Antonius den store (ca. 251-356), også omtalt som Antonius abbeden, Antonius av Egypt, Antonius av ørkenen, Antonius eremitten, Abba Antonius (Ἀβᾶς Ἀντώνιος), var en egyptisk kristen helgen og en fremstående leder blant ørkenlederne. Han er feiret i mange kirker på sin festdager: 17. januar i den østlige ortodokse kirke, samme dato i den vestlige, 22. tobimåned (30. januar) i den koptisk ortodokse kirke og den koptiske katolske kirke som begge er historisk tilknyttet den hellige Antonius. I Norge kalles den 17. januar fra gammelt av Antonsmesse.

Den hellige Athanasius
Patriark og kirkelærer
FødtCa. 251
Herakleopolis Magna
Død356
Fjellet Colzim, Egypt
BeskjeftigelseChristian monk, anakoret, skribent Rediger på Wikidata
NasjonalitetRomerriket
Saligkåret-
HelligkåretI middelalderen
Anerkjent avDen koptisk ortodokse kirke, den koptiske katolske kirke, Den katolske kirke
Festdag17. januar
Se ogsåEkstern biografi
Vernehelgendyrepassere, bønder, slaktere, riddere, konditorer, kirkegårdsgravere, ringere, spritfabrikanter, brennevinshandlere, kurvmakere, vevere og børstebindere; for husdyr og griser, mot epidemier og sykdom, spesielt lepra og syfilis; mot dyresykdommer, pest og brann
I kunstenSom en svært gammel munk i munkedrakt, med en bjelle eller en vievannskost (for å drive ut onde ånder), en gris, en bok, eller med flammer, med kentauren og satyren, som kurvmaker, eller som ung mann som gir bort sin formue

Antonius levde i Alexandria det meste av livet. Hans biografi, skrevet av Athanasius av Alexandria, har bidratt til å spre konseptet om klosterlivet, spesielt i vestlige Europa via latinske oversettelser.

Antonius blir påkalt mot infeksjonssykdommer, spesielt hudsykdommer. Han har selv gitt navn til en sykdom som var vanlig i middelalderen, «Sankt Antonius’ ild», på norsk gjerne kalt helvetesild, som blant annet har blitt identifisert som meldrøyesott og erysipelas.[1]

Liv rediger

Det meste av hva vi vet om livet til den hellige Antonius kommer fra biografien Livet til Antonius, skrevet på gresk en gang rundt år 360 e.Kr. av Athanasius av Alexandria. En gang før år 374 ble den oversatt til latin av Evagrius av Antiokia. Den latinske oversettelsen bidro til at biografien ble en av best kjente bøkene i den kristne verden, en status den opprettholdt gjennom hele middelalderen.[2] I tillegg til biografien har flere bevarte homilier (prekener) og epistler av varierende ekthet gitt andre biografiske detaljer.

Antonius ble født i Komé (i dag Keman eller Qeman-al-Arous) ved Herakleopolis Magna i Nedre Egypt i 251 av foreldre som var rike jordeiere. Da han var omtrent 18 år gammel døde hans foreldre og etterlot ham omsorgen for en ugift søster. I 285 da han var 34 år besluttet han å følge Jesu ord: «Vil du være helhjertet, gå da bort og selg det du eier, og gi det til de fattige. Da skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!».[3] Ved å ta disse ordene bokstavelig ga Antonius noe av sin families rikdommer til sine naboer, plasserte sin søster blant en gruppe av kristne jomfruer[4], en form for tidlig nonneklostre på den tiden, og ble selv en disippel av en lokal eremitt.[5]

Hans benevnelse som «far av klostervesenet» er villedende da kristne klostre allerede eksisterte i Egypts ørkener. Det var vanlig at asketer trakk seg tilbake til isolerte områder i byenes utkanter. Antonius er kjent for å være en av de første asketer som forsøkte å leve i ørkenen fullstendig isolert fra sivilisasjonen. Hans asketiske livsstil var vanskeligere enn hans forgjengeres. I det 2. århundre var det også andre berømte kristne asketer som den hellige Thekla. Antonius besluttet å følge denne tradisjonen og dro ut i et område med en alkalisk salt-ørken kalt Nitra på latin og Wadi El Natrun på dagens egyptisk, omtrent 95 km vest for Alexandria, en del av det mest ufremkommelige terrenget i den vestlige ørken. Her ble han i tretten år[5].

Merk at Therapeutæ, dvs ikke-kristne eremitter og medlemmer av løselig organiserte klosterfellesskap som er beskrevet av den hellenistiske jødiske filosofen Filon av Alexandria100-tallet e.Kr., lenge hadde vært etablert i de tøffe omgivelsene ved saltsjøen Mariout i nærheten av Alexandria og i andre utilgjengelige områder. Filon erfarte at «denne klasse av personer kan bli møtt mange steder, for både i Hellas og i barbariske land ønsker de å nyte alt som er fullstendig godt».[6]

I henhold til Athanasius forsøkte djevelen å knekke Antonius ved å påføre ham kjedsommelighet, latskap og visjoner om kvinner, men som han overvant ved hjelp av bønn, noe som siden ble et gjentatt tema for kristen kunst. Etter at han flyttet til en grav hvor han stengte døren etter seg selv, ble han avhengig av at en del lokale beboere skaffet ham mat. Da djevelen så hans asketiske liv og intense andakt ble han sjalu og straffet ham nådeløst og etterlot Antonius bevisstløs. Da hans venner fra den lokale landsbyen fant ham i denne tilstanden fraktet de ham til en kirke.

 
Den hellige Antonius, malt av Piero di Cosimo på slutten av 1400-tallet.

Etter at han hadde frisknet til gjorde han et andre forsøk og dro tilbake til ørkenen, lengre ut til et fjell ved Nilen kalt Pispir, i dag Der el Memun, på motsatt side av Krokodilopolis. Der levde han strengt innelukket i en gammel forlatt romersk festning i rundt tyve år[5]. I henhold til Athanasius begynte djevelen igjen sin krig mot Antonius, men denne gangen var fantomene i form av ville beist, ulver, løver, slanger og skorpioner. De framsto som om de angrep ham eller ville rive ham i småbiter, men han lo av dem og sa «Om noen av dere har herredømme over meg, ville bare en av dere ha vært nok for å ta meg!» Ved dette forsvant de alle som i en røyk, og Gud ga ham seieren over djevelen. Mens han var i festningen kommuniserte han kun med verden utenfor gjennom en sprekk hvor mat ble gitt ham og hvor han sa noen få ord. Antonius ville forbedre seg med et antall av brød som ville forsørge ham i seks måneder. Han tillot ingen å komme inn i hans celle: enhver som kom til ham, sto utenfor og hørte på hans råd.

En dag unnslapp han festningen ved hjelp av landsbybeboerne som brøt ned døren. Ved denne tiden hadde de fleste antatt at han hadde tæret bort eller blitt sinnssyk i sin ensomhet, men han kom ut frisk, uforstyrret og opplyst. Alle var forbløffet at han hadde gått gjennom disse prøvelsene og oppnådd avklaring. Han ble feiret som en helt og fra denne tiden spredte og vokste legendene om Antonius.

Han dro til Fayyum og fikk sine brødre der til å leve i henhold til den kristne tro før han igjen dro tilbake til den romeske festningen. I år 311 ønsket Antonius å bli martyr og dro til Alexandria. Han besøkte de som var blitt fengslet for sin tros skyld og trøstet dem. Da guvernøren så at han bekjente sin tro offentlig uten å bry seg om hva som skjedde med ham, ble han beordret til å ikke vise seg i byen. Antonius brydde seg ikke, møtte guvernøren og argumenterte mot ham i håp om å vekke guvernørens raseri, slik at han ville bli torturert og oppnå martyrstatus, men dette skjedde ikke.

Han forlot Alexandria for å dra tilbake til den gamle romerske festningen og her kom mange til ham for å høre ham tale. Han så at disse besøkene førte ham vekk fra hans fromhet og da dro han dypere inn i Egypts østlige ørkenen. Han reiste inn i den ytterste villmarken i tre dager til han fant en vannkilde og noen palmetrær, og der valgte han å slå seg ned. På dette stedet står nå Sankt Antonius den stores kloster. Der foregrep han Benedikt av Nursias regel om «bønn og arbeid» ved sette seg selv, og sine disipler, til hardt arbeid. Antonius selv kultiverte en hage og vevde små matter av siv. Sammen med disiplene søkte de jevnlig ord for opplysning. Disse utsagnene ble senere samlet til boken Utsagn fra ørkenfedrene. Antonius selv skal etter sigende ha talt til de med åndelig anlegg personlig og gitt oppgaven med å adressere de mer verdslig besøkende til Macarius. Ved noen anledninger ville han dra til klostrene ved utkanten av ørkenen ved Nilen for å besøke brødrene.

Historien bak en av de bevarte epistlene, rettet til keiser Konstantin den store gjenforteller hvordan Antonius' berømmelse hadde spredt seg og nådd keiseren. Konstantin skrev til ham, tilbød ham ros og ba ham å be for seg. Brødrene var smigret over keiserens brev, men Antonius brød seg ikke om det og sa til dem, «Guds bøker, konge av kongene, og herre av herrene, kommanderer oss daglig, men vi akter ikke hva de forteller oss og vi snur ryggen til dem». Da brødrene insisterte, og sa «keiser Konstantin elsker kirken», aksepterte han å skrive et brev som velsignet ham og ba for fred og trygghet for keiserdømmet og kirken.

De siste dager rediger

I 338 ble han bedt av Athanasius av Alexandria om hjelp til med å gjendrive læren til Arius[5].

Da Antonius følte at hans siste tid nærmet seg kommanderte hans disipler til å gi medhjelpere til Macarius, og til å gi en geiteskinnkappe til Athanasius og en annen geiteskinnkappe til Serapion, hans disippel. Han instruerte videre sine disipler om å begrave ham på et umerket, hemmelig sted, delte hans lik opp i flere deler slik skikken var i Egypt. Han strakte seg ut på marken og oppga ånden. Antonius den store levde i 105 år og døde i år 356.

Han snakket sannsynligvis kun sitt morsmål koptisk, mens hans ord ble spredt i gresk oversettelse. Selv etterlot han ingen skrifter, og hans biografi ble skrevet av Athanasius. Det ble fortalt mange fortellinger om ham i ulike samlinger av ørkenfedrenes skrifter.

Grunnlegger av klostervesenet rediger

Sankt Antonius ble en grunnlegger av det kristne munkevesenet. Selv om Antonius selv aldri organiserte eller skapte et kloster vokste det opp et samfunn rundt ham basert på hans asketiske liv og eksempel. De som fulgte ham trengte selskap for å overleve i tøffe omgivelser. Biografien som Athanasius skrev gjorde sitt til fremme idealene av Antonius’ klosterliv: «For munker er livet til Antonius et tilstrekkelig eksempel på monoteisme»[5].

Litteratur rediger

  Wikiquote: Anthony the Great – sitater

Generelt rediger

  • White, Carolinne (1998): Early Christian Lives. London: Penguin. ISBN 978-0-14-043526-9.
  • The Greek Vita of Athanasius. Red. ved G. J. M. Bartelink (Vie d'Antoine). Paris 2000. Sources Chrétiennes 400.
  • Den mest samtidige latinske oversettelsen: i Heribert Rosweyd, Vitae Patrum (Migne, Patrologia Latina. lxxiii.). Ny kritisk utgave og studie av denne latinske oversettelsen: P.H.E. Bertrand, Die Evagriusübersetzung der Vita Antonii: Rezeption – Überlieferung – Edition. Unter besonderer Berücksichtigung der Vitas Patrum-Tradition. Utrecht 2005 (avhandling) tilgjengelig her: her
  • Oversettelse til engelsk: i Philip Schaff & Henry Wace, red. Nicene and Post-Nicene Fathers, Series II, vol. IV Full tekst på nettet, med kritikk for og imot av tilskrivelsene til denne vita av Athanasius.
  • Redegjørelser av Sankt Antonius er gitt av kardinal Newman: «Church of the Fathers» i Historical Sketches & Alban Butler, Lives of the Saints (under Jan. 17).
  • Burns, Paul, red. Butler's Lives of the Saints: New Full Edition January vol. Collegeville, MN:The Liturgical Press. ISBN 0-8146-2377-8.
  • A Hagiographic Account of the life of St. Anthony from the Coptic Church Arkivert 14. april 2012 hos Wayback Machine.

Historisk og kritiske rediger

  • Butler, E. C. (1898, 1904): Lausiac History of Palladius, Part I. Sidene 197, 215-228; Part II. ss. ix.-xii. (Se Palladius av Galatia).
  • Rubenson, S.:1995: The Letters of St. Antony : monasticism and the making of a saint (Minneapolis) An analysis of the letters, including authenticity and theological content.
  • P.H.E. Bertrand, Die Evagriusübersetzung der Vita Antonii: Rezeption – Überlieferung – Edition. Unter besonderer Berücksichtigung der Vitas Patrum-Tradition. Utrecht 2005. Tilgjengelig: her
  • Catholic Encyclopedia 1908: «St. Anthony the Great»
  • Coptic Monastery of St Anthony the Great website Arkivert 24. januar 2009 hos Wayback Machine.

Tekster tilskrevet Antonius rediger

Referanser rediger

  1. ^ St. Anthony's Fire – Ergotism
  2. ^ White, 4.
  3. ^ Matt 19,21
  4. ^ Athanasius av Alexandria: «Antonius liv», 3. I Early Christian Lives, Carolinne White, overs. (London: Penguin Books, 1998), side 10.
  5. ^ a b c d e Burns, Paul, red.: Butler's Lives of the Saints: New Full Edition January vol. Collegeville, MN:The Liturgical Press. ISBN 0-8146-2377-8.
  6. ^ Filon: De vita contemplativa

Eksterne lenker rediger