Moab

Det er også en by i Utah i USA ved navn Moab, samt benevnelsen på en kraftig bombe, GBU-43/B MOAB

Moab (hebraisk: מוֹאָב, Mo'av; i betydningen «fars sæd/frø»; gresk Μωάβ Mōav; arabisk مؤاب, assyrisk Mu'aba, Ma'ba, Ma'ab ; egyptisk Mu'ab) er det historiske navnet, kjent fra omtale i Bibelen, for en stripe land i fjellene som ligger i dagens Jordan og som strekker seg langs den østlige delen av Dødehavet.

Region rundt 830 f.Kr. Moab er vist i fargen purpur. Merk at disse områdene er antydninger og grensene på ingen måte var fastlagt.

Beskrivelse

Moabittene var et historisk folk, eller stamme, som ofte lå i konflikt med sine israelittiske naboer i vest. Deres hovedstad var Dibon, lokalisert rett ved dagens moderne jordanske by Dhiban.

Landet Moabs krigsgud. Funnet i Redjōm el-A'abed i 1861 av Félix de Saulcy og bragt til Frankrike i 1865 av hertugen av Luynes

Moabittenes fjell, sett fra Jordandalen.

Moabittisk sarkofag, i Jordans arkeologiske museum i Amman

Deres eksistens er bevitnet med tallrike arkeologiske funn, mest kjent er den historisk betydningsfulle Mesjastelen. Inskripsjonen på denne stelen forteller om en moabittisk seier over en ikke navngitt sønn av kong Omri av Israel. Stelen er også viktig ettersom den nevner «Davids hus», og således gir en referanse til kong David av Israel utenfor Bibelen selv.

Ifølge Bibelen lå Nimrim i Moab.

Moabittisk religion

Krigs- og nasjonalguden Kemosj, som også er belagt i Ebla og Ugarit og dessuten i Det gamle testamente (for eksempel i Dommernes bok 11,24; 1. Kongebok 11, 7.33; 2. Kongebok 23,13; Jeremias 48,13), var høyst sannsynlig Moabs hovedgud, som er belagt fremfor alt som teoforisk element i moabittiske navn og på Mesjastelen som den moabittiske kong Mesjas gud. Det var også andre guder i det moabittiske pantheon, noe som fremgår av billedlige fremstillinger, men deres navn har ikke latt seg fastslå.

Bibelens bilde av Moab

Ifølge Det gamle testamente var moabittene etterkommere av Lot, Abrahams nevø. Det fortelles gjentatte ganger om Moab, særlig om moabittenes forhold til Juda/Israel. Det går igjen et negativt bilde, med seksuelle konnotasjoner: 4. Mos. 25 forteller i beretningen om den ivrige israelittiske prest Pinhas at israelittene under deres ørkenvandring bedrev utukt med Moabs døtre, hadde kultiske måltider med dem, og tilbad Kemosj, noe som utløste JHWHs (Israels Guds) vrede. Som en følge av disse begivenheter døde ifølge denne bibelske beretning 24 000 israelitter av en pest sendt av Gud.

Ettervirkninger

Kemosj-kulten overlevde Moabs tap av selvstendigheten, og overlevde den moabittiske religions undergang i det øvrige, noe som lar seg belegge av en arameisk innskrift i el-Kerak fra 300-tallet f.Kr.

De sørlige byene Rabba (Rabbat-Moab, Arepolis, Khirbe-en-Robbe) og Kerak (Krak de Moab, også Kir-Moab - senere El Kerak) bar i seg ordet «Moab» fremdeles inn i korsfarertiden.

Litteratur

• Routledge, Bruce (2004): Moab in the Iron Age: Hegemony, Polity, Archaeology. Den mest omfattende behandling og beskrivelse av historiske Moab til dags dato.
• Bienkowski, Piotr (red.) (1992): Early Edom and Moab: The Beginning of the Iron Age in Southern Jordan
• Dearman, Andrew (red.) (1989): Studies in the Mesha inscription and Moab