Edom (egyptisk: Aduma og Se'ir; assyrisk: U-du-um-ma-ai, U-du-mu, U-du-mi; gresk: Idumea) med betydningen «rød», trolig etter rødfargen på sandsteinsklippene i området,[1] var et kongerike i Midtøsten som eksisterte i det siste årtusen f.Kr. Det gikk under i år 126 f.Kr. Landet hadde sterkt varierende grenser, men lå i den sørlige delen av nåværende Jordan og Israel ned mot Akababukten.

Edomittene var et semittisk folkeslag bosatt i landet. De ble etter hvert assimilert av andre folkeslag i regionen. Vi vet ikke hva de selv kalte landet sitt. Navnet Edom er den hebraiske betegnelsen. I tillegg bruker Bibelen den egyptiske betegnelsen Se'ir på det samme landområdet. Første kjente omtale av landet finnes i en liste av farao Seti I fra ca. år 1215 f.Kr. der området kalles Se'ir.[2]ugarittisk mener man at «Udm» er navnet på det samme landet.[3] I romersk tid var kongeriket gått under, men området var sammen med nabostaten Moab kjent under den greske navnet Idumea.

Kongeriket Edom (i rødt) ved dets største utstrekning, ca. 600 f.Kr.

HistorieRediger

I Bibelen kalles Esau «stamfar til edomittene i fjellandet Se'ir».[4] I Bibelen omtales dette som hurrittisk område: «hurittene i Se'ir-fjellene».[5] Edom fremstilles som Israels tvilling og dets verste fiende, men flere steder antydes at edomittene også tilba Israels gud. Lite er kjent om den edomittiske guddommen Qaus eller Qos («Qos» betyr «bue»[6]), men de mange innskriftene fra persertiden viser at Qos ble regionens mest dyrkede guddom, selv om andre, medregnet Jahve, også var anerkjent. Under hellenismen ble gresk og fønikisk innflytelse mer markant, samtidig som utbredelsen av mannlig omskjæring viser en tilknytning til jødedommen.[7]

Historisk erobret edomittene antakelig landområdet som senere ble kjent som Edom, mellom år 1400 og 1300 f.Kr.,[8] mens kong David av Israel erobret Edom ca. år 1000 f.Kr. Bibelen hevder at «18.000 mann ble slått...Alle edomittene ble Davids slaver[9] Deretter var forholdet mellom Juda (den sørlige delen av Israel) og Edom svært vekslende. Edom frigjorde seg for godt fra Juda i kong Jorams regjeringstid 847-45 f.Kr.[10]

Da Jerusalem ble erobret og ødelagt av babylonerne i 587 f.Kr. benyttet edomittene sjansen til å ta hevn over israelittene. Om denne hevnen handler Obadjas bok, som åpner slik:

Så sier Herren Gud om Edom:
Et budskap har vi hørt fra Herren,
en budbærer er sendt til folkeslagene:
«Opp! Vi går til krig mot Edom!»[11]

Etter Jerusalems erobring ble edomittene trengt nordover og vestover av arabiske stammer. De slo seg da ned rundt byen Hebron.

Judas makkabeeren erobret Edom ca. år 163 f.Kr.[12] I år 125 f.Kr. tvang Johannes Hyrkanos edomittene til å konvertere til jødedommen ved omskjæring.[13] Senere ble edomittene opptatt i de andre folkegruppene, og omtales ikke lenger som noe eget folkeslag. Navnet på området levde imidlertid videre en stund under sitt greske navn Idumea.[14]

ØkonomiRediger

 
Kong Salomos havn i Esjon-Geber.

Edom bestod for det meste av små landsbyer uten en sterk hovedstad. Økonomien var derfor basert mye på husdyrhold. Landet lå strategisk til for handel, siden karavaner mellom Egypt og Midtøsten gikk gjennom landet. Byen Esjon-Geber, i nærheten av dagens Eilat, var en havneby ved Rødehavet som dannet utgangspunkt for handel via havet. Blant annet bygde kong Salomo skip i Esjon-Geber. Derfra dro de til det legendariske landet Ofir.[15]

University of California har foretatt utgravninger ved Khirbat en-Nahas som på arabisk betyr «kobber-ruiner».[16] Disse utgravningene viste at det var omfattende gruvedrift i Edom i hvert i fall i deler av det siste årtusen før f.Kr.

Kjente personerRediger

Kilder til kunnskapRediger

Det meste av vår kunnskap om edomittene kommer fra deres fiender eller erobrere. I Bibelen er Edom nevnt 127 ganger, og det er vår viktigste kilde til kunnskap om kongeriket. Ut over Bibelen har Edom inntil nylig kun vært kjent gjennom et fåtall innskrifter på egyptisk, assyrisk og ugarittisk.

Moseloven påla israelittene å ha et godt forhold til sine naboer: «Men edomitten skal du ikke holde for avskyelig, for han er din bror. Du skal heller ikke holde egypteren for avskyelig, for du har vært en innflytter i hans land. Deres etterkommere født i tredje ledd kan få adgang til Herrens forsamling.»[22] I praksis var naboforholdet til Edom konfliktfylt med en rekke gjensidige erobringstokter. Etter Jerusalems erobring i 587 f.Kr. skrev profeten Obadja en dramatisk domsprofeti over Edom. Lignende spådommer finnes hos flere av de bibelske profeter. Selv om faktaopplysningene i Bibelen kan være korrekte, er det ingen objektiv eller fullstendig fremstilling av Edom som finnes der. Kun det som er relevant i forhold til israelittenes egen historie er tatt med, og da med et jødisk perspektiv.

De senere år har imidlertid flere arkeologiske utgravninger begynt å kaste nytt lys over edomittenes samfunn.[23] Det er derfor sannsynlig at vår kunnskap om andre deler av Edoms historie og samfunnsliv enn det som omtales i Bibelen, vil øke i årene som kommer.

ReferanserRediger

  1. ^ https://www.newadvent.org/cathen/07638a.htm
  2. ^ Boston University
  3. ^ Institute for Biblical and Scientific studies
  4. ^ «Dette er slektshistorien til Esau, stamfar til edomittene i fjellandet Se'ir.» [1] 1. Mos 36,8
  5. ^ [2] 1. Mos 14,6
  6. ^ Edom, Israel's Brother and Antagonist: The Role of Edom in Biblical Prophecy and Story «Gestalten der syrisch-arabischen Wettergottes, zu dessen Attributen der Bogen genauso gehört wie der Sturm»
  7. ^ Yigal Levin: The Religion of Idumea and Its Relationship to Early Judaism
  8. ^ Britannica Concise Encyclopedia
  9. ^ [3] 2. Samuelsbok 8,13-14
  10. ^ «I Jorams tid gjorde Edom opprør mot Juda og tok seg en konge. Da rykket Joram ut dit med hærførerne sine og alle stridsvognene. Han brøt opp om natten og slo edomittene, som hadde omringet ham og kommandantene for stridsvognene. Etter opprøret har Edom vært skilt fra Juda til denne dag. På samme tid gjorde Libna opprør mot Joram fordi han hadde forlatt Herren, sine fedres Gud.» [4] 2. Krønikebok 21,8-10
  11. ^ Obadjas bok, 1,1
  12. ^ Josefus: Jødenes historie XII, 8–1
  13. ^ Josefus: Jødene historie XIII, 9 – 1
  14. ^ https://bibleatlas.org/idumea.htm
  15. ^ Seilasen til Ofir
  16. ^ «King Solomon's Copper Mines?», Science Daily 28. oktober 2008
  17. ^ 1. Mosebok 25:9-34 +27:1-28:9 + kapittel 32, 33 og 36
  18. ^ Jewish Encyclopedia
  19. ^ Matteusevangeliet, kapittel 2
  20. ^ Markusevangeliet 6:14-29
  21. ^ Matteusevangeliet 23:6-12
  22. ^ [5] 5. Mosebok 23,7
  23. ^ [6] Artikkel i New York Times 27.10.2008