Gammeltestamentlige apokryfer

De gammeltestamentlige apokryfer eller Deuterokanoniske bøker er en løst definert gruppe religiøse skrifter som er skrevet innenfor Det gamle testamentes tros- og tekstunivers, samt noen tillegg til gammeltestamentlige bøker som ble tatt med i den greske bibeloversettelsen Septuaginta. Verkene finnes ikke i Den hebraiske Bibelen, som er jødedommens standardutvalg av hellige tekster, eller i den delen av Bibelens kanon som det er allmenn enighet om mellom de ulike kirkesamfunnene. I tillegg til de 7–8 + 2 tekstene som finnes i den katolske kirkes kanon, finnes det flere andre skrifter fra samme periode, hvorav noen inngår i enkelte ortodokse kirkesamfunns kanon.

En avgjørende scene i Judits bok: Judit rømmer med hærføreren Holofernes' hode; fra Michelangelos freske i det sixtinske kapell, ca. 1535.

Disse tekstene er trolig skrevet mellom 300 f.Kr. og 100 e.Kr., i den «mellomtestamentlige perioden», etter Tanákh og før Misjna. Denne perioden faller sammen med hellenistisk jødedom, og preges av at jødenes tro og trosutøvelse ble utfordret, først gjennom okkupasjonen av Judea under Aleksander den store og det etterfølgende Selevkid-dynastiet, dernest gjennom økt assimilasjon og kulturmøter og til sist ved at Jerusalem og tempelet ble ødelagt i år 70. Sammenligninger med jødenes prøvelser under eksilet i Babylon noen hundre år tidlige er vanlige i tekstene.

Jøder og protestanter omtaler skriftene som apokryfer, som betyr «skjult». Katolikker og ortodokse anerkjenner dem som en «andre fase» av Bibelens kanon, derav navnet «deuterokanoniske» i katolsk terminologi, ettersom deuteros betyr den andre på gresk. Forfatterne av Det nye testamente var kjent med bøkene og siterte fra dem. Også blant kirkefedrene brukes disse skriftene på lik linje med de 66 bøkene i Bibelens kanon.

Skriftene

Tobit og engelen. Fra Tobits bok av Andrea del Verrocchio, 1470-årene.

Gravminne i Uppsala domkirke over den svenske kong Gustav Vasa og to av hans hustruer. Teksten er fra Siraks bok, kap. 7, vers 36: «Tenk på din siste stund i alt du gjør, så vil du aldri synde.»

Fra Tillegg til Daniels bok: Daniel advarer kongen mot avgudsdyrking, og avslører hvordan prestene selv spiser av matofferet. Vignett fra Thomas Macklins 1816-utgave av apokryfene.

Fortellingen om Susanna fra Tillegg til Daniels bok har inspirert mange billedkunstnere; her Artemisia Gentileschi (1593–1652)

Judas Makkabeus ledet makkabeernes opprør mot Selevkidriket (167-160 f.Kr.). Bilde fra «Promptuarii Iconum Insigniorum»

Det finnes ikke ett entydig utvalg av apokryfe skrifter som kan beskrives som det uomtvistede autoriserte utvalget. Den romersk-katolske kirke regner med 8 skrifter, mens andre kirkesamfunn har andre utvalg i sin kanon. Listen nedenfor av åtte skrifter, to tillegg og fire «andre skrifter» er basert på det samme utvalget som finnes i de to nyeste norske utgavene. I innledningen til den norske 2010-utgaven, skrev teolog og førsteamanuensis i religionsvitenskap Dagfinn Rian: «Det som kunne savnes i dette utvalget, dersom man ser økumenisk på det, er Tredje Makkabeerbok. I en ortodoks bibelutgave ville denne normalt være med blant de deuterokanoniske bøker.»

Der bøkene vil være skilt ut som en egen bolk i protestantiske bibelutgaver, vil de ikke være utskilt i for eksempel katolske bibler. Der vil da for eksempel Salme 151 komme sist i Salmenes bok, ikke som et eget avsnitt i tillegget, slik det er i Det Norske Bibelselskaps utgaver som har med disse skriftene.

Bøker i den katolske kirkes kanon

• Tobits bok kan karakteriseres som «en lærefortelling [eller] historisk roman med religiøs tendens» om den fromme jøden Tobit som bor i eksil i Ninive i Assyria. Den er trolig skrevet tidlig i det 2. århundre f.Kr.
• Judits bok kan også karakteriseres som en «historisk novelle» og er lagt til perioden i Israels historie, da Nebukadnesar II erobret Jerusalem i år 597 f.Kr. Den fromme enken Judit forfører og dreper hærføreren Holofernes. Den er antagelig skrevet på hebraisk i løpet av 200-tallet f.Kr.
• Tillegg til Esters bok er en utvidet versjon av Esters bok med seks avsnitt; boken har med det fått både en ny innledning og en ny avslutning, samt noen innskudd. I den utvidede teksten fortelles det om en drøm som Esters fosterfar Mordekai skal ha hatt, hvor en sammensvergelse mot perserkongen ble avslørt.
• Visdommens bok er en filosofisk-religiøs tekst som utgir seg for å være skrevet av Salomo, og hensikten ser ut til å ha vært å «forene jødisk fromhet bygd på gammeltestamentlige skrifter med gresk (hellenistisk) tenkning, slik [forfatteren] møtte den i Alexandria».
• Siraks bok er den lengste (51 kapitler) og eldste av de deuterokanoniske bøkene. Den er skrevet på hebraisk omkring 180 f.Kr., og inneholder flere ulike tekstsjangre: bønner, ordspråk, leveregler, formaninger og dikt.
• Baruks bok er en analyserende bearbeiding av sorgen over Jerusalems ødeleggelse og bortførelsen til Babylon. Den angis å være skrevet av Baruk (en venn av profeten Jeremia), under jødenes babylonske fangenskap på 500-tallet f.Kr., og den er skrevet i samme stil som profetbøkene i GT. Mest sannsynlig er den skrevet på 100-tallet f.Kr.
• Jeremias brev, som i eldre utgaver ofte framsto som kapittel 6 i Baruks bok, presenterer seg som et brev fra Jeremia til jødene som skulle føres av sted som fanger til Babylon. Det fremstår som «en satirisk preken mot avgudsdyrkelse»
• Tillegg til Daniels bok er tre separate avsnitt med «bønner og fortellinger med om lag samme preg som de øvrige tekstene i Daniels bok. De har ett hovedtema felles: Gud bevarer dem som setter sin lit til ham og følger hans bud.» Det mest kjente av tilleggene er Fortellingen om Susanna, en novelle om en from ung kvinne som blir utsatt for falske anklager om ekteskapsbrudd.
• Første Makkabeerbok forteller om Judas makkabeeren og makkabeernes opprør mot Selevkid-dynastiet, og omfatter perioden fra 175 f.Kr. til 134 f.Kr. Teksten veksler mellom en episk framstilling, innskutte bønner, og avskrifter av brev og dokumenter. Den historiske framstillingen regnes som troverdig.
• Andre Makkabeerbok omfatter perioden fra ca. 180 f.Kr. til 161 f.Kr., og er en sammenfatning av et større historieverk i fem bind. Boken tolker historien teologisk, og i siste del fortelles det om flere martyrer, som har hatt stor betydning for den kristne kirke. Her nevnes for første gang i de jødiske/kristne hellige tekstene troen på de dødes oppstandelse og evige liv.

Andre apokryfiske skrifter

• Manasses bønn er en kort tekst; ett kapittel med 13 vers. Den er skrevet i det 2. eller 1. århundre f.Kr., og har et liturgisk preg.
• Tredje Esra er en egen gresk oversettelse av 2. Krøn 35–36, Esras bok og Nehemjas bok 7–8, og har noen variasjoner i forhold til denne. I tillegg finnes det et eget, unikt avsnitt (3;1–5;6) om tre unge menn i den persiske kongens livgarde.
• Fjerde Esra er en apokalypse med sju syner. Bakgrunnen er ødeleggelsen av Jerusalem i år 70 og de problemer dette skapte for jødisk tro. Det er erkeengelen Uriel som taler i synene. Teksten beskrives som «et trøsteskrift for dem som lider under disse hendelsene». De kristne tilføyelsene setter budskapet om trøst i trengsler inn i en kontekst av kristendomsforfølgelse i Romerriket.
• Salme 151 er kort, bare sju vers, og presenterer seg som en tekst av David etter tvekampen med Goliat.

Tekstenes opprinnelse og tematikk

De fleste tekstene antas å være skrevet i perioden mellom 300 f.Kr. og 100 e.Kr., i en periode som i bibelvitenskapelig språkbruk kalles «mellomtestamentlig». I jødisk perspektiv er dette en periode mellom Tanákh (som det riktignok er uklart når var ferdig skrevet og redigert, men ca. 100 f.Kr. kan være en antagelse.) og den nye talmudiske litteraturen, som begynte med Misjna (ca. år 200).

Perioden faller sammen med hellenistisk jødedom. Den preges av at jødenes tro og trosutøvelse ble utfordret, først gjennom okkupasjonen av Judea under Aleksander den store og det etterfølgende Selevkid-dynastiet (som ble besvart av makkabeernes opprør), dernest gjennom økt assimilasjon og kulturmøter og til sist ved at Jerusalem og tempelet ble ødelagt i år 70.

Som i det kanoniske Gamle testamentet kan man dele inn tekstene i de deuterokanoniske bøkene i sjangrer, som samsvarer med dem man finner blant bøkene i GT. Blant bøkene finner man historiebøker, som Første- og Andre Makkabeerbok, som forteller om forsøket på å hellenisere jødefolket i 175–167 f.Kr. og motstanden mot dette som ble ledet av Makkabeerbrødrene.

Det er visdomslitteratur som Siraks bok, et skrift forfattet på hebraisk av en vismann i Jerusalem før helleniseringen satte inn, og Visdommens bok, som forsøker å forene impulser fra gresk filosofi og jødisk fromhetsliv. Tobits bok, en fortelling om jødisk fromhet i diasporaen, og Judits bok, en fortelling om hvordan Judit dreper assyrernes hærfører, kan kalles historiske romaner eller noveller. Det er liturgiske tekster i tillegget til Daniel og i Salme 151, og til slutt finner man et apokalyptisk skrift i Fjerde Esra.

Fragmenter av tre deuterokanoniske bøker har blitt funnet blant Dødehavsrullene. Siraks bok, hvis hebraiske tekst allerede var kjent fra oppdagelsene i Ben Esra-synagogen i Kairo i 1896, har også blitt funnet i to skriftruller (2QSir eller 2Q18, 11QPs_a eller 11Q5) på hebraisk. En annen hebraisk skriftrull med Siraks bok har blitt funnet i Masada (MasSir). Tobits bok har blitt funnet i Qumran i fire skriftruller skrevet på arameisk og en som var skrevet på hebraisk. Jeremias brev har blitt funnet i grotte 7 (7Q5) på gresk.

Ulike versjoner av kanon

Kristendommen arvet idéen om en kanon av hellige tekster fra jødedommen. Skrifter som ikke inngår i noen kanon, omtales dermed som apokryfe eller «utenforstående». I Talmud snakkes det om skrifter som «gjør hendene urene».

Den hebraiske Bibelen representerer en minimumsversjon av kanon som det er enighet om. Gjennom Septuaginta presenteres et større utvalg, og denne differansen utgjør «en egen avgrenset tekstsamling i oldtiden og ble tatt med i kristenhetens bibler». Nyansen mellom de to utgavene av kanon ble drøftet i oldkirken; både av Origenes og Hieronymus, som begge brukte begrepet apokryfer. Hieronymus regnet den hebraiske bibelen som den mest troverdige, mens Augustin mente at Septuaginta i sin helhet burde anses som en guddommelig åpenbaring. Heller ikke Septuaginta er klar på hvilke bøker som er med. De tre viktige manuskriptene av Septuaginta man har fra de første århundrene, Codex Sinaiticus (fjerde århundre), Codex Vaticanus (fjerde århundre) og Codex Alexandrinus (femte århundre), inneholder alle «apokryfe» bøker, men de inneholder ikke de samme bøkene.

Den jødiske historikeren Josefus taler om 22 bøker. Denne kanontenkningen finnes også hos biskopen Athanasius av Alexandria. På Athanasius' liste av 22 bøker i Det gamle testamente finnes imidlertid Baruks bok og Jeremias brev. Athanasius navngir samtidig fem av de deuterokanoniske bøker og to nytestamentlige apokryfer (Didaké og Hermas' hyrde) som han mente at ikke var en del av den bibelske kanon, men som ble anbefalt «av Fedrene» som oppbyggelig lesning for nyomvendte. Bibelen i den tidlige kirke inkluderte alltid, med varierende grad av anerkjennelse, bøker som i dag kalles for deuterokanoniske.

Ved reformasjonen avviste Martin Luther at bøkene hører med til Bibelens kanon. Med henvisning til at den jødiske kanon ikke har dem med, ble de først hensatt til en egen del mellom Det gamle testamente og Det nye testamente, og senere fjernet helt fra de fleste protestantiske utgaver. Luther skal ha sagt at «Apokryfer, det er bøker som ikke kan anses likestilt med Den hellige skrift, men som likevel er nyttige og gode å lese.» Jean Calvin var derimot kritisk til dem, og i Westminster Confession slår man fast at bøkene ikke er guddommelig inspirert, ikke er med i kanonen og dermed ikke har noen autoritet i kirken eller skal bli brukt på noen annen måte enn andre menneskelige skrifter.

Tekstenes kanoniske status innenfor Den katolske kirke ble bekreftet av Konsilet i Trient i 1546, og begrepet «deuterokanonisk» ble introdusert i 1566 av teologen Sixtus av Siena (1520–69) for å beskrive de bibelske tekstene i Det gamle testamente som ble betraktet som kanoniske av den katolske kirke. Begrepet «deuterokanonisk» viser til at denne andre fase av kanon, skulle være et supplement til de «protokanoniske» bøker, den første fase av kanon. På Konsilet i Trient vedtok man samtidig også at Manasses bønn, Tredje Esra og Fjerde Esra skulle utgå fra den katolske kanon.

Den anglikanske kirke regner Tredje og fjerde Esra som en del av sin kanon. I Den ortodokse kirke omtales bøkene som deuterokanoniske, eller som anagignoskomena, det vil si «lesbare». I en russisk-ortodoks katekisme som ble vedtatt i 1839, ble bøkene utelatt fra Bibelens kanon. I en uttalelse fra 1972 regnes følgende tekster som anagignoskomena: Judit, Tredje Esra, 1–3 Makk, Tobit, Sirak, Visdommen, Jeremias brev og Baruk. Noen bibelutgaver tar i tillegg med Manasses bønn, Salme 151, Fjerde Esra og Fjerde Makkabeerbok. Noen andre ortodokse kirker, slik som Den etiopisk-ortodokse kirke, regner også andre bøker inn i sin kanon.

Virkningshistorie – Det nye testamente

Sitatene fra Det gamle testamente i Det nye testamente er hentet fra den greske Septuagintautgaven – som både inneholder de deuterokanoniske bøker og andre apokryfer. Septuaginta var i omfattende grad akseptert og benyttet av gresklesende jøder på det første århundre, selv i romersk Judea, og det er derfor naturlig at teksten ble den mest benyttede blant de tidlige kristne, som var hovedsakelig gresktalende.

Det nye testamente har ingen direkte sitater fra apokryfene, men hentyder flere ganger til dem, og anvender felles tankegods. I Brevet til hebreerne henspilles det i 1:3 til Visdommens bok 7:26, mens 11:35 refererer 2. Makk 6:18–7.42. Jakobs brev 1:19 gjengir innholdet fra Sirak 5:11, mens Jesu ord i Matt 11:28–30 kan minne om ord i Sirak 51:23–27. Rådene hans i Lukas 12:33 ligger nært Tobits råd til sin sønn Tobias i Tobits bok. Andre forfattere i oldkirken siterer også apokryfene, og Paulus viser nær kjennskap til Visdommens bok i Romerbrevet, og siterer også hedenske, greske skribenter og filosofer.

Virkningshistorie – nyere tid

Fra en framføring av Brahms' «Ein deutsches Requiem». Verket inneholder tekster fra både det nye og det gamle testemente, i tillegg til tekster fra Visdommens bok og Siraks bok.

Selv om tekstene ikke var en del av kanon, fikk de fortsatt «anvendelse innenfor protestantismen som oppbyggelsesbøker, moralkodekser og, ikke minst, som trøstebøker med motgang og dødsfall». Pontoppidans forklaring, Sandhed til gudfrygtighed (1737), inneholder 1520 sitat fra apokryfene, særlig fra Siraks bok. Martin Rinckarts salme «Nå la oss takke Gud» (1636) er diktet over Sirak 50:22f. Tekst fra Visdommens bok brukes i Den svenske kirkes gravferdsliturgi, mens tekst fra Manasses bønn finnes i Den norske kirkes tidligere bønn for bots- og bededag. Metodistkirken bruker flere tekster fra apokryfene i sin liturgi.

Händels oratorier «Judas Maccabaeus» og «Susanna» bygger på tekst fra apokryfene; det gjør også Bachs kantate «Actus tragicus» (Sirak 14:17) og Brahms' «Ein deutsches Requiem».

Den finske forfatteren Aleksis Kivi hentyder til Tobits bok i sin Bygdeskomakerne (1864), mens Zacharias Topelius har et kapittel kalt «Judit og Holofernes» i sitt verk Fältskärns berättelser (1853–). Carl Michael Bellman (1740–95) siterer fra apokryfene i flere av sine bibelparodier. Miltons dikt Det tapte paradis siterer særlig fra Fjerde Esra, mens Shakespeare siterer apokryfene omkring åtti steder, særlig i Kjøpmannen i Venedig og Kjært besvær forgjeves.

Fortellingene om Tobit, Judit, Susanna (fra Tillegg til Daniels bok) og Daniels kamp med dragen var populære motiv for billedkunstnere både i renessansen og barokken. De finnes også i nordisk folkekunst, som i de svenske «dalmålninger». I en ortodoks lærebok i ikonmaling finnes rettledning for avbildning av Daniel og dragen, Susanna, Judits drap på Holofernes, Tobits bok og Jesajas himmelfart.

Litteratur

I Norge ble bøkene først utgitt i 1891, i forbindelse med den første oversettelsen til norsk av hele Bibelen. De ble gjenutgitt på moderne norsk i 1988. Det Norske Bibelselskap utga i 1994 en utgave av Bibelen med de apokryfiske bøker.

• Det Gamle testamentes apokryfiske bøker: de deuterokanoniske bøker. Det Norske bibelselskap, 1988. ISBN 82-541-0541-3
• Rian, Dagfinn (2006). Innføring i de apokryfiske bøker. Bibelselskapets skriftserie 6, Det norske bibelselskap. ISBN 978-82-541-0480-4. 
• Gammeltestamentlige apokryfer. Innledning av Dagfinn Rian. Bokklubben, 2010. (Verdens hellige skrifter; 62) ISBN 978-82-525-7497-5
• deSilva, David Arthur (2002). Introducing the Apocrypha, Message, Context and Significance. Baker Academic, 15. juli 2002. ISBN 978-08-010-2319-4. 

Eksterne lenker

• (en) Deuterocanonical books – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• bibel.no Bibelens inndeling