Moab
- Det er også en by i Utah i USA ved navn Moab, samt benevnelsen på en kraftig bombe, GBU-43/B MOAB
Moab (hebraisk: מוֹאָב, Mo'av; i betydningen «fars sæd/frø»; gresk Μωάβ Mōav; arabisk مؤاب, assyrisk Mu'aba, Ma'ba, Ma'ab ; egyptisk Mu'ab) er det historiske navnet, kjent fra omtale i Bibelen, for et land i fjellene øst for Dødehavet i jernalderen, langs handelsruten som forbandt Mesopotamia og Egypt.[1]
Beskrivelse
redigerMoabittene var et historisk folk, eller stamme, som ofte lå i konflikt med sine israelittiske naboer i vest. Deres hovedstad var Dibon, (moderne Dhiban), cirka 20 km syd for Amman. Mesjastelen ble reist av Moabs konge Mesha i Dibon, og inskripsjonen er tidfestet til rundt 840 f.Kr. Her fortelles om en moabittisk seier over en ikke navngitt sønn av kong Omri av Israel. Stelen nevner muligvis «Davids hus», men det er ikke sikkert tydet. Derimot nevnes «mennene fra Gad», en av Israels stammer øst for Jordanelven, og her er en av de eldste inskripsjoner av YHWH (Jahve) utenfor Bibelen.[2]
Bibelens bilde av Moab
redigerIfølge Det gamle testamente var moabittene etterkommere av Lot, Abrahams nevø, og hans egne døtre: «Nå skulle begge døtrene til Lot ha barn med faren sin. Den eldste fødte en sønn og ga ham navnet Moab. Han er stamfar til moabittene, som finnes den dag i dag. Også den yngste fødte en sønn og ga ham navnet Ben-Ammi. Han er stamfar til ammonittene, som finnes den dag i dag.»[3]
Det fortelles gjentatte ganger om Moab, særlig om moabittenes forhold til Juda/Israel. Det går igjen som et negativt bilde, med seksuelle overtoner, som i Fjerde Mosebok kap. 25 om den nidkjære israelittiske presten Pinhas at «folket» drev utukt med moabittiske kvinner som innbød dem til ofringer for sine guder, og folket spiste og tilba gudene deres. En dag kom israelitten Simri, sønn av Salu, en av lederne i Simons stamme, og førte en midjanittisk kvinne kalt Kosbi og datter av Sur, overhodet for en familie i Midjan, inn blant sine egne landsmenn, «foran øynene på Moses og hele Israels menighet, der de satt og gråt ved åpningen til telthelligdommen». Da Pinhas, sønn av Eleasar, Arons sønn og Moses' brorsønn, så dette, stakk han et spyd «tvers gjennom både israelitten og kvinnen, så det gikk inn i livet på henne». Da stanset pesten som herjet blant israelittene; men 24 000 var døde av den. Herren viste israelittene nåde for Pinhas' skyld, men sa til Moses: «Angrip midjanittene og slå dem ned! For de angrep dere og la en listig felle for dere.»[4]
En motvekt mot dette er Ruts bok, en bibelsk fortelling om den unge moabittiske enken Rut som fulgte sin jødiske svigermor No'omi til Jerusalem, og ble gift med den rike bonden Boas. De ble foreldre til kong Davids farfar, så Rut - en moabittisk kvinne - var dermed stammor til kong David og hans slekt.[5]
Profeten Sefanja truet Moab: «Jeg hørte spott fra Moab og hån fra ammonittene da de spottet folket mitt og viste hovmod mot landet. Derfor sier Herren over hærskarene, Israels Gud: Så sant jeg lever, skal det gå Moab som Sodoma og ammonittene som Gomorra; de skal bli et tistelkratt, en saltgruve, en ødemark for alltid.»[6]
Moabittisk religion
redigerKrigs- og nasjonalguden Kemosj, Kamōš eller Chemosh, som også er belagt i Ebla og Ugarit og dessuten i Det gamle testamente (for eksempel i Dommernes bok 11,24; 1. Kongebok 11, 7-33, 2. Kongebok 23,13; Jeremias bok 48,13), var høyst sannsynlig Moabs hovedgud, som er belagt fremfor alt som teoforisk element i moabittiske personnavn, og på Mesjastelen som den moabittiske kong Mesjas gud.
Kemosj' kultiske partner var trolig Astarte. Kong Salomon lot bygge en helligdom for ham øst for Jerusalem.[7] Det var også andre guder i den moabittiske gudeverden, noe som fremgår av billedlige fremstillinger, men deres navn har ikke latt seg fastslå.
Ettervirkninger
redigerKemosj-kulten overlevde Moabs tap av selvstendigheten, og overlevde den moabittiske religions undergang i det øvrige, noe som lar seg belegge av en arameisk innskrift i el-Kerak fra 300-tallet f.Kr.
De sørlige byene Rabba (Rabbat-Moab, Arepolis, Khirbe-en-Robbe) og Kerak (Krak de Moab, også Kir-Moab - senere El Kerak) bar i seg ordet «Moab» fremdeles inn i korsfarertiden.
Referanser
rediger- ^ Groth, Bente: «Moab» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 22. mars 2023 fra [1]
- ^ Mesjastelen
- ^ 1. Mos. 19,36-38, nettbibelen.no
- ^ 4. Mosebok, kap. 25
- ^ Rut kap. 4, nettbibelen.no
- ^ Sefanja, kap. 2,8-9, nettbibelen.no
- ^ «Chemosh», Britannica
Litteratur
rediger- Routledge, Bruce (2004): Moab in the Iron Age: Hegemony, Polity, Archaeology. Den mest omfattende behandling og beskrivelse av historiske Moab til dags dato.
- Bienkowski, Piotr (red.) (1992): Early Edom and Moab: The Beginning of the Iron Age in Southern Jordan
- Dearman, Andrew (red.) (1989): Studies in the Mesha inscription and Moab