Pelagianisme

Pelagianisme er en kristendomsoppfatning oppkalt etter munken Pelagius (ca 370 – 420/440). I samtiden ble han kalt Brito og var derfor trolig britisk.[1] Navnet Pelagius (latin: «øyboer») er en oversettelse av hans keltiske navn Morgan[2] (= havfødt).[3]

Pelagius som ettertiden tenkte seg ham.

Pelagius benektet at arvesynd fantes, og understreket viljens frihet. Han møtte sterk motstand fra Augustin, og ble fordømt som kjetter under et kirkemøte i Kartago i 418, ratifisert under kirkemøtet i Efesos i 431.

Pelagius som man tenkte seg ham i Nürnbergkrøniken.

TeologiRediger

Pelagius protesterte mot Augustins dogme om arvesynden og guddommelig nåde ved å påpeke den negative virkningen dette ville ha på moralen; for hvis nåde gis uten fortjeneste, hvorfor da gjøre gode gjerninger overhodet? Attpåtil benektet Augustin at mennesket kan være syndfritt, selv etter dåpen, i motstrid til Guds egne ord: «Vær da fullkomne, som eders himmelske far er fullkommen!» I 415 anklaget synoden i Jerusalem Pelagius for kjetteri. I 418 ble han bannlyst av pave Innocens I. Men tankene hans levde videre, særlig i hjemlandet. I The Chronicle of prosper of Aquitaine står under året 429 at «Pelagius brakte med sin lære en snikende ødeleggelse inn i Britannias menigheter.» Det står også at pave Celestin I på oppfordring av diakonen Palladius (som hadde vært misjonær i Irland før St Patrick), sendte biskop Germanus fra Auxerre til britene for å føre dem tilbake til sann katolsk tro. Under året 431 står det videre at Palladius ble ordinert og sendt til Irland som landet første biskop. En del av historiene om St Patrick handler trolig om Palladius.[4]

En keltisk prekensamling fra ca. år 700 beskriver tre typer martyrium:

  1. Det røde martyrium: å dø for troen.
  2. Det hvite martyrium: å forlate alt for Kristi skyld.
  3. Det grønne martyrium: å fri seg fra begjær gjennom faste og bot.

Pelagius fastholdt hele livet at man ved det grønne martyrium kunne bli syndfri gjennom sine gjerninger.[5] Når han opplevde at kristne brukte menneskelig skrøpelighet som et påskudd for å føre et ufullkomment kristenliv, avviste han dette som tøv, for Gud har gitt mennesket en fri vilje der man kan velge om man vil følge Adams eksempel, eller Kristi. Alt som etter hans mening trengtes, var å prøve hardere.[6]

Pelagius' konflikt med kirkenRediger

Under sitt opphold i Roma ble Pelagius kjent med den irske munken Celestius, sin største tilhenger. Rundt 409 dro de sammen til Sicilia på flukt fra Alariks invasjon av Roma. I Kartago møtte de Augustin som var opptatt av striden med donatistene. Pelagius seilte derfra til Palestina og møtte Hieronymus i Bethlehem. Celestius som var blitt i Afrika og oppførte seg mer åpenlyst kjettersk, ble i 412 dømt for syv tilfeller av falsk lære. Orosius ble sendt til Palestina for å holde øye med Pelagius, og anklaget ham for kjetteri i synoden i Jerusalem 28. juli 415. Det var tvilsomt om den afrikanske kirke hadde noen reell myndighet i en slik sak, men Pelagius rettferdiggjorde seg og ble frikjent av den lokale biskop. Avgjørelsen ble anket av Pelagius' motstandere med påstand om at tolken hadde vært inkompetent. Både Orosius og Hieronymus beskrev Pelagius som en høy og kraftig, eldre mann på denne tid. Hieronymus var spesielt rasende over at Pelagius var uenig i hans ekstreme pålegg om et liv i sølibat. «Et liv i jomfruelighet er unødvendig,» skal Pelagius ha sagt, noe som førte til beskyldninger om et liv i verdslighet, i sterk strid med Pelagius' fordypning i lærde studier; han tenkte og skrev, og overlot den offentlige samtalen til Celestius og andre. Han var den keltiske kirkes første virkelig intellektuelle. Etter at han ble bannlyst i 418, er lite kjent om livet hans, men han skal ha vært over 70 år gammel da han døde i en liten syrisk by.[7]

ReferanserRediger

  1. ^ «Pelagius», Biblical cyclopedia
  2. ^ «Pelagianisme», Augnet
  3. ^ Dods, Marcus (1911). "Pelagius". The Encyclopædia Britannica, vol. 21. Cambridge University Press.
  4. ^ Ted Olsen: Kristendommen og kelterne (s. 56-57), forlaget Luther, Oslo 2008, ISBN 978-82-531-4564-8
  5. ^ Ted Olsen: Kristendommen og kelterne (s. 81)
  6. ^ «Pelagianisme», Augnet
  7. ^ «Pelagius», Dictionary of national biography

LitteraturRediger

Se ogsåRediger

 Denne religionsrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.