Origenes Adamantios (gresk: Ὠριγένης Ōrigénēs) (født ca. 185 i Alexandria i Egypt, død 254) var en av oldkirkens fremste teologer.

Origenes
Origen3.jpg
Født185[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Alexandria[5]Rediger på Wikidata
Død254[1][6][2][3]Rediger på Wikidata
Caesarea Maritima, Tyr[7]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Teolog[8][9], geistlig, skribent[10][8][11], oversetter, filosof[8][9]Rediger på Wikidata
Far Leonides of Alexandria[5]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet RomerriketRediger på Wikidata

Kirkefaderen Origenes.

Origines var elev av Clemens av Alexandria og begynte å skrive omkring år 215. Han skrev svært mange verk og ble omstridt både i sin samtid og senere i kirkens historie. Mest kjent er han for sitt apologetiske verk Contra Celsum («Mot Celsus»),[12] den første tekstkritiske synopse Hexapla og kirkens første systematiske teologi, Peri Archon/De Principiis («Om de første prinsipper»).

Ett av hans mest omstridte lærepunkter er læren om alle tings gjenopprettelse (gresk apokastasis ton panton), jf. Apostlenes gjerninger 3,21, der Jesus «små være i himmelen til tiden kommer da alt det blir gjenopprettet som Gud har talt om fra eldgamle dager ved sine hellige profeters munn». Origenes tolket dette som at alt ville bli «tilbakestilt» av Gud, og Guds kjærlighet og tålmodighet seire til slutt. Selv Satan vil ifølge Origenes bli frelst til slutt.

BakgrunnRediger

Origenes hadde kristne foreldre og ble døpt alt som barn. I 202 da han var tenåring, brøt en kristenforfølgelse ut i Alexandria da keiser Septimius Severus innførte et forbud mot kristendommen. Origenes' far Leonides ble halshogd som en av martyrene. Sønnen ville melde seg for øvrigheten som kristen og dele sin fars skjebne, men hans mor fikk hindret dette ved å gjemme klærne hans.Familiens eiendommer ble i tillegg beslaglagt, og Origenes måtte forsørge sin mor og seks yngre brødre.[13] Kort tid etter ble han lærer ved kateketskolen. Origenes levde strengt asketisk, studerte skriftene om natten og underviste om dagen. Snart hadde han skapt seg et navn for sin fromhet og uvanlige grad av lærdom. En rik venn betalte for et større antall skrivere og kopister som gjorde det mulig for ham å utgi et stort antall skrifter, som for det meste er gått tapt. Han hevdet at to ting var nødvendige for å forstå Bibelen: «Studie og bønn.» Hans mektige verk på femti bokruller, Hexapla (= Seks-spaltet) inneholdt seks spalter bestående av det gamle testamentes hebraiske tekst, Septuaginta og flere senere greske oversettelser; men lite er bevart.[14] Sammenlagt skal Origenes ha utarbeidet rundt 6.000 bokruller.[15]

Hjemmefra var han utdannet som grammaticus. Ung og ambisiøs bestemte Origenes seg for å vie hele sitt liv til en ren kristendomsundervisning, som følge av dette solgte han alle sine bøker – en beslutning han senere kom til å angre. Eusebius siterer et Origenes-brev:

«Jeg hadde bestemt meg for å ofre meg for Ordet – Guds Logos. Men det kom ofte heretikere til meg og like ofte folk som hadde gresk dannelse – de som kalles filosofer. Jeg innså at jeg måtte lære å undersøke deres påstander og læresetninger for å kunne veie dem med tanke på sannheten. Jeg etterlignet dermed Pantaenus, som før meg hadde maktet å gi skolerte grekere en grundig forberedelse

Eusebius forteller også at Origenes tok Matteusevangeliet 19,12 bokstavelig:«For noen er evnukker fordi de er kommet slik fra mors liv, andre fordi mennesker har gjort dem til evnukker, men det er også noen som har gjort seg selv lik en evnukk for himmelrikets skyld[16] Origenes kastrerte seg, eller har kanskje betalt en lege for å foreta inngrepet kirurgisk.[17]

Videre brøt Origenes med den kirkelige undervisningen av konvertitter, og begynte å undervise ved den frie filosofi-skolen i Alexandria, grunnlagt av Pantaenus som ble etterfulgt av Clemens. Grunnlaget for å kunne undervise i «gresk dannelse» (= filosofi), hadde Origenes fått fra en av tidens mest ansette grammaticus'er, grekeren Ammonios Sakkas. Sakkas var også Plotins lærer. Er det da mulig at den kristne platoniker Origenes, og nyplatonismens grunnlegger Plotin, kjente hverandre? De lærde strides om dette.

Allegorisk bibellesningRediger

Origenes satte allegorisk bibeltolkning i system og prøvde å begrunne metoden med en påstand om at slik mennesket består av legeme, sjel og ånd, slik er angivelig Bibelen oppbygd i tre lag, et legemlig (dvs. historisk), et sjelelig (dvs. moralsk) og et åndelig (dvs. religiøst) lag. Slik allegorisk utlegning er ikke annet enn fortolkerens personlige tanker for å få de bibelske skriftene til å stemme overens med hverandre og de til enhver tid gjeldende dogmer. Likevel kan slik bibeltolkning spores også i nyere tids andaktslitteratur.[18]

 
Origenes skal ifølge Eusebius ha kastrert seg i ungdommen. Slik tenkte man seg det i middelalderen.

Jesu inntog i Jerusalem er ut fra Origenes' allegoriske fortolkning er ikke bare en historisk hendelse, men skal også leses som Jesu inntog i sjelene. Eselet som har nedkommet med eselfolen Jesus rir på («Gå inn i landsbyen som ligger foran dere! Straks dere kommer inn i den, skal dere finne en eselfole som står bundet, og som det ennå ikke har sittet noe menneske på.»[19] Markus 11,7), skal angivelig leses som det gamle testamente forvandlet til levende ånd; folen er det nye testamente, og den jublende folkemengden står for de englene som forbereder Jesu vei inn i hjertene. Guttebarna som farao ville drepe (Andre Mosebok 1,16[20]) symboliserer fornuften, mens jentebarna som han lot leve, symboliserer sanseligheten, en fortolkning typisk for asketiske kretsers oppfatning av kvinner som laverestående vesener. Ifølge Origenes er bokstavelig lesning av Bibelen umulig, ettersom konklusjonene kan være Gud uverdige, f.eks i skapelsesberetningen: «Hvilket fornuftig menneske vil tro at første, andre og tredje dag med morgen og kveld har vært uten sol, måne og stjerner? Hvem er dum nok til å mene at Gud som en menneskelig jordbruker plantet en hage i Eden mot øst?» Allegorisk utlegning er iblant slik tilslørt kritikk av Bibelens tekst.[21]

Kontroversiell læreRediger

Det var trolig noe helt nytt i kirken da Origenes hevdet at visst varte straffen i helvete lenge, men siden det ikke finnes straff, uten i den hensikt å frelse, ville selv den verste helvetesstraffen en gang gå over, og de fordømte angre og bli frelst. Gregor av Nyssa var blant de som lot seg overbevise av Origenes om alle menneskers og demoners endelige frelse, men på det femte og de etterfølgende konsiler ble Origenes og hans tilhengere Didymus den blinde[22] og Evagrius Pontikus[23] lyst i bann for denne lærens skyld. På 500-tallet ble denne læren likeledes fordømt etter å ha vunnet tilslutning blant munkene i Palestina. Den hadde aldri mange tilhengere, og etter det femte allmenne konsil i 533 var motstanden mot den evigvarende helvetespinen brutt i flere århundrer.[24]

Kirkefaderen Hieronymus viser imidlertid til et brev der Origenes avviser at han skulle ha hevdet at djevelen vil bli frelst.[25] Men siden han anså Kristus for å være av samme vesen som Gud og like evig, men like fullt underordnet Gud, kunne begge parter i den arianske strid vise til utsagn fra Origenes.[26]

 
Cæsarea dit Origenes flyttet på sine eldre dager.

Kirkefedre og teologer flest regnet med at kjønnsforskjellen ville bestå når de døde gjenoppstod, men Origenes og Gregor av Nazianz benektet dette. På 500-tallet forfektet munker av hans skole i Palestina at de oppstandnes legemer ville være kuleformede. Denne læren ble imidlertid bannlyst på en synode i Konstantinopel i 543.[27]

Siste tid og fordømmelse for kjetteriRediger

Ifølge Eusebius mislikte biskop Demetrius av Alexandria Origenes for hans store lærdom, og brukte hans selvkastrering som påskudd for å nekte å utnevne ham til presbyter. I 216 forlot Origenes hjembyen pga keiser Caracallas kristenforfølgelser, og slo seg ned i Cæsarea, der han faktisk ble utnevnt til presbyter. Men her nådde keiser Decius' kristenforfølgelser ham i 251, og ifølge Eusebius døde han ved keiser Gallus' maktovertakelse i år 253.[28]

300 år etter sin død ble Origenes fordømt som kjetter under keiser Justinian. Dette skjedde på den tid da Athens filosofiskoler ble stengt.[29]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, GND-ID 118590235, besøkt 15. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Medieval Manuscripts in Oxford Libraries, oppført som Origen, of Alexandria, Medieval Manuscripts in Oxford Libraries person ID 95155322[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b sapere.it, oppført som Origène od Orìgene, De Agostini ID Origène+od+Orìgene[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ AlKindi, oppført som Origène, General Diamond Catalogue ID 20124[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b lexikon.katolikus.hu[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Archivio di Autorità del Museo Galileo, Museo Galileo autoritets-ID 78328[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ offisielt nettsted lexikon.katolikus.hu[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 71253, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b BeWeb, BeWeB person-ID 1470, besøkt 14. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Library of the World's Best Literature[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Mirabile: Digital Archives for Medieval Culture[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ «Celsus», Jewish encyclopedia
  13. ^ Sandra Sweeny Silver: Origenes' kastrering
  14. ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 81), forlaget Haase, København 1973
  15. ^ Origen's Writings
  16. ^ Matteusevangeliet 19,12
  17. ^ The Persecution, Imprisonment and Torture of Origen; its Consequences for his Library
  18. ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 81-82)
  19. ^ Markus 11,7
  20. ^ «Når dere hjelper hebreerkvinnene til å føde, skal dere se etter i fødestolen: Er det en gutt, skal dere drepe ham; er det en jente, skal hun få leve.» Hentet fra [1]
  21. ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 83)
  22. ^ Didymus den blinde (ca 313-ca 398), Britannica
  23. ^ Evagrius (Ponticus), Robert Edward Sinkewicz (2003): Evagrius of Pontus: the Greek ascetic corpus, Google Books
  24. ^ Olav Aukrust: Dødsriket (bind 3, s. 141), forlaget Dreyer, Oslo 1995, ISBN 82-504-2256-2
  25. ^ «Origenes», Stanford encyclopedia
  26. ^ Lorenz Bergmann: Kirkehistorie, bind 1 (s. 83)
  27. ^ Olav Aukrust: Dødsriket (bind 3, s. 128-9)
  28. ^ «Origenes», Stanford encyclopedia
  29. ^ Cyril C. Richardson: The Condemnation of Origen

Eksterne lenkerRediger