GBU-43/B MOAB

amerikansk flybombe
GBU-43/B MOAB
MOAB bomb.jpg
En bombe klargjort for å testes (2003)
Type: GPS-styrt flybombe
Ytelse: Sprengkraft tilsvarende 11 tonn TNT (46 gigajoule)
Plattform: C-130 Hercules
Lengde: 9,2 m (30 fot 1,75 tomme)
Diameter: 103 cm (40,5 fot)
Vekt: 9 800 kg (21 600 pund)
Nyttelast: 8 500 kg eksplosiver (18 700 pund)
Produsent: McAlester Army Ammunition Plant
Enhetskost: 13,6–16,0 millioner USD
I bruk siden: 2003
Stater: USA

Bakdelen av en bombe
Bomben droppes fra et Hercules-fly fra stor høyde (vanligvis av typen MC-130E Combat Talon I eller MC-130H Combat Talon II)

GBU-43/B Massive Ordnance Air Blast (ofte forkortet MOAB) er en kraftig konvensjonell bombe som har vært en del av arsenalet til det amerikanske forsvaret siden 2003. Bomben er det kraftigst ikke-nukleære våpenet som USA besitter og er tiltenkt brukt mot militære anlegg, bunkere og tunnelsystemer.[1] Bomben veier ca 10 tonn, har en lengde på 9 meter og en diameter på én meter. Størrelsen gjør at den bare kan droppes fra transportfly av typen C-130 Hercules. Brukeren er dermed avhengig av å ha nærmest totalt luftherredømme. Den styres deretter mot målet ved hjelp av GPS, noe som gjør at den kan slippes fra svært stor høyde.[2]

Bomben har mange likheter med BLU-82 (også kalt «Daisy cutter») som var en del av det amerikanske forsvaret fra 1970 til 2008.[3] BLU-82 hadde en vekt på 6,8 tonn og var frem til 2003 den kraftigste konvensjonelle bomben i det amerikanske forsvaret. MOAB regnes å være 40 prosent kraftigere.[4]

Innhold

UtviklingRediger

MOAB ble utviklet i 2002 ved Air Force Research Laboratory og ble testet første gang i 2003.[5] Utviklingen av bomben skal ha kostet 314 millioner dollar, mens prisen per produserte enhet er blitt opplyst å ligge på rundt 16 millioner dollar (over 130 millioner norske kroner).[3][6] Til sammenligning koster en Tomahawk missil rundt 1 million dollar (over 8 millioner kroner).[7]

Bomben styres av satellitt-navigasjonssystemet GPS. Noe som gjør at Hercules-flyet slipper å fly like over målet for å treffe (slik tilfellet var med BLU-82).[2]

Bomben ble utviklet av Albert L. Weimorts, som også var med å utvikle noen av USAs såkalte Bunker buster-bomber på 1990-tallet, blant annet GBU-28. Weimorts døde av hjernekreft i 2005, 67 år gammel.[8]

Bomben var opprinnelig tiltenkt brukt i de innledende fasene av USAs invasjon av Irak i 2003 («Shock and awe»-strategien). Dette fordi den etterlater seg en atomlignende røyksopp over området der den detonerer. USA håpet at den psykologiske effekten ville føre til at fienden umiddelbart ville legge ned våpnene i frykt.[4] Men på grunn av frykt for å ramme sivile ble den aldri brukt.[9]

USA skal per 2017 ha 15 MOAB-bomber.[10]

Styrke og bruksområderRediger

Til tross for MOABs størrelse veier den mindre enn den nesten 14 tonn tunge Bunker buster-bomben Massive Ordnance Penetrator (MOP). En stor del av denne bomben består imidlertid av metall og sprengstoffet utgjør bare 18 % av vekta[11] (i motsetning til MOAB hvor sprengstoffet utgjør godt over 80 % av vekta).

MOAB inneholder 8500 kg av sprengstoffet Tritonal,[12] og har en sprengkraft på 11 tonn TNT. Til tross for dette blir den liten mot selv små atombomber. Til sammenligning var sprengkraften til den atombomben som ble sluppet over Hiroshima på rundt 15 kilotonn TNT[13] (over 1000 ganger kraftigere). Den minste atombomben som USA har i sitt arsenal har en ødeleggelseskraft på 300 tonn TNT.[14]

Bomben er tiltenkt brukt mot militære anlegg, bunkere og tunnelsystemer. På grunn av dens kraft og store sprengradius kan den bare brukes på øde steder der det ikke er sivil infrastruktur.[6] Bomben er ikke er ment for å trenge ned i bakken slik som en Bunker buster, men at den sprenger 2–3 meter over bakken. Den vil likevel kunne gjøre stor skade i et hule- og tunnelkompleks.[15]

Siden den ikke kan leveres med annet enn transportfly, krever det at angriperen har totalt luftherredømme.[16]

Bruk i stridRediger

Video som viser angrepet i april 2017

I april 2017 brukte USA våpenet for første gang i strid. Angrepet var rettet mot et hulekompleks i Achin-distriktet i Nangarhar-provinsen, Afghanistan.[1] Distriktet ligger øst i Afghanistan og grenser til Pakistan. Ifølge amerikanske myndigheter var målet å redusere faren for afghanske og amerikanske styrker som opererer i Afghanistan. Angrepet skulle dessuten påføre ISKP, den afghanske filialen av ISIL, mest mulig skade.[1] Afghanske myndigheter hevdet at over 90 militante fra ISIL ble drept i angrepet.[10]

Enkelte analytikere har antydet at angrepet i Afghanistan ble utført som en advarsel både til ISIL og til Nord-Korea.[17][18]

Russisk bombeRediger

I 2007 påsto Russland at de hadde testet en såkalt vakuumbombe kalt «Father of All Bombs», som de hevdet var fire ganger kraftigere enn MOAB. Det hersker imidlertid usikkerhet rundt disse påstandene og enkelte eksperter har til og med stilt seg tvilende til om den i det hele tatt eksisterer.[19]

GalleriRediger

ReferanserRediger

  1. ^ a b c «USA har sluppet tidenes største konvensjonelle bombe over Afghanistan». VG (norsk). Besøkt 13. april 2017. 
  2. ^ a b «AFRL GBU-43/B MOAB». www.designation-systems.net. Besøkt 15. april 2017. 
  3. ^ a b «Mother of all bombs: How powerful is US mega-weapon?». BBC News (engelsk). 13. april 2017. Besøkt 15. april 2017. 
  4. ^ a b «USA mobiliserer monsterbombe». VG (norsk). 10.04.2003. Besøkt 13. april 2017. 
  5. ^ Services, From Times Wire (27. desember 2005). «Albert L. Weimorts Jr. 67; Engineer Created 'Bunker Buster' Bombs». Los Angeles Times (engelsk). ISSN 0458-3035. Besøkt 13. april 2017. 
  6. ^ a b «Here's all you need to know about the 'Mother of all Bombs'». Mail Online. Besøkt 15. april 2017. 
  7. ^ Assis, Claudia. «Here’s how much it costs to replace the 59 Tomahawk missiles Trump fired on Syria». MarketWatch (engelsk). Besøkt 15. april 2017. 
  8. ^ Martin, Douglas (25. desember 2005). «Albert L. Weimorts, Designer of Big Bombs, Dies at 67». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 14. april 2017. 
  9. ^ Emmons2017-04-13T22:07:53+00:00, Alex EmmonsAlex. «“Mother of All Bombs” Never Used Before Due to Civilian Casualty Concerns». The Intercept. Besøkt 15. april 2017. 
  10. ^ a b «MOAB strike: 90 IS fighters killed in Afghanistan». BBC News (engelsk). 15. april 2017. Besøkt 15. april 2017. 
  11. ^ «Must Have More Big Bombs, NOW!». www.strategypage.com. 2009. Besøkt 16. april 2017. «The MOP is mostly metal, with about 18 percent of its weight devoted to explosives.» 
  12. ^ «How MOAB Works». HowStuffWorks (engelsk). 12. mars 2003. Besøkt 18. april 2017. 
  13. ^ «What You Need to Know About the MOAB, the Powerful Bomb the U.S. Dropped on Afghanistan». Complex (engelsk). 13. april 2017. Besøkt 16. april 2017. «"The smallest nuclear weapon in the U.S. arsenal has an explosive yield of 0.3 kilotons of TNT, meaning 300 tons. This bomb, at 21,000 pounds, is only 10 tons. It doesn't come close," said Kristensen.» 
  14. ^ «How Big Is the GBU-43?». NBC News (engelsk). Besøkt 16. april 2017. 
  15. ^ «Her treffer «alle bombers mor» Afghanistan». VG (norsk). Besøkt 15. april 2017. 
  16. ^ «A.l. Weimorts, 67, Developed `Bunker Buster'». tribunedigital-sunsentinel (engelsk). Besøkt 14. april 2017. «Ideally, such a bomb would have to be dropped from a high altitude, meaning the United States and its allies needed to establish total air superiority in order to use the weapon.» 
  17. ^ «Trump Issues Dire Warning to North Korea with MOAB Drop». NTK Network (engelsk). Besøkt 15. april 2017. «After watching this segment, North Korea expert Gordon Chang told CNN’s Brooke Baldwin that the drop was a direct message to North Korean leader.» 
  18. ^ «Nå har «hvem har den største bomba»-kappløpet startet mellom USA og Russland». Dagbladet.no (norsk). 16. april 2017. Besøkt 16. april 2017. 
  19. ^ (www.dw.com), Deutsche Welle. «Russian Bomb Claims Questionable, Expert Says | Europe | DW.COM | 14.09.2007». DW.COM (engelsk). Besøkt 15. april 2017. 

Eksterne lenkerRediger