animals: How do they do it?», Current Directions in Psychological Science. 12 (3): 91–5. doi:10.1111/1467-8721.01237. JSTOR 20182847. S2CID 145596513.
- ^ Kaye, Kenneth; Marcus, Janet (1981): «Infant imitation: The sensory-motor agenda», Developmental Psychology. 17 (3): 258. doi:10.1037/0012-1649.17.3.258.
