Dødehavsrullene

Dødehavsrullene er en samling av cirka 950 religiøse tekster fra jødisk tro og kultur, nedskrevet mellom 200 f.Kr. og 90 e.Kr., som ble funnet fra 1947 til 1956 i elleve huler i ørkenen ved Wadi Qumran, nordvest for Dødehavet.

Skriftrullene med avskrift.

Tekstene er av stor religiøs og historisk interesse, da de praktisk talt er de eneste kjente håndskriftene av bibeltekster fra før 100. Dødehavsrullene har gitt ny kunnskap om dannelsen av Tanákh/Det gamle testamente. Tekstene har også økt forståelsen av jødisk historie og fromhetsliv, og gitt rom for flere nye tolkninger av urkirkens liv og teologi.

Hule i Qumran.

Samfunnet som skapte skriftrullene

Skriftene i Dødehavsrullene stammer fra en gruppe som omtalte seg selv som «fellesskapet» (hebraisk: ha-jachad), også kjent som essenerne; dette var en gruppe gammeltroende som ca. 150 f.Kr. brøt med de jødiske makkabeerkongene og den teologiske skolen de beskyttet. Bruddet var etter alt å dømme dels begrunnet med ulike normer for rituell renhet og dels med ulike festkalendre. «Fellesskapet»s aktive periode er sammenfallende med Dødehavsrullenes produksjonsår: mellom 200 f.Kr. og 70 e.Kr.

«Fellesskapet»s første leder var en prest titulert som «Den rette lærer» eller «Rettferdighetens lærer». Han inngår i flere av tekstene, i en rivalisering med sin motpol «Den onde prest» eller «Løgn-mannen». Det er flere teorier om hvilken historisk person «Den onde prest» skal være en metafor for. Angivelig hadde han overfalt «Rettferdighetens lærer» på den dagen da essenerne feiret yom kippur, mens tempelet i Jerusalem fulgte en annen kalender. Makkabeerfyrsten visste dermed sikkert at essenernes leder var avskåret fra å gjøre motstand eller flykte på den dagen. Der fariseerne søkte praktiske løsninger på hverdagens problemer, opprettholdt essenerne tradisjonene fra Jerusalems tempel der man tok avstand fra skikken med å bære frem offer for hedninger, bruk av korn dyrket av ikke-jøder i tempelofringer, og stilte tilsvarende strenge krav når det gjaldt berøring av lik, ekteskap mellom slektninger, og hvem som fikk gifte seg med en israelitt. «Fellesskapet» var velorganisert og svært hierarkisk oppbygd. Renhet, korrekt lovforståelse og riktig kalender var av største viktighet. Essenerne brukte ikke samme kalender som presteskapet i Jerusalem og feiret derfor høytider på andre tidspunkter. De hadde store endetidsforventninger.

Barbara Thiering fremla i 1994 en teori om at Johannes døperen var «Rettferdighetens lærer», mens «Den onde prest»/«Løgn-mannen» var Jesus. Dette kan en se bort fra, siden karbondatering samstemmer i at skriftrullene er fra før-kristen tid. «Fellesskapet»s standpunkter avvek oftest fra fariseernes, men lå nær saddukeernes, slik disse fremstår i senere jødiske kilder. Miliante trekk i endetidsskildringene har vært tolket som mulig påvirkning fra selotere. «Fellesskapet» skal ha levd i en klosterlignende utpost, et arbeids- og trosfellesskap med felles økonomi. Noen har foreslått at anlegget, som er omgitt av murer, kan oppfattes som et fort, men murene ville ikke strekke til som borgmurer. Ekteparet Donceel oppfattet anlegget mer som en vinter-villa for rikfolk fra Jerusalem, men i så fall er keramikken svært fattigslig. Yishar Hirschfeld, som ikke selv har deltatt i utgravningene, forklarte Qumran som sentrum i et større jordbruksgods. Hartmut Stegemann oppfattet Qumran som stedet der det foregikk bokproduksjon, med hele spekteret i prosessen fra husdyrhold for å skaffe skinn til å skrive på, til selve avskrivingen av tekstene. Funn av blekkhus tyder på dette.

Hulene hvor rullene ble funnet.

Foto: Effi Schweizer

Oppdagelsen og forskningen

Qumran ligger nordvest for Dødehavet.

Fragmenter av Dødehavsrullene i det arkeologiske museet i Amman.

Foto: Gary Jones

I 1947 fant gjetergutten Muhammed Ahmed el-Hamed og de to fetrene hans syv bokruller, oppbevart i store krukker i en hule. Alle disse rullene befinner seg i dag i Israel Museum. Dette var «hule 1», beliggende ca. 1 km nord for ruinene av Khirbet Qumran, en ruinby i nærheten av «hule 4» og elvebyen Wadi Qumran. I 1952 fant beduinene store mengder skrifter, men bevart bare som fragmenter, denne gang i «hule 4». I årene 1947-56 ble det oppdaget ti andre huler i samme område med rester av gamle bokruller i svært dårlig stand. Et helt bibliotek, minst 800 bind religiøs litteratur, hadde ligget gjemt i ødemarken. Siden Khirbet Qumran, bebodd mellom ca 100 f.Kr. og 68 e.Kr, ligger like ved, ble bosetningen her knyttet til bokrullene i hulene. I 1949 begynte den franske arkeologen Roland de Vaux utgravningene av Khirbet Qumran. Keramikken som ble funnet der, samsvarte med krukkene skriftrullene ble funnet i. En gravplass i nærheten av ruinbyen omfattet rundt tusen graver. Av de rundt førti åpnede gravene inneholdt ti kvinner og barn, ellers var det skjeletter av menn opp til 40-årsalderen, bortsett fra én eldre mann. Gravene er konstruert slik at skjelettene ikke skulle bli knust av jorden over. Senteret i Qumran var neppe hovedkvarteret for essenerne: «Fellesskapet» oppsto ca. 170 f.Kr., mens bebyggelsen i Qumran er ca. 100 år yngre. Heller får vi inntrykk av to essenske sentra, ett i Jerusalem og ett i Qumran, i tillegg til essenske familier rundt omkring i by og land. Hartmut Stegemann forklarte det store antallet skriftruller med at senteret i Qumran var en skrivestue for hele essenerbevegelsen.

De første skriftrullene ble offentliggjort i 1954. Fra og med 1961 har en vitenskapelig publisering pågått i et bokverk som per 2009 omfattet 40 bind: Discoveries in the Judaean Desert. Publiseringen gikk langsomt de første årene, både fordi den innledende fasen med organiseringen av fragmentene nødvendigvis måtte ta tid, og fordi den første forskergruppen var underbemannet og lite samarbeidsrettede overfor kolleger. Den påfallende langsomme publiseringen ga opphav til flere konspirasjonsteorier, som at Vatikanet følte kristendommens trosgrunnlag truet av det Qumran-tekstene kunne avsløre. Debatten førte til at arbeidet ble reorganisert i 1991/92, med en ny og større forskergruppe ledet av Emanuel Tov, og utgivelse av alle fragmentene på mikrofilm og CD-rom.

Skriftene

Sett med forskerens øyne er dette en enorm skriftsamling. Tidligere hadde man bare små fragmenter av antikke jødiske håndskrifter. Av de nærmere 900 tekstbrokkene finnes det en del dubletter, slik at en regner med ca. 300 ulike skrifter, om enn bare ti-femten som er bevart i sin helhet. De fleste rullene er skrevet på geiteskinn som er garvet med en prosess som krevde kjemikalier hentet fra Dødehavet, mens noen få er på papyrus, og ett er skrevet på tynt kobber. De fleste er skrevet på hebraisk, men noen er på arameisk, og fragmenter på gresk er funnet.

Dødehavsrullene fremviser tre typer skrifter:

1. Tekster som er kjent fra Det gamle testamente.
2. Andre allmenne jødiske skrifter fra «fellesskapet»s samtid; noen av disse regnes blant de gammeltestamentlige apokryfer, slik som Siraks bok og Tobits bok. Dette er den største andelen av tekstene. Til disse hører Tempelrullen.
3. Mellom 40 og 100 ulike skrifter som omhandler «Fellesskapet»s egen teologi, trosutøvelse og ordningen av dagligliv og ritualer.

De GT-skriftene som det ble funnet flest kopier av i Qumran, var Salmenes bok, Jesajas bok og 1., 2. og 5. Mosebøkene. Samtlige bøker i GT er representert i tekstene, unntatt Esters bok, men denne er til gjengjeld funnet i en arameisk variant av GTs hebraiske versjon. De eldste bibelrullene går tilbake til 250 f.Kr. Til sammenligning ble teksten i GT først endelig utformet ca. 100 e.Kr. 60 % av GT-skriftene som ble funnet blant Dødehavsrullene, ligger tett opp til den rabbinske versjonen som vårt GT er basert på. 20 % er skrevet i Qumrans egen tradisjon. Noen ligger opp til Septuaginta-versjonen, eller samaritanenes utgave av Mosebøkene. Resten av GT-skriftene viser stor variasjon i forhold til bibelteksten vi kjenner. Noe av variasjonen kan forklares som tilfeldige variasjoner innenfor en tradisjon som er i ferd med å finne endelige formuleringer, mens andre varianter ser ut til å være bevisste ulikheter.

«Fellesskapet»s tekster omfatter dets egne kommentarer til og tolkninger av bibelfortellinger, praktiske anvisninger for trosutøvelsen, bønnebøker, liturgier, katekismer og polemikk mot andre jødiske retninger.

Ca 10 % av funnene er så fragmentariske at det er uavklart hva slags tekster det dreier seg om.

Nyoppdagete tekster

I 1977 ble Tempelrullen utgitt. Med sine nesten ni meter er den den lengste av rullene, og kan kalles en «6. Mosebok», da den er bygd opp med 5. Mosebok som modell, men stoffet er hentet fra andre deler av Loven. Tempelrullen stammer trolig fra det siste funnet i 1956. Under seksdagerskrigen i juni 1967 ble en militær spesialenhet sendt til antikvitetshandlerne i Betlehem og Hebron for å få tak i den. Med en pistol rettet mot strupen utleverte eieren rullen, som kan ha blitt mer ødelagt i årene etter 1956 enn før.

I 1994 ble MMT (= Miqtsat Ma'ase Ha-Tora = Utvalg av Lovens gjerninger) utgitt. Forfatter er Fellesskapets leder, trolig «Rettferdighetens lærer» selv, som summerer opp menighetens teologi i en henvendelse til en høytstående person utenfor menigheten, kanskje Jonatan, makabéerfyrsten.

Skriftet starter med en gjennomgang av hvilken kalender man skal leve etter. Makkabéerne brukte i likhet med fariseerne vår tids jødiske kalender, som er basert på månens bevegelser og har tolv måneder på hver 29-30 dager, med en ekstra måned innskutt hvert tredje år for å komme i takt med årstidene. I MMT innskjerper man derimot viktigheten av å følge en kalender med 364 dager i året, med tolv måneder der hver tredje måned inneholdt 31 dager og resten 30 dager. Slik ville en gitt festdag alltid falle på samme ukedag, f.eks falt påskefesten alltid på en tirsdag. Mens makkabéerne hadde brutt med tempeltradisjonene ved å innføre en ny festkalender, er det mulig at kalenderen i MMT er den opprinnelige kalenderen som ble fulgt i gammeltestamentlig tid.

Motsatt fariseernes kalender feiret MMT-kalenderen nyttår om våren i måneden nisan (= april). Om våren finner man også en syv dagers presteinnvielsesfest (ordinasjon var altså mulig bare en gang i året). Man feiret fire førstegrødefester med femti dagers mellomrom. I påsken feiret man bygghøsten, pinsen var påbudt i GT, så var det fest for vin og for olje, samt en fest for trevirket som skulle brukes som brensel i tempelet det kommende året. Ifølge MMT hadde tempelet i Jerusalem gjort seg urent ved å fravike denne gudegitte kalenderen.

Deretter følger tyve lovfortolkninger på ulike livsområder, der renhet er viktigst: «Vi har skilt oss ut fra flertallet av folket, så vi ikke blander oss med dem eller har del med dem i disse ting.» MMT forsvarer her saddukeernes teologi mot fariséeernes oppfatninger som preget makkabéerfyrstenes hoff, og avviser at det kan brukes korn dyrket av ikke-jøder i tempelofringene.

Eduard «Billy» Albert Meier, leder av en UFO-sekt, hevder å ha medvirket ved funnet av enda en dødehavsrull, Talmud Jmmanuel.

Norske utgaver

En bok med et utvalg av tekster fra funnene ble utgitt i serien Verdens Hellige Skrifter i 2004. Bokens redaktør, Torleif Elgvin, var leder for det nordiske nettverket for Dødehavsforskere 2003-07, og har siden 1992 deltatt i utgivergruppen for Dødehavsrullene.

Antologien er ordnet i disse kapitlene: Fra Israels sangskatt; Fellesskapets veiledning; Fellesskapets takkesalmer; Liturgier; Velsignelser; fellesskapets bibelkommentarer; Nye bibelfortellinger; De siste tider og Krigsrullen.

Se også

• Nag Hammadi-skriftene
• Medinet Madi

Litteratur

• Discoveries in the Judaean Desert. Clarendon Press, 1961-.... . Den vitenskapelige tekstutgaven. Pr 2009 utgitt 40 bind. ISBN 978-0-19-955005-0 (bd 40)
• Dødehavsrullene : deres innhold, historie og betydning. Redigert av Årstein Justnes. Høyskoleforlaget, 2009. ISBN 978-82-7634-588-9. Antologi med artikler av nordiske forskere.
• Dødehavsrullene. Utvalg og innledende essay av Torleif Elgvin; oversatt av Anders Aschim mfl. De norske bokklubbene, 2004 – LVI, 344 s. – (Verdens hellige skrifter; 27). ISBN 82-525-5199-8
• Anders Aschim. Hemmeligheten i hulen : en fortelling om Dødehavsrullene. Verbum forlag, 1999. ISBN 82-543-0804-7. Barnebok
• Arvid S. Kapelrud. Dødehavsrullene : funnene som kaster nytt lys over Bibelen og Jesu samtid. Universitetsforlaget, 1978. ISBN 82-00-03166-7

Eksterne lenker

• (en) Dead Sea Scrolls – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• The Digital Dead Sea Scrolls
• qumran.no Arkivert 2. juni 2011 hos Wayback Machine. – «et norsk nettsted om "Dødehavsrullene," Bibelen, antikk jødedom og tidlig kristendom»; redigert av Anders Aschim
• nnqs.org Nordic network in Qumran studies