Origenes

Origenes Adamantios (gresk: Ὠριγένης Ōrigénēs) (født ca. 185 i Alexandria i Egypt, død 254) var en av oldkirkens fremste teologer.

Origenes
Født		185 Alexandria
Død		254 Caesarea Maritima Tyr
Beskjeftigelse		Teolog, geistlig, skribent, oversetter, filosof
Far		Leonides of Alexandria
Nasjonalitet		Romerriket
Origenes på Commons

Kirkefaderen Origenes.

Origines var elev av Clemens av Alexandria og begynte å skrive omkring år 215. Han skrev svært mange verk og var omstridt både i sin samtid og senere i kirkens historie. Mest kjent er han for sitt apologetiske verk Contra Celsum («Mot Celsus»), den første tekstkritiske synopse Hexapla og kirkens første systematiske teologi, Peri Archon/De Principiis («Om de første prinsipper»).

Ett av hans mest omstridte lærepunkter er læren om alle tings gjenopprettelse (gresk apokastasis ton panton), jf. Apostlenes gjerninger 3,21, der Jesus «må være i himmelen til tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om fra eldgamle dager ved sine hellige profeters munn». Origenes tolket dette som at alt ville bli «tilbakestilt» av Gud, og Guds kjærlighet og tålmodighet seire til slutt. Selv Satan vil ifølge Origenes bli frelst til slutt.

Bakgrunn

Origenes hadde kristne foreldre og ble døpt alt som barn. I 202 da han var tenåring, brøt en kristenforfølgelse ut i Alexandria da keiser Septimius Severus innførte et forbud mot kristendommen. Origenes' far Leonides ble halshogd som en av martyrene. Sønnen ville melde seg for øvrigheten som kristen og dele sin fars skjebne, men hans mor fikk hindret dette ved å gjemme klærne hans. Familiens eiendommer ble i tillegg beslaglagt, og Origenes måtte forsørge sin mor og seks yngre brødre. Kort tid etter ble han lærer ved kateketskolen. Origenes levde strengt asketisk, studerte skriftene om natten og underviste om dagen. Snart hadde han skapt seg et navn for sin fromhet og uvanlige grad av lærdom. En rik venn betalte for et større antall skrivere som gjorde det mulig for ham å utgi et stort antall skrifter, som for det meste er gått tapt. Han hevdet at to ting var nødvendige for å forstå Bibelen: «Studier og bønn.» Hans mektige verk på femti bokruller, Hexapla (= Seks-spaltet) inneholdt seks spalter bestående av det gamle testamentes hebraiske tekst, Septuaginta og flere senere greske oversettelser; men lite er bevart. Sammenlagt skal Origenes ha utarbeidet rundt 6 000 bokruller.

Hjemmefra var han utdannet som grammaticus. Ung og ambisiøs bestemte Origenes seg for å vie hele sitt liv til en ren kristendomsundervisning, som følge av dette solgte han alle sine bøker – en beslutning han senere kom til å angre. Eusebius siterer et Origenes-brev: «Jeg hadde bestemt meg for å ofre meg for Ordet – Guds Logos. Men det kom ofte heretikere til meg og like ofte folk som hadde gresk dannelse – de som kalles filosofer. Jeg innså at jeg måtte lære å undersøke deres påstander og læresetninger for å kunne veie dem med tanke på sannheten. Jeg etterlignet dermed Pantaenus, som før meg hadde maktet å gi skolerte grekere en grundig forberedelse.»

Eusebius forteller også at Origenes tok Matteusevangeliet 19,12 bokstavelig: «For noen er evnukker fordi de er kommet slik fra mors liv, andre fordi mennesker har gjort dem til evnukker, men det er også noen som har gjort seg selv lik en evnukk for himmelrikets skyld.» Origenes kastrerte seg, eller har kanskje betalt en lege for å foreta inngrepet kirurgisk. Når han selv lot seg kastrere, skyldtes det ikke avsky for kjønnslivet, slik Hieronymus la for dagen, men heller at faktorer som kjønn overvinnes i løpet av guddommeliggjørelsens prosess, for i Gud er verken hankjønn eller hunkjønn. Der andre lærde ble kjent på sitt lange skjegg som tegn på visdom, stod Origenes i kontrast med sine glatte kinn og lyse stemme.

Som ung mente han at kristenlivet betyr å ta avstand fra denne verden. Senere utviklet han en teologi som bygget bro mellom Gud og verden, og mente at kunnskapen om det guddommelige er medfødt og naturlig for oss. Spesielle øvelser vil «gjenkalle» den. Han lånte en del fra gnostisismen, slik som forestillingen om at alle vesener opprinnelig, i den åndelige verden, hadde skuet Gud som viste seg for dem i skikkelse av Logos, «Ordet». Men de gikk lei og «falt» ned i fysiske legemer. Bare Kristus var fornøyd med å forbli i den guddommelige verden og beskue Guds ord. Optimisten Origenes mente likevel at de «falne» sjelene kunne stige opp igjen til Gud, kaste av seg kropp og kjønn som ren ånd, og til sist bli guddommelige igjen. Origenes mente at menneskers frelse ikke skyldes Kristi død, men at vi av egne krefter stiger opp til Gud; han og Clemens var heller ikke enige i at Gud skapte verden ut av intet, noe som senere ble ortodoks lære. På 800-tallet ble noen av Origenes' tanker fordømt som kjetterske; men i hans samtid forelå det ennå ingen offisiell lære.

Videre brøt Origenes med den kirkelige undervisningen av konvertitter, og begynte å undervise ved den frie filosofi-skolen i Alexandria, grunnlagt av Pantaenus som ble etterfulgt av Clemens. Grunnlaget for å kunne undervise i «gresk dannelse» (= filosofi), hadde Origenes fått fra en av tidens mest ansette grammaticus'er, grekeren Ammonios Sakkas. Sakkas var også Plotins lærer. Er det da mulig at den kristne platoniker Origenes, og nyplatonismens grunnlegger Plotin, kjente hverandre? De lærde strides om dette.

Allegorisk bibellesning

Origenes satte allegorisk bibeltolkning i system og prøvde å begrunne metoden med en påstand om at slik mennesket består av legeme, sjel og ånd, slik er angivelig Bibelen oppbygd i tre lag, et legemlig (dvs. historisk), et sjelelig (dvs. moralsk) og et åndelig (dvs. religiøst) lag. Slik allegorisk utlegning er ikke annet enn fortolkerens personlige tanker for å få de bibelske skriftene til å stemme overens med hverandre og de til enhver tid gjeldende dogmer. Likevel kan slik bibeltolkning spores også i nyere tids andaktslitteratur.

Origenes skal ifølge Eusebius ha kastrert seg i ungdommen. Slik tenkte man seg det i middelalderen.

Skildringen av Jesus som født av en jomfru, skulle ikke leses som en faktisk hendelse, men en skildring av den guddommelige visdoms fødsel i sjelen. Jesu inntog i Jerusalem er ut fra Origenes' allegoriske fortolkning ikke bare en historisk hendelse, men skal også leses som Jesu inntog i sjelene. Eselet som har nedkommet med eselfolen Jesus rir på («Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Straks dere kommer inn i den, skal dere finne en eselfole som står bundet, og som det ennå ikke har sittet noe menneske på.» Markus 11,2), skal angivelig leses som det gamle testamente forvandlet til levende ånd; folen er det nye testamente, og den jublende folkemengden står for de englene som forbereder Jesu vei inn i hjertene. Guttebarna som farao ville drepe (Andre Mosebok 1,16) symboliserer fornuften, mens jentebarna som han lot leve, symboliserer sanseligheten, en fortolkning typisk for asketiske kretsers oppfatning av kvinner som laverestående vesener. Ifølge Origenes er bokstavelig lesning av Bibelen umulig, ettersom konklusjonene kan være Gud uverdige, f.eks i skapelsesberetningen: «Hvilket fornuftig menneske vil tro at første, andre og tredje dag med morgen og kveld har vært uten sol, måne og stjerner? Hvem er dum nok til å mene at Gud som en menneskelig jordbruker plantet en hage i Eden mot øst?» Allegorisk utlegning er iblant slik tilslørt kritikk av Bibelens tekst.

Kontroversiell lære

Det var trolig noe helt nytt i kirken da Origenes hevdet at visst varte straffen i helvete lenge, men siden det ikke finnes straff, uten i den hensikt å frelse, ville selv den verste helvetesstraffen en gang gå over, og de fordømte angre og bli frelst. Gregor av Nyssa var blant de som lot seg overbevise av Origenes om alle menneskers og demoners endelige frelse, men på det femte og de etterfølgende konsiler ble Origenes og hans tilhengere Didymus den blinde og Evagrius Pontikus lyst i bann for denne lærens skyld. På 500-tallet ble denne læren likeledes fordømt etter å ha vunnet tilslutning blant munkene i Palestina. Den hadde aldri mange tilhengere, og etter det femte allmenne konsil i 533 var motstanden mot den evigvarende helvetespinen brutt i flere århundrer.

Kirkefaderen Hieronymus viser imidlertid til et brev der Origenes avviser at han skulle ha hevdet at djevelen vil bli frelst. Men siden han anså Kristus for å være av samme vesen som Gud og like evig, men like fullt underordnet Gud, kunne begge parter i den arianske strid vise til utsagn fra Origenes.

Cæsarea dit Origenes flyttet på sine eldre dager.

Kirkefedre og teologer flest regnet med at kjønnsforskjellen ville bestå når de døde gjenoppstod, men Origenes og Gregor av Nazianz benektet dette. På 500-tallet forfektet munker av hans skole i Palestina at de oppstandnes legemer ville være kuleformede. Denne læren ble imidlertid bannlyst på en synode i Konstantinopel i 543.

Siste tid og fordømmelse for kjetteri

Ifølge Eusebius mislikte biskop Demetrius av Alexandria Origenes for hans store lærdom, og brukte hans selvkastrering som påskudd for å nekte å utnevne ham til presbyter. I 216 forlot Origenes hjembyen pga keiser Caracallas kristenforfølgelser, og slo seg ned i Cæsarea, der han faktisk ble utnevnt til presbyter. Men her nådde keiser Decius' kristenforfølgelser ham i 251, og ifølge Eusebius døde han ved keiser Gallus' maktovertakelse i år 253.

300 år etter sin død ble Origenes fordømt som kjetter under keiser Justinian. Dette skjedde på den tid da Athens filosofiskoler ble stengt.

Eksterne lenker

• Artikkel på Den katolske kirkens nettsider: Origenes (~185-~254)