Åpne hovedmenyen
For mannsnavnet, se Hieronymus (navn).
Hieronymus
kirkefader og bibeloversetter
Domenico Ghirlandaio - St Jerome in his study.jpg
Hieronymus i sitt studiekammer, Domenico Ghirlandaio (1480)
Fødtca. 27. mars 347
Stridon
Død30. september 420
Betlehem
Gravlagt Betlehem
Ektefelle ingen
Beskjeftigelse
8 oppføringer
Prest, teolog, historiker, apologet, bibeloversetter, anchorite, oversetter, lyriker
Nasjonalitet Romerriket
Saligkåret-
HelligkåretSenest på 700-tallet
Anerkjent avDen katolske og den ortodokse kirke
Festdag30. september
Se ogsåEkstern biografi
VernehelgenDalmatia, Lyon, asketer, lærde, lærere, studenter, elever, teologer, bibliotekarer, universiteter og vitenskapelige foreninger, bibelselskaper og -oversettere; mot øyelidelser.
I kunstenSom lærd mann i arbeid, eller med en løve.

Hieronymus (latin: Eusebius Sophronius Hieronymus; gresk: Εὐσέβιος Σωφρόνιος Ἱερώνυμος; født ca. 27. mars 347, død 30. september 420) var en kristen prest, skriftfar, teolog og historiker. Han ble født i Stridon, en landsby i vestlige Balkan i nærheten av Emona ved grensen mellom Dalmatia og Pannonia.[1][2] Han er av størst betydning i dag for hans oversettelse av det meste av Bibelen til latin, oversettelsen har blitt kjent som Vulgata («folkets Bibel»), og er også kjent for sine kommentarer til evangeliene. Hans liste av skrifter er omfattende.[3] Med visse endringer er oversettelsen hans fremdeles i bruk som offisielle bibelteksten i bruk i den katolske kirke. Han var også kjent som historiker. Et av hans tidligste historiske verker var hans Krønike (eller Chronicon eller Temporum liber).

Som protesjé av pave Damasus I, som døde i desember 384, var Hieronymus kjent for sin lære om kristen moral, særskilt for de som bodde i kosmopolitiske sentre som Roma. I mange tilfeller fokuserte han sin oppmerksomhet om livene til kvinner og identifiserte og rettledet hvordan en kvinne selvoppofrende for Jesus burde leve sitt liv i kyskhet og forsakelse. Dette fokus stammet fra hans nære forhold til flere kvinnelige asketer som var medlemmer av velhavende senatorfamilier (nobiles).[4]

Hieronymus er anerkjent som en helgen og som kirkelærer av den katolske kirke, den østlige-ortodokse kirke, den lutherske kirke, og den anglikanske kirke. Han regnes som en særlig helgen for oversettere og bibliotekarer. Hans minnedag er 30. september.

Liv og virkeRediger

 
Hieronymus, fremstilt anakronistisk som kardinal. Maleri av Antonio da Fabriano II (1451), The Walters Art Museum.

Hieronymus ble født i Stridon, på grensen mellom Pannonia og Dalmatia (i dag: Sdrin i Kroatia), en gang rundt 347.[5] Han kom fra en illyrisk adelsfamilie og hans morsmål var illyrisk.[6] Han ble ikke døpt for en gang rundt 360–366, da han hadde dratt til Roma sammen med sin venn Bonosus[7] for å studere retorikk og filosofi. Han studerte under grammatikeren Aelius Donatus og lærte seg latin og i det minste en del gresk,[8] men antagelig oppnådde antagelig ikke den kjentskap til gresk litteratur som han senere hevdet.[9]

Som student i Roma henga han seg også til det glade liv med ulike utskeielser, inkludert homofile forhold som han senere fikk store følelser av skyld for.[10] For å sone bot for sin skyld besøkte ham på søndagene martyrenes gravkamre i Romas katakomber. Disse erfaringene ga ham en opplevelse av helvetes redsler og siterte den romerske poeten Vergil med «Horror ubique animos, simul ipsa silentia terrent».[11][12]

Hieronymus benyttet et sitat fra Vergil, «På alle sider rundt spredte redslene seg; den veldige stillhet pustet en skrekk på min sjel»[13] og han benyttet i begynnelse klassiske forfattere for å beskrive kristne konsepter som helvete, noe som indikerer både hans klassiske utdannelse og kanskje indirekte også hans dype skam for å være tiltrukket til deres assosierte praksis som homofili som fantes i Roma. Selv om han i begynnelsen var skeptisk til kristendom ble han til sist konvertert.[14]

Etter flere år i Roma reiste han med Bonosus til Gallia og bosatte seg i Trier der han synes å ha tatt opp teologiske studier, og hvor han kopierte kommenterer til Salmenes bok av Hilarius av Poitiers og avhandlingen De synodis for sin venn Tyrannius Rufinus. Deretter reiste han til Aquileia i nordlige Italia, noen km fra Adriaterkysten sammen med Rufinus, og oppholdt seg der i flere år, kanskje år, og innledet vennskap med mange kristne.

 
Hieronymus i sitt studiekammer, med løve, Albrect Dürer (1514).

En del av disse vennene fulgte ham på reise en gang rundt 373 gjennom Trakia og Anatolia og inn i nordlige Syria. I byen Antiokia, hvor han oppholdt seg lengst, døde to i hans følge, og han ble selv flere ganger syk. I løpet av en av disse sykdomsperiodene i løpet av vinteren 373–374 fikk han en febervisjon som fikk ham til legge til side sine sekulære studier og hengi seg helt til Gud. Han synes å ha avholdt seg en betydelig tid fra klassiske studier og isteden lest omfattende i Bibelen under innflytelse av Apollinaris av Latakia. Han ble grepet av et behov og tiltrekning for et liv av asketisk botsøving og dro for en tid ut i ørkenen ved Kalkis, sørøst for Antiokia, kjent som «Syriske Thebais» etter de mange eremitter som oppholdt seg der (betegnelsen var inspirert fra det lignende ørkenområdet Thebais i Egypt som også preget av askese og eremitter). I løpet av denne perioden synes han funnet tid for både studier og skriveaktivitet. Han gjorde de første forsøkene på å lære seg hebraisk under rettledning av en konvertert jøde og synes å han brevvekslet med jødiske kristne i Antiokia. Han kopierte deler av evangeliene på hebraisk, fragmenter av disse er bevart i hans notater, og er i dag kjent som det tapte Hebreerevangeliet og som nasareerne betraktet som det sanne Evangeliet etter Matteus.[15] Hieronymus oversatte deler av dette evangeliet til gresk.[16]

Etter at han dro tilbake til Antiokia i 378 eller 379 ble Hieronymus presteviet av biskop Paulinus, tilsynelatende var han tvilende og gikk med på det under vilkåret at han kunne fortsette som asket. Kort tid etterpå reiste han til Konstantinopel for å kunne studere Bibelen under rettledning av Gregor av Nazianz. Det synes som om han tilbrakte to år her, deretter tilbrakte han de neste tre årene, 382–385, i Roma igjen, da som sekretær for pave Damasus I. Han ble invitert til å delta i kirkemøtet i 382 som ble samlet for å få avsluttet skisma (uenigheten) med Antiokia. Hieronymus hadde fulgt en av dem, Paulinus, tilbake til Roma for å få mer støtte for ham og utmerket seg selv for paven og fikk en framtredende plass i hans råd. Mens han hadde plikter i Roma påtok han seg en revisjon av den latinske Bibelen for å tilpasse den greske manuskripter av Det nye testamente. Han oppdaterte Salmenes bok som var i bruk i Roma basert på Septuaginta, en førkristen jødisk oversettelse til gresk fra Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente). Selv om han ikke visste det ennå, oversatte han mye av det som kom til å bli den nye latinske bibeloversettelsen, kjent som Vulgata, noe som tok mange år og som ble hans fremste prestasjon.

I Roma vanket Hieronymus i et miljø av velstående og godt utdannede kvinner, inkludert en del fra adelige patrisierfamilier, blant annet enkene Lea, Marcella og Paula, sammen med Paulas døtre Blaesilla og Eustochium (alle ble senere erklært som helgener). Under Hieronymus’ innflytelse gikk de inn i et klosterliv, bort fra det dårlige livet i Roma. Hans forhold til disse kvinnene, sammen med Hieronymus’ kritikk av det sekulære presteskapet (som ikke tilhørte en klosterorden), førte til at ble voksende motsetning mellom ham og det sekulære presteskapet. Etter at hans beskytter Damasus døde i desember 384 ble Hieronymus tvunget til å forlate sin posisjon i Roma etter at han ble anklaget for å ha hatt et «upassende» forhold til enken Paula. Hans skrifter var meget verdsatt av kvinner som vurderte å ta løfte om å bli en viet jomfru. Hans brev ble omfattende lest og distribuert over hele den daværende kristne verden og det er åpenbart at han viste at disse jomfruelige kvinnene var ikke hans eneste lesende publikum.[4]

 
Hieronymus leser i sin grotte ved Betlehem, maleri av Giovanni Bellini (1505).
 
Hieronymus plaget av sine minner av kvinner som spiller musikk og danser, maleri av Francisco de Zurbarán (1639).

I tillegg hadde Hieronymus anklaget Blaesilla for å føre et hedonistisk luksusliv i Roma og således skremt henne til å bli asket, men hennes fysiske konstitusjon og helse var ikke rustet for de instruksjoner om ekstrem faste han påla henne og ble alvorlig svekket i den grad at hun død kun fire måneder senere. Store deler av overklassen i Roma var rystet og opprørt over at han hadde vært årsak for en altfor tidlig død av slik ung kvinne, og samtidig med at han insisterte at Paula, hennes mor, ikke skulle sørge over sin datter, men isteden glede seg over at hennes død hadde ført henne til Jesus. At han insisterte at Paulas sorg var utilbørlig, ble oppfattet som hjerteløst og økte overklassens fiendskap mot ham.[17]

I august 385 forlot Hieronymus for godt og reiste tilbake til Antiokia, fulgt av sin bror og flere venner, og litt senere også av Paula og Eustochium som under hans innflytelse hadde besluttet å avslutte sine liv i Det hellige land. Sammen med biskop Paulinus av Antiokia besøkte de Jerusalem, Betlehem og de hellige stedene i Galilea, og dro deretter videre til Egypt hvor de mest kjente asketiske kristne oppholdt seg. Ved katekismeskolen i Alexandria lyttet Hieronymus på Didymos Didymos (den blinde) fortelle om den gammeltestamentlige profeten Hosea og om hans minner om Antonius av Egypt, som hadde dødd 30 år tidligere. Hieronymus tilbrakte en del tid i Nitria, en av av de første kristne klosterstedene i Egypt,[18] og uttrykte beundring for det disiplinerte, asketiske livet som ble ført der, men detekterte at selv i «Herrens by» var det «skjulte slanger», det vil si innflytelsen til Origenes av Alexandria.

 
Myten at Hieronymus fjernet en torn fra poten til en løve, maleri av Niccolò Antonio Colantonio (ca. 1440-1470).

Sent på sommeren 388 var han tilbake i Det hellige land og tilbrakte resten av sitt liv ved å bo i et kloster i nærheten av Betlehem, etter sigende nær det samme stedet som Jesus ble født i,[19] omgitt av noen få venner, både menn og kvinner (inkludert Paula og Eustochium), som han fungerte som rådgiver og leder for. Han ble rikelig forsørget av Paula, og med sin økende samling av bøker hadde han et liv preget av aktiv litterær produksjon. I de siste 34 årene av livet frambrakte hans sin versjon av Det gamle testamente fra den opprinnelige hebraiske teksten, skrev sine bibelkommentarer, samlet en katalog over kristne forfattere, og skrev en polemikk mot pelagianisme som ikke aksepterte arvesynden. Til denne perioden tilhørte også de fleste av hans polemikker, noe som utmerket ham blant kirkefedrene, inkludert avhandlingene mot Origenes fra Alexandria. Han hadde «et kverulantisk temperament, som ikke ble noe bedre av tallrike sykdommer og et strengt asketisk liv. Beryktet var hans sarkastiske vidd, ubeherskethet i kontroverser, hans forakt for motstandere, hans ondskapsfulle tunge og penn, hans brutale og fornærmende skjellsord.»[20] Senere, som et resultat av hans kamp mot pelagianere, var det gruppe forviste tilhengere som i 416 brøt seg inn klosterbygningene, satt dem i brann, angrep innbyggerne, drepte en diakon, og tvang Hieronymus til å søke tilflukt i en nærliggende festning.

Det er nedtegnet at Hieronymus døde i nærheten av Betlehem den 30. september 420. Datoen for hans død er oppgitt i Chronicon, av Prosper av Aquitaine (den første som fortsatte Hieronymus’ Chronicon). Hans levninger ble først gravlagt i Fødselskirken i Betlehem, ved siden av Paula og Eustochium, nær det tradisjonelle stedet for Kristi fødsel, men det ble sagt at han senere ble flyttet til den store Mariakirken i Roma, Santa Maria Maggiore, men det er også andre steder i vest som hevdet å ha deler av hans relikvier; katedralen i Nepi, sør for Roma, skrøt av å ha hans hode, men som i henhold til andre tradisjoner er i El Escorial i Spania.

BibeloversettelseRediger

 
Sankt Hieronymus, av Michelangelo Merisi da Caravaggio, 1607, St John's Co-Cathedral, Valletta, Malta.

Hieronymus var en lærd på en tid da det innebar å kunne gresk flytende. Han hadde en del kunnskap i hebraisk da han begynte med sitt oversettelseprosjekt, men flyttet til Jerusalem for å bedre sin kunnskap i hebraisk. En rik aristokrat, Paula, finansierte hans opphold i klosteret ved Betlehem, inkludert i å skaffe ham de manuskripter han ønsket, og han fullførte sine oversettelser der. Han begynte i 382 ved å korrigere den eksisterende latinske oversettelsen av Det nye testamente, vanligvis referert til som Vetus Latina («gammel latin»). Ved 390 begynte han å oversette Den hebraiske Bibelen fra hebraisk til latin, etter at han tidligere hadde oversatt deler av greske Septuaginta. Han mente at rabbanittisk jødedom hadde avvist Septuaginta som en ugyldig jødisk bibeltekst grunnet hva som var fastlagt som feiloversettelser foruten dens hellenistiske, kjetterske elementer.[21]

Han fullførte sitt verk ved 405. Før Hieronymus’ Vulgata hadde alle latinske oversettelser av Det gamle testamente ikke vært basert på hebraisk, men på Septuaginta (som dog hadde vært oversatt til gresk av jøder i Alexandria fra hebraisk). Hieronymus’ beslutning oversette direkte fra hebraisk framfor fra Septuaginta gikk imot råd fra de fleste andre kristne, inkludert Augustin av Hippo, som mente at Septuaginta var guddommelig inspirert. Graden av Hieronymus’ kunnskap i hebraisk har imidlertid blitt betvilt, og en del moderne forskere mener at den gresk Hexapla var egentlig Hieronymus’ fremste kilde, iuxta Hebraeos, for oversettelsen.[22] Andre studier mener derimot å vise at Hieronymus hadde en betydelig hebraisk kunnskap.[23] Jødiske forskere, hvor kunnskap i hebraisk er vesentlig, har et annet syn: «Hieronymus’ kunnskap i hebraisk er betydelig kun sammenlignet med andre kirkefedre og den generelle kristne offentligheten i hans tid. Hans kunnskap var virkeligheten svært mangelfull...»[24]

Historiske og andre skrifterRediger

 
Hieronymus i villmarken, malt av Albrecht Dürer, 1495.
 
Hieronymus i rød kardinaldrakt, malt av Rubens.

Hieronymus virket også som historiker. Et av hans første historiske verker var hans krønike (Chronicon eller Temporum liber), satt sammen en gang rundt 380 i Konstantinopel. Det er en oversettelse til latin av de kronologiske tabellene som ble satt sammen i den andre delen av Chronicon til Eusebius av Cæsarea, og med et tillegg som dekker perioden fra 325 til 379. Til tross for tallrike feil som ble videreformidlet fra Eusebius, og en del av hans egne, har verket verdi for ettertidens historikere. Det ga også videre inspirasjon og impuls til Prosper, Cassiodorus, og Victor fra Tunnuna til å forsette hans annaler.

Også av betydning er hans De viris illustribus som ble skrevet i Betlehem i 292, tittelen og opplegget er lånt fra den romerske historikeren Suetonius. Verket inneholder korte biografiske og litterære omtaler av 135 kristne forfattere, fra apostelen Peter og ned til ham selv. For de første 78 forfatterne er Eusebius’ Historia ecclesiastica hovedkilden; i den andre seksjonen som begynner med Arnobius og Lactantius, har han lagt til en god del uavhengig informasjon, særskilte de vestlige forfatterne.

Han skrev fire helgenbiografier:

  • Vita Pauli monachi, skrevet under hans første opphold i Antiokia, ca. 376. Dets legendariske materiale er avledet fra den egyptiske klostertradisjonen.
  • Vitae Patrum (Vita Pauli primi eremitae), om den hellige Paulus av Theben.
  • Vita Malchi monachi captivi (ca. 391), antagelig basert på et eldre verk, skjønt dens innhold synes å være også avledet fra muntlig tradisjon om den aldrende asketen Malchus av Syria.
  • Vita Hilarionis, av samme dato, inneholder mer tillitsvekkede historisk materiale enn de andre to, og er basert delvis på biografien til Epiphanius av Salamis og delvis på muntlig tradisjon.

Den såkalte Martyrologium Hieronymianum er ikke ekte; den er tilsynelatende skrevet av en vestlig munk mot slutten av 500-tallet eller begynnelsen av 600-tallet, men referanse til en uttalelse av Hieronymus fra første kapittel av Vita Malchi, hvor han taler om sin hensikt å skrive en historie over helgener og martyr fra apostolisk tid.[25]

Hieronymus var også forfatter av en rekke brev og epistler, alle med stor mangfold av innhold og stilistisk kvalitet.

Hans teologiske skrifter er preget av voldsomt polemisk karakter og rettet mot de som brøt med kirkens dogmer, slik han forsto dem.

I kunstenRediger

Senere historier forteller om hvordan Hieronymus ble fristet i ørkenen, på omtrent samme måte som Jesus, hvordan han temmet en løve der ved å ta en torn ut av foten dens, og at han hadde flere visjoner som eneboer.[20]

I kunst blir han ofte vist sammen med en løve, en populær folkelig tradisjon at han skal temmet en løve i ørkenen ved lege dens pote, i tillegg til den selvsagte Bibelen.[20] Ettersom han var prest i den tidlige kirken, en tid hvor kardinaler ennå ikke eksisterte, ble han fra renessansen og barokken framstilt som en kardinal, for eksempel med røde klær eller kardinalhatt.[20] Han ble gjerne presentert som den ene av fire av kirkelærere sammen med Augustin av Hippo, Ambrosius av Milano og pave Gregor I den store. Han ble også framstilt som halvkledt eremitt med kors, kranium og Bibelen som den eneste utstyr i sin celle, en røde hatt eller andre indikasjoner på sin rang som kardinal ble også introdusert et sted i bildet.

Fra senmiddelalderen ble bilder av ham i en bredere setting populære. Han er enten vist i sin skrivestue, omgitt av bøker og utstyret til en lærd, eller i berglendt ørken, eller i en setting som kombinerte begge temaer hvor han leser en bok under ly av et berg eller munningen av en grotte. Hans attributt av en løve er ofte vist i mindre skala, kunne ligge ved siden av. Tidvis er han også vist med en ugle, et symbol på visdom og lærdom.[26] Skrivemateriell og trompeten fra Dommens dag er også en del av hans ikonografi.[26]

ReferanserRediger

  1. ^ St. Jerome; Scheck, Thomas P., red. (2008): Commentary on Matthew (The Fathers of the Church, Volume 117), CUA Press, s. 5
  2. ^ Ward, Maisie (1950): Saint Jerome, London: Sheed & Ward, s. 7. Sitat: «It may be taken as certain that Jerome was an Italian, coming from that wedge of Italy which seems on the old maps to be driven between Dalmatia and Pannonia.»
  3. ^ Schaff, Philip, red. (1893): A Select Library of Nicene and Post-Nicene Fathers of the Christian Church, 2nd series. VI. Henry Wace. New York: The Christian Literature Company
  4. ^ a b Williams, Megan Hale (2006): The Monk and the Book: Jerome and the Making of Christian Scholarship, Chicago: The University of Chicago Press, s. 49, 52-53, 55
  5. ^ Williams, Megan Hale (2006): The Monk and the Book: Jerome and the making of Christian Scholarship, Chicago, s. 268
  6. ^ Pevarello, Daniele (2013): The Sentences of Sextus and the origins of Christian ascetiscism, Tübingen: Mohr Siebeck, ISBN 9783161525797, s. 1.
  7. ^ Bonosus kan eller kan ikke være den samme Bonosus som Hieronymus identifiserte som sin venn som ble eremitt på en øy i Adriaterhavet.
  8. ^ Walsh, Michael, red. (1992): Butler's Lives of the Saints, New York: HarperCollins, s. 307
  9. ^ Kelly, J.N.D. (1975): Jerome: His Life, Writings, and Controversies, New York: Harper & Row, s. 13–14
  10. ^ Payne, Robert (1951): The Fathers of the Western Church, New York: Viking Press, s. 90–92
  11. ^ Jerome: Commentarius in Ezzechielem, c. 40, v. 5
  12. ^ Patrologia Latina 25, 373: Crebroque cryptas ingredi, quae in terrarum profunda defossae, ex utraque parte ingredientium per parietes habent corpora sepultorum, et ita obscura sunt omnia, ut propemodum illud propheticum compleatur: Descendant ad infernum viventes (Ps. LIV,16): et raro desuper lumen admissum, horrorem temperet tenebrarum, ut non tam fenestram, quam foramen demissi luminis putes: rursumque pedetentim acceditur, et caeca nocte circumdatis illud Virgilianum proponitur (Aeneid. lib. II): «Horror ubique animos, simul ipsa silentia terrent.»
  13. ^ P. Vergilius Maro: Aeneid, red. Theodore C. Williams, Perseus Project
  14. ^ Payne, Robert (1951): The Fathers of the Western Church, New York: Viking, s. 91
  15. ^ Rebenich, Stefan (2002): Jerome, s. 211. Sitat: «Further, he began to study Hebrew: 'I betook myself to a brother who before his conversion had been a Hebrew and'...»
  16. ^ Pritz, Ray (1988): Nazarene Jewish Christianity: from the end of the New Testament, s. 50. Sitat: «In his accounts of his desert sojourn, Jerome never mentions leaving Chalcis, and there is no pressing reason to think...»
  17. ^ Salisbury, Joyce E. (2001): Encyclopedia of women in the ancient world, ABC-CLIO, s. 32-33
  18. ^ Bagnall, Roger S. (2004): Egypt from Alexander to the early Christians: An Archaeological and Historical Guide, Getty Publications, s. 108-112
  19. ^ Bennett, Rod (2015): The Apostasy That Wasn't: The Extraordinary Story of the Unbreakable Early Church. Catholic Answers Press. ISBN 1941663494.
  20. ^ a b c d Den hellige Hieronymus (~342-420), Katolsk
  21. ^ von Walter, Homolka; Jacob, Walter; Chorin, Tovia Ben (1999): Die Lehren des Judentums nach den Quellen, 3, München: Knesebeck, s. 43ff. Sitat: «(...) die griechische Bibelübersetzung, die einem innerjüdischen Bedürfnis entsprang (...) [von den] Rabbinen zuerst gerühmt (...) Später jedoch, als manche ungenaue Übertragung des hebräischen Textes in der Septuaginta und Übersetzungsfehler die Grundlage für hellenistische Irrlehren abgaben, lehte man die Septuaginta ab.»
  22. ^ Nautin, Pierre (1986): «Hieronymus», i: Theologische Realenzyklopädie, 15, Walter de Gruyter, Berlin – New York, s. 309-310.
  23. ^ Graves, Michael (2007): Jerome's Hebrew Philology: A Study Based on his Commentary on Jeremiah, Brill, s. 197. Sitat: «In his discussion he gives clear evidence of having consulted the Hebrew himself, providing details about the Hebrew that could not have been learned from the Greek translations.»
  24. ^ Toy, Crawford Howell; Krauss, Samuel (1906): «Jerome (Eusebius Hieronymus Sophronius)», Jewish Encyclopedia. Sitat: «Jerome's knowledge of Hebrew is considerable only when compared with that of the other Church Fathers and of the general Christian public of his time. His knowledge was really very defective.»
  25. ^ Nicholson, Oliver, red. (2018): «Martyrologium Hieronymianum (Martyrology of Jerome)», The Oxford Dictionary of Late Antiquity, Oxford University Press, betalingsmur
  26. ^ a b The Collection: Saint Jerome Arkivert 22. oktober 2012 hos Wayback Machine., galleri av religiøs kunst med forklaring fra samlingene til New Mexico State University

LitteraturRediger

Biografier
  • Kelly, J.N.D. (1998): Jerome: His Life, Writings, and Controversies, Peabody, MA
  • Rebenich, S. (2002): Jerome, London & New York
Verker

Eksterne lenkerRediger