Septuaginta

Septuaginta er en oversettelse av Det gamle testamente og noen beslektede skrifter til gresk, laget en gang mellom 200-tallet og 100-tallet f.Kr. i Alexandria. I teologisk litteratur forkortes tittelen ofte til romertallet LXX.[1] Den nevnes først i «Aristeasbrevet».[2] Brevet er en pseudepigraf, dvs. ikke skrevet av Aristeas selv eller på hans tid, og dateres ofte til andre århundret f. Kr.

Side fra Codex Vaticanus, 300-tallet.
Innledningen i Aristeasbrevet.

HistorieRediger

Navnet LXX skyldes en helt uhistorisk tradisjon i Aristeasbrevet, som forteller at den jødiske menigheten i Aleksandria henvendte sig til presteskapet i Jerusalem med anmodning om å få skriftlærde til Aleksandria for å oversette lovbøkene til gresk. Slik skulle 72 - seks fra hver av de tolv israelittiske stammene - palestinske skriftlærde i Aleksandria ha utarbeidet en oversettelse, der autoriteten fremgikk av at selv om så mange hadde arbeidet uavhengig av hverandre, viste det seg at de enkelte oversettelser stemte overens til punkt og prikke. Antallet 72 ble for enkelhets skyld forkortet til 70. Beretningen er et påfunn for å gi LXX autoritet blant jøder. Det er utenkelig at palestinske jøder ville medvirke til en gresk oversettelse. Ujevnheten i innholdet gjør det sannsynlig at den ble til gjennom et par hundre år. Det korrekte i opplysningene er trolig at oversettelsen i første omgang la vekt på Moseloven. Språkforskere finner også innslag fra egyptisk som ville høres fremmed for Palestina-jøder.[3]

Samlingen inneholder 46 gammeltestamentlige skriftene, dvs. de 39 bøkene i den jødiske kanon (i jødisk tradisjon deles disse opp i bare 24 bøker), samt de deuterokanoniske bøker. De sistnevnte, som det er syv av, utgjør en del av den katolske og den ortodokse Bibelen. I motsetning til en del moderne bibelutgaver der de deuterokanoniske bøker er tatt med, er disse ikke plassert i en egen del, men er satt mellom de andre bøkene i en forsøksvis kronologisk/tematisk orden. I tillegg til disse kommer fire skrifter og en salme som kun regnes som kanoniske i enkelte kirkesamfunn. Septuaginta er den offisielle versjonen av Det gamle testamente i Den ortodokse kirke, selv om enkelte bøker ikke regnes som kanoniske.

Der finnes en del ulikheter mellom Septuaginta og den masoretiske teksten (= den hebraiske teksten som er blitt overlevert gjennom den jødiske sekten masoretene). Den mest omtalte forskjellen er nok Esaias' bok 7:14, der i Septuaginta heter: «Se, jomfruen skal bli med barn og føde en sønn, og hun skal gi ham navnet Immanuel», hvilket i Matteus 1:23 tolkes som en profeti om Jesu fødsel. LXX mistet raskt autoritet blant jødene, som kunne vise til at den var en dårlig og feilaktig oversettelse av den hebraiske teksten som sier: «Se, den unge kvinnen skal bli med barn og føde en sønn, og de skal gi ham navnet Immanuel», der det hebraiske ordet som er brukt, er alma (עַלְמָה) med betydningen «ung kvinne», enten hun er gift eller ei - og ikke betula (בְּתוּלָ֕ה), som er hebraisk for «jomfru».[4]

LXX, mer enn den hebraiske kanon, ble kirkens hellige skrift i de første hundreårene. I Det Nye Testamente er sitatene fra GT i stor udstrekning tatt fra LXX fremfor masoretenes tekst. Derfor dannet LXX i starten også grunnlaget for andre oversettelser. De er årsak til at vi kjenner LXX i dag, for de eldste jødisk-greske håndskriftene er gått tapt.[5] Vulgata, Hieronymus' senere latinske oversettelse av den masoretiske teksten, fortrengte med tiden Septuaginta i Vesteuropa, men Septuaginta brukes ennå i stort omfang i den gresk-ortodokse kirke.

Den greske kanonRediger

De deuterokanoniske bøkerRediger

TilleggRediger

ReferanserRediger

  1. ^ https://septuaginta.net/
  2. ^ Aristeasbrevet
  3. ^ Svend Holm-Nielsen: Det gamle testamente (s. 20), Gads forlag, København 1969
  4. ^ alma - betula
  5. ^ Svend Holm-Nielsen: Det gamle testamente (s. 21)