Den masoretiske bibelteksten

Den masoretiske bibelteksten (MT, ${\mathfrak {M}}$ ; fra hebraisk masora, «tradisjon»), er den jødiske standardversjonen av Det gamle testamentes hebraiske originaltekst. Den har navn etter masoretene, «de skriftlærde», som i tidlig middelalder gjorde arbeidet. Denne teksten defineres ikke bare bøkene i den jødiske kanon, men også den presise, bokstavtro teksten i jødedommens bibeltekster, foruten også deres vokalisering og aksentuering kjent som Masora. Opprinnelig ble de tidligste bibeltekstene skrevet utelukkende med konsonantbokstaver, og den masoretiske teksten fikk derfor vokaltegn i ettertid.

*Nash-papyrusen* (100-tallet f.Kr.) inneholder en andel av før-masoretisk tekst, særlig i De ti bud, og bønnen *Shema Yisrael*.

Den opphavlige bibeltekst

MT er også i stor grad benyttet som grunnlaget for oversettelser av Det gamle testamente i protestantiske bibler, og i nyere år (side 1943) også for katolske bibler.^[1] I moderne tid har Dødehavsrullene vist at MT er bortimot identisk til en del tekster i Tanákh fra 200 f.Kr., men forskjellig fra andre.

MT ble hovedsakelig kopiert, redigert og distribuert av en gruppe jøder kjent som masoretene mellom 600- og 900-tallet e.Kr. Selv om konsonantene endres lite i teksten som var akseptert på 200-tallet (og også endre lite fra en del tekster fra Qumran som er enda eldre), har de tallrike forskjellene av både større og mindre betydning når den sammenlignes med manuskripter av Septuaginta (bevart fra 300-tallet), en gresk oversettelse gjort på 200- til 100-tallet f.Kr. av den hebraiske Bibelen og som var populær i Egypt og i Midtøsten.

Det hebraiske ordet mesora (hebraisk מסורה) viser til overføringen av en tradisjon. I en meget bred forstand kan det referere til hele kjeden av jødisk tradisjon, men i referanse til masoretisk tekst har ordet mesora en særskilt betydning: diakritisk merkinger av teksten i den hebraiske Bibelen og nøyaktig tegn i margene i manuskriptene (og senere trykkinger) av den hebraiske Bibelen som noterer tekstdetaljer, vanligvis om den presise stavingen av ordene.

De eldste bevarte manuskripter av masoretiske tekst er datert tilnærmet til 800-tallet e.Kr.,^[2] og Aleppo-kodeksen, som en gang det eldste komplette kopi av den masoretiske bibelteksten, men nå mangler den Tora-seksjonen, er datert fra 900-tallet.

Opprinnelse og videreformidling

En side fra Aleppo-kodeksen som viser det omfattende teksten og kommentarene i margene.

Talmud hevder at en standardutgave av den hebraiske Bibelen ble oppbevart i tempelet i Jerusalem for at den skulle kunne skrives av. Det var betalte korrekturlesere av bibelske bøker blant tempelet myndighetspersoner.^[3] Denne kopien er nevnt i Aristeasbrevet (en hellenistisk tekst fra 200-tallet f.Kr.)^[4] i utsagnene til den jødiske filosofen Filon og hos den jødiske historikeren Josefus.^[5]

En fortelling i Talmud, kanskje i referanse til en tidligere tid, vedrørende at tre Tora-ruller ble funnet ved tempelet, men de var forskjellig fra hverandre. Forskjellene ble løst ved flertallsbeslutning mellom de tre utgavene.

Masora

Etter langvarig tradisjon skal en rituell Tora-rull inneholde kun hebraisk tekst med konsonanter hvor ingenting kan legges til og ingenting bli fjernet. Imidlertid, kanskje fordi de hadde til hensikt å bli benyttet for personlig lesning framfor rituell lesning, ga de masoretiske bibeltekstene omfattende utvidet materiale, som ble kalt for masora, for å vise korrekt uttale og messing, beskyttet mot feil fra skriverne, og kommenterte mulige varianter. Manuskriptene inkluderte derfor vokalpunkter, merkinger av uttale og trykkaksenter i teksten, korte kommentator i sidemargene, og lengre og mer omfattende notater i øvre og nedre marger, og samlet i slutten av hver bok.

Historien til masora kan bli delt inn i tre perioder:

Den kreative periode, fra dens begynnelse til innføringen av vokaltegn
Den reproduktive periode, fra begynnelsen av vokaltegn til trykking av masora (1525)
Den kritiske periode, fra 1525 og til nåtiden

Referanser

^ Pave Pius XII ga påbudet Divino Afflante Spiritu den 3. september 1943 som tillot katolske oversettelser av Bibelen basert på andre versjoner enn utelukkende den latinske Vulgata, mest kjent er den engelske New American Bible
^ Et fragment som inneholdt Andre Mosebok 13:19-16:1 fra 600-tallet er en av de få bevarte tekstene fra den «stille tid» av hebraiske bibeltekster mellom Dødehavsrullene og Aleppo-kodeksen som er datert til 900-tallet. Se «Rare scroll fragment to be unveiled», Jerusalem Post, 21. mai 2007
^ Talmud, traktat Ketubot 106a
^ (§ 30; comp. Blau, Studien zum Althebr. Buchwesen, s. 100
^ Josefus, Contra Ap. i. 8

Eksterne lenker

«Masorah» i Jewish Encyclopedia
Dr. Christian David Ginsburgs utgave av Massora fra 1880 Arkivert 7. juni 2009 hos Wayback Machine. (PDF)
Nahum M. Sarna og S. David Sperling (2006): Tekst (engelsk) i Bibelen, Encyclopaedia Judaica 2. red. utg.; via Jewish Virtual Library
«Searching for the Better Text: How errors crept into the Bible and what can be done to correct them», Biblical Archaeology Review

[1] Pave Pius XII ga påbudet Divino Afflante Spiritu den 3. september 1943 som tillot katolske oversettelser av Bibelen basert på andre versjoner enn utelukkende den latinske Vulgata, mest kjent er den engelske New American Bible

[2] Et fragment som inneholdt Andre Mosebok 13:19-16:1 fra 600-tallet er en av de få bevarte tekstene fra den «stille tid» av hebraiske bibeltekster mellom Dødehavsrullene og Aleppo-kodeksen som er datert til 900-tallet. Se «Rare scroll fragment to be unveiled», Jerusalem Post, 21. mai 2007

[3] Talmud, traktat Ketubot 106a

[4] (§ 30; comp. Blau, Studien zum Althebr. Buchwesen, s. 100

[5] Josefus, Contra Ap. i. 8

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]