Katakombe

Katakombe er også et annet ord for tilfluktsrom

Katakombe er en underjordisk gang med gravkamre i veggene. Ordet er kommet til norsk fra fransk via middelalderlatin.[1] Ordet ble etter hvert en beskrivende betegnelse på en region av undergrunnsgraver mellom andre og tredje milepæl langs veien Via Appia ved Roma hvor gravene til apostlene Paulus og Peter er å finne.[2] Først på 1700-tallet fikk ordet «katakombe» betydningen «underjordisk kristen gravplass».

En prosesjon i San Callistus' katakomber i Roma.
Detalj fra San Callistus' katakombe.

Katakomber forbindes særlig med kristne gravsteder i Roma, men det finnes både katakomber andre steder, og ikke-kristne katakomber. I Roma har man eksempelvis også omkring ti jødiske katakomber fra antikken. Det blir ofte framstilt som om de var skjulesteder for kristne under forfølgelser, men de var offisielle gravplasser og kjent av romerske myndigheter. Årsaken til at de ble gravd ut, er at kristne og jøder ikke aksepterte den romerske skikken med å kremere de døde, og i stedet for gravplasser i vanlig forstand, gravde man ut ganger i den myke tuffsteinen. Døde romere ble oftest kremert, mens kristne (som trodde at mennesket ville gjenoppstå) foretrakk å begrave kroppen intakt.

Etter at kristendommen ble tillatt på 300-tallet, gikk katakombene ut av bruk. Nå ble de døde gravlagt på kirkegårder. Etter hvert ble katakombene glemt; det er bare Sankt Sebastians katakomber som alltid har vært tilgjengelige, noe som skyldes at inngangen ligger i kirken San Sebastiano utenfor murene. På 800-tallet angrep sarasenere (muslimene) Roma, og de fleste relikvier ble flyttet; dette bidro til at det ikke lenger var noen grunn til å besøke katakombene.

Når pave Paschalis I gikk inn for å tømme katakombene, skyldtes det også at 800-tallet markerte et høydepunkt i relikviejegernes raseringer. Oppkjøpere rasket til seg det de kunne av martyrenes levninger. De nybygde kirkene lenger nord i Europa, særlig i Tyskland, lot seg ikke lenger nøye med relikvier av typen «stykke av et klede som hadde rørt ved en gravstein/sarkofag», men stilte krav om å få virkelige kroppsdeler fra martyrene. Denne geskjeften blomstret, komplett med relikvieoppkjøpere utstyrt med lisens. Raseringen av gravplasser og inskripsjoner forklarer katakombenes nåværende tilstand, og nådde et slikt omfang at Pachalis så seg nødt til å gripe inn. Det ble sagt at han fikk flyttet levningene etter over to tusen martyrer i sikkerhet inne i kirkebygg. [3]

Forskere kjente til katakombene fra skriftlige kilder, og fra 1500-tallet begynte man å lete. Det var på denne tiden at man begynte å ta i bruk ordet katakombe som betegnelse på alle gravsteder av denne typen. Den første romerske katakomben ble funnet helt tilfeldig en maidag i 1578, og siden dengang har man funnet langt flere, spredt langs hovedveiene ut fra Roma. Katakombene ved Via Appia Antica er de som trekker flest turister, selv om de verken er størst eller eldst. I de tolv km lange gangene som hittil er gravd ut her, hviler restene etter minst hundre tusen mennesker, de fleste i familiegraver for tolv personer hver. De lå over hverandre, svøpt i et klede strødd med kalk. Oljelamper langs gangene viste vei, og det hele var under oppsyn av betalte gravere. Disse satte opp skilt som fortalte hvem som lå hvor, og stemplet sine navn med segl.[4]

Omkring 60 katakomber er kjent i Roma, av hvilke 50 er kristne. Sistnevnte kategori har i henhold til Laterantraktaten siden 1929 vært underlagt Vatikanstaten, nærmere bestemt Den pavelige kommisjon for hellig arkeologi. Flere av dem er åpne for publikum.

ReferanserRediger

  1. ^ «katakombe», Bokmålsordboka
  2. ^ «catacomb (n.)», Online Etymology Dictionary
  3. ^ Anthony Pereira: Rome (s. 123), forlaget B.T. Batsford Ltd, London 1974, ISBN 0-7134-2813-9
  4. ^ Bang-Hansen, Pål (2005): Roma, historie og kultur i den evige stad, Oslo: forlaget Damm, ISBN 82-496-0697-3, s. 103

Se ogsåRediger

Eksterne lenkerRediger