Dokumenthypotesen

Dokumenthypotesen (også kjent som flerkildehypotesen) er en av tre modeller brukt til å forklare opphavet og komposisjonen til Bibelens fem første bøker, samlet kjent som «Mosebøkene», «Pentatevken» eller «Toraen»; de to andre er fragmenthypotesen, og supplementhypotesen. Alle tre er enige om at Toraen ikke er ett forent verk fra én enkelt forfatter (tradisjonelt tilskrevet Moses), men er heller utgjort av kilder samlet over flere århundrer av flere personer. Teoriene er uenige om disse kildenes natur og hvordan de ble kombinert. Ifølge dokumenthypotesen var det fire kilder, hver opprinnelig en separat og uavhengig bok (et dokument), som på forskjellige tidspunkt har blitt slått sammen av en rekke redigerere («redaktører»). Fragmenthypotesen ser Toraen som en samling av små fragmenter, mens supplementhypotesen ser den som ett kjernedokument supplert av fragmenter fra andre kilder.

Manuskript fra 1000-tallet e.Kr. med Den hebraiske Bibelen.

En versjon av dokumenthypotesen, oftest identifisert med den tyske forskeren Julius Wellhausen var nærmest universelt akseptert i mesteparten av 1900-tallet, med i dag har konsensus kollapset. Som et resultat av dette har det funnet sted en fornyet interesse i fragment- og supplementhypotesen, gjerne i kombinasjon med hverandre og med en dokumentmodell, noe som idag gjør det vanskelig å klassifisere nåværende teorier utelukkende innenfor én ramme. Moderne forskere anser i økende grad Toraen som et produkt av Akameniderikets tid (rundt 450–350 f.Kr.), selv om noen vil ha den plassert i den hellenistiske tid (333–164 f.Kr.), eller til og med Det hasmoneiske dynastis tid (140–37 f.Kr.). Av sine utgjørende kilder dateres Deuteronomium vanligvis til mellom 600- og 400-tallet f.Kr.; det finnes mye diskusjon rundt enheten og graden av, naturen og datoen til Presteskriftet. Deuteronomium blir fortsatt ansett å ha en separat historie fra de fire første bøker, og det er en voksende anerkjennelse for at Første Mosebok utviklet seg adskilt fra Andre Moseboks fortellinger helt til de ble slått sammen av forfatteren av Presteskriftet.

Dokument-, fragment- og supplementhypotesene

Toraen (eller Pentatevken) er samlenavnet på Bibelens fem første bøker: I begynnelsen, Utvandringsboken, Levittenes bok, Oppregningsboken og Den annen lovbok. Ifølge tradisjonen ble de diktert til Moses av Gud, men da moderne kritisk forskning ble benyttet på Bibelen ble det oppdaget av Pentatevken ikke var den forente teksten en ville forvente av én enkelt forfatter. Som et resultat har Toraens mosaiske forfatterskap i all hovedsak blitt avvist av ledende forskere innen 1600-tallet, og moderne konsensus er at det er produktet av en lang utviklingsprosess.

Innen midten av 1700-tallet startet noen forfattere en kritisk studie av dubletter (parallelle beretninger om de samme hendelsene), selvmotsigelser, og endringer i stil og ordforråd. Så, i 1780, formulerte Johann Eichhorn, etter å ha bygget på den franske livlegen Jean Astrucs verk Conjectures og andre, dem eldre dokumenthypotesen: ideen om at Første Mosebok ble laget av å kombinere to identifiserbare kilder: «Jehovisten» («J», også kalt «Jahvisten»), og «Elohisten» («E»). Disse kildene ble deretter oppdaget å løpe gjennom de fire første bøkene av Toraen, og antallet ble senere utvidet til tre da Wilhelm de Wette identifiserte «Deuteronomisten» («D») som en tilleggskilde kun funnet i Femte Mosebok (Deuteronomium). Enda senere ble «Elohisten» oppdelt til «Elohisten» og Presteskriftet («P»), noe som økte antallet kilder til fire.

Disse dokumenttilnærmingene stod i strid med to andre modeller, nemlig fragmentmodellen og supplementærmodellen. Fragmenthypotesen argumenterte for at fragmenter av varierende lengde, i stedet for sammenhengende dokumenter, utgjorde Toraen. Denne tilnærmingen tok i betraktning Toraens mangfoldighet, men kunne ikke redegjøre for dens strukturelle konsekvenshet, særlig hva kronologi angår. Supplementærhypotesen klarte bedre å forklare denne enheten: den fremmet at Toraen bestod av ett kjernedokument, Elohisten, som var supplert av fragmenter hentet fra mange kilder. Supplementærtilnærmingen var fremtredende innen de tidlige 1860-årene, men ble utfordret av en viktig bok utgitt av Hermann Hupfeld i 1853, som argumenterte for at Pentatevken bestod av fire dokumentkilder: Presteskriftet, Jahvisten og Elohisten sammenvevd i Første til Fjerde Mosebok, med en enkeltstående kilde for Femte Mosebok. Rundt samme tidspunkt argumenterte Karl Heinrich Graf for at Jahvisten og Elohisten var de tidligste kildene, og Presteskriftet det seneste, og Wilhelm Vatke knyttet de fire sammen i et evolusjonært rammeverk, med Jahvisten og Elohisten til en tid med primitiv natur og fruktbarhetskulter, Deuteronomisten til de hebraiske profetenes etiske religion, og Presteskriftet til en form for religion dominert av ritualer, offer og lov.

Oversiktstabell

Denne tabellen er basert på tabellen i Walter Houstons The Pentateuch, med utvidelser der markert. Merk at disse tre hypotesene ikke gjensidig utelukker hverandre.

Hypotese	Komponeringsmetode	Forfatter/redaktør/samler	Analysemåte	Styrker og svakheter
Dokument-	Et lite antall sammenhengende dokumenter (tradisjonelt fire) kombinert for å danne én sammenhengende endelig tekst.	Forent av redaktører som endret så lite som mulig av tekstene tilgjengelige for dem.	Kildekritikk.	Forklarer både Toraens enhet (grunnet enheten i bestanddelene) og dens mangfoldighet (grunnet uenigheter/repetisjoner kildene seg i mellom). Vanskelighet med å skjelne Jahvisten fra Elohisten utenfor Første Mosebok. Største svakhet er redaktørenes rolle, som ser ut til å fungere som en slags deus ex machina for å forklare vekk problemer.
Supplement-	Produsert av påfølgende tillegg av lag av supplerende materiale til kjerneteksten eller en tekstgruppe.	Redaktører er også forfattere, noe som skaper originalt narrativ og tolkning.	Redaksjonskritikk.	Redegjør for den strukturelle konsekvensheten av Pentatevken bedre enn fragmentmodellen, med den sentrale kjernen som forklaring på enheten i tema og struktur, og de innvevde fragmentene som forklaring på forskjeller i språk og stil.
Fragment-	Kombinasjon av et stort antall små tekststykker.	Redaktørene skaper også sammenknytende narrativ.	Formkritikk.	Har vanskelighet med å forklare Pentatevkens strukturelle konsekvenshet, særlig dens kronologi.

Julius Wellhausen og dokumenthypotesen

Julius Wellhausen.

I 1878 utgav Julius Wellhausen sitt verk Geschichte Israels, Bd 1 («Israels historie, bind 1»; det andre volum, en syntetisk historie med navn Israelitische und jüdische Geschichte [«Israelittisk og jødisk historie»], dukket ikke opp før i 1894 og forblir uoversatt); den andre utgave ble gitt ut med tittelen Prolegomena zur Geschichte Israels («Prolegomena til Israels historie») i 1883, og den er bedre kjent under den tittelen. Særlig viktig er det at dette historiske portrettet var basert på to tidligere verk av hans tekniske analyse: Die Composition des Hexateuchs («Heksatevkens komposisjon») av 1876/1877, og deler om historiske bøker (Dommernes bok–Kongeboken) i sin 1878-utgave av Friedrich Bleeks Einleitung in das Alte Testament («Introduksjon til Det gamle testamente»).

Wellhausens dokumenthypotese var ikke hovedsakelig Wellhausens, men Hupfelds, Eduard Eugène Reuss', Grafs, og andres arbeid, som igjen hadde bygget på tidligere forskning. Han godtok Hupfelds fire kilder, og, i enighet med Graf, plasserte han Presteskriftet som senest. «J» (Jahvisten) var det tidligste dokumentet, et produkt av 900-tallet f.Kr. og Salomos hoff; «E» (Elohisten) var fra 700-tallet f.Kr. i det nordre kongeriket Israel, og hadde blitt kombinert av en redaktør med Jahvisten for å utgjøre dokumentet «JE»; «D» (Deuteronomisten), den tredje kilden, var et produkt av 600-tallet f.Kr., innen 620 f.Kr., under kong Josjias regjering; «P» (Presteskriftet; det Wellhausen først døpte «Q») var et produkt av den prest- og tempeldominerte verden av 400-tallet f.Kr.; og den siste redaksjonen, da «P» ble forent «JED» for å produsere Toraen slik vi kjenner den, fant sted i midten av 400-tallet f.Kr., muliggjort ved kopisten og offerlederen Esra innen 450 f.Kr., under Esras regjering.

Wellhausens forklaring av dannelsen av Toraen var også en forklaring på Israels religiøse historie. Jahvisten og Elohisten beskrev en primitiv, spontan og personlig verden, jamfør det tidligste stadiet av Israels historie; i Deuteronomium så han profetenes innflytelse og utviklingen av et etisk syn, som han følte representerte høydepunktet av jødisk religion; og Presteskriftet reflekterte den rigide, ritualistiske verden i den prestedominerte tiden etter utvandringen.

Hans verk, merkbare for sin detaljerte og vidtomspennende forskning og nære argumenter, befestet den nyere dokumenthypotesen som den fremste forklaringen på Pentatevkens opphav fra slutten av 1800-tallet til slutten av 1900-tallet.

Slutten på dokumentkonsensus og fornyelsen av fragment- og supplementmodellene

Konsensusen rundt dokumenthypotesen har delvis kollapset i det siste tiåret av det 1900-tallet. Grunnarbeidet ble gjort ved undersøkelsen av opphavet til de skriftlige kildene i muntlige komposisjoner, noe som tyder på at Jahvisten og Elohisten var samlere og redaktører og ikke forfattere og historikere. Rolf Rendtorff, ved å bygge på denne innsikten, argumenterte på at Pentatevkens grunnlag lå i korte, uavhengige narrativer, gradvis formet inn i større enheter, og samlet i to faser med redigering: den første ved Deuteronomisten og den andre ved Presteskriftet. Dette førte til den nåværende posisjonen som ser kun to hovedkilder i Pentatevken, Deuteronomisten (begrenset til Femte Mosebok), og Presteskriftet (begrenset til bøkene Første til Fjerde Mosebok).

Flertallet av forskere i dag fortsetter å anerkjenne Deuteronomium som kilde, med sitt opphav i lovboken fremstillet i Josjias hoff, slik beskrevet av De Wette, videre gitt en ramme under eksilet (talene og beskrivelsene i starten og slutten av lovboken) for å identifisere den som Moses' ord. De fleste forskere er også enige at en form av presteskriftkilden eksisterte, dog dens lengde, og særlig sluttpunkt, forblir usikker. Resten kalles kollektivt for ikke-prestelige, en samlegruppe som inkludere både før-prestelig og post-prestelig materiale. Den endelige Toraen blir i tiltakende grad ansett som et produkt av den persiske perioden (539–333 f.Kr., antageligvis 450–350 f.Kr.), selv om noen vil plassere den noe senere, i den hellenistiske (333–164 f.Kr.) eller til og med hasmoneiske periode (140–37 f.Kr.) – sistnevnte syn forblir et mindretallssyn, men Elephantine-papyri, fortegnelsen av en jødisk koloni Egypt datert fra siste firedel av 400-tallet f.Kr., viser ingen kjennskap til en Tora eller en utvandring. Det er også økende anerkjennelse for at Første Mosebok utviklet seg separat fra Andre til Fjerde Mosebok, og ble slått sammen med historien om Moses av presteskrifteren forfatter.

En revidert utgave av dokumenthypotesen har fortsatt tilhengere, særlig i Nord-Amerika og Israel. Den reviderte eller nydokumentariske hypotesen skjelner kilder ved handling og kontinuitet, i stedet for stilistiske og lingvistiske anliggende, og knytter dem ikke til utviklinge av Israels religiøse historie. Gjenopplivelsen av en «E»-kilde er antageligvis det enkelte elementet som oftest kritiseres av andre forskere, da europeiske forskere stort sett har avvist den som fragmentarisk eller ikkeeksisterende (den er sjelden skjelnbar fra den klassiske «J»-kilden).

Toraen og historien til Israels religion

Julius Wellhausen, dokumenthypotesens far, hypotesen som dominerte forskningen på mye av 1900-tallet, brukte Toraens kilder som bevis på endringer i israelittenes historie da den endret seg fra fri, enkel og naturlig, til fastsatt, formell og institusjonell. Moderne rekonstruksjoner av Israels religion har blitt mye mer varsomme i hvordan de benytter Det gamle testamente, ikke minst fordi komparativ data (det vil si, sammeligningen av oldtidens Israel med andre kulturer) og arkeologi har ført til erkjennelsen at Bibelen ikke er en pålitelig kilde for religionen i det gamle Israel og Juda. Den representerer trosretningen til kun et lite segment av det gamle israelittiske samfunn, medlemmer av en senjudeisk religiøs tradisjon sentret i Jerusalem og hengitt til utelukkende tilbedelse av guden Jahve.

Se også

• Tekstkritisk bibelforskning

Litteratur

• Baden, Joel S. (2012). The Composition of the Pentateuch: Renewing the Documentary Hypothesis. Anchor Yale Reference Library. Yale University Press. ISBN 0300152639. 
• Barton, John (2014). «Biblical Scholarship on the European Continent, in the UK, and Ireland». I Saeboe, Magne; Ska, Jean Louis; Machinist, Peter. Hebrew Bible/Old Testament. III: From Modernism to Post-Modernism. Part II: The Twentieth Century - From Modernism to Post-Modernism. Vandenhoeck & Ruprecht. ISBN 9783525540220. 
• Barton, John; Muddiman, John (2010). The Pentateuch. Oxford University Press. ISBN 9780199580248. 
• Berlin, Adele (1994). Poetics and Interpretation of Biblical Narrative. Eisenbrauns. ISBN 9781575060026. 
• Bos, James M. (2013). Reconsidering the Date and Provenance of the Book of Hosea. Bloomsbury. ISBN 9780567068897. 
• Brettler, Marc Avi (2004). «Torah: Introduction». I Berlin, Adele; Brettler, Marc Zvi. The Jewish Study Bible. Oxford University Press. ISBN 9780195297515. 
• Campbell, Antony F.; O'Brien, Mark A. (1993). Sources of the Pentateuch: Texts, Introductions, Annotations. Fortress Press. ISBN 9781451413670. 
• Carr, David M. (2007). «Genesis». I Coogan, Michael David; Brettler, Marc Zvi; Newsom, Carol Ann. The New Oxford Annotated Bible with the Apocryphal/Deuterocanonical Books. Oxford University Press. ISBN 9780195288803. 
• Carr, David M. (2014). «Changes in Pentateuchal Criticism». I Saeboe, Magne; Ska, Jean Louis; Machinist, Peter. Hebrew Bible/Old Testament. III: From Modernism to Post-Modernism. Part II: The Twentieth Century - From Modernism to Post-Modernism. Vandenhoeck & Ruprecht. ISBN 9783525540220. 
• Gaines, Jason M.H. (2015). The Poetic Priestly Source. Fortress Press. ISBN 9781506400464. 
• Gertz, Jan C.; Levinson, Bernard M.; Rom-Shiloni, Dalit (2017). «Convergence and Divergence in Pentateuchal Theory». I Gertz, Jan C.; Levinson, Bernard M.; Rom-Shiloni, Dalit. The Formation of the Pentateuch: Bridging the Academic Cultures of Europe, Israel, and North America. Mohr Siebeck. 
• Gmirkin, Russell (2006). Berossus and Genesis, Manetho and Exodus. Bloomsbury. ISBN 9780567134394. 
• Greifenhagen, Franz V. (2003). Egypt on the Pentateuch's Ideological Map. Bloomsbury. ISBN 9780567391360. 
• Houston, Walter (2013). The Pentateuch. SCM Press. ISBN 9780334043850. 
• Kawashima, Robert S. (2010). «Sources and Redaction». I Hendel, Ronald. Reading Genesis. Cambridge University Press. ISBN 9781139492782. 
• Kratz, Reinhard G. (2013). «Rewriting Torah». I Schipper, Bernd; Teeter, D. Andrew. Wisdom and Torah: The Reception of 'Torah' in the Wisdom Literature of the Second Temple Period. BRILL. ISBN 9789004257368. 
• Kratz, Reinhard G. (2005). The Composition of the Narrative Books of the Old Testament. A&C Black. 
• Kugel, James L. (2008). How to Read the Bible: A Guide to Scripture, Then and Now. FreePress. ISBN 9780743235877. 
• Levin, Christoph (2013). Re-Reading the Scriptures. Mohr Siebeck. ISBN 9783161522079. 
• McDermott, John J. (2002). Reading the Pentateuch: a historical introduction. Pauline Press. ISBN 978-0-8091-4082-4. 
• McEntire, Mark (2008). Struggling with God: An Introduction to the Pentateuch. Mercer University Press. ISBN 9780881461015. 
• McKim, Donald K. (1996). Westminster Dictionary of Theological Terms. Westminster John Knox. ISBN 9780664255114. 
• Miller, Patrick D. (2000). Israelite Religion and Biblical Theology: Collected Essays. A&C Black. ISBN 9781841271422. 
• Monroe, Lauren A.S. (2011). Josiah's Reform and the Dynamics of Defilement. Oxford University Press. ISBN 9780199775361. 
• Moore, Megan Bishop; Kelle, Brad E. (2011). Biblical History and Israel's Past. Eerdmans. ISBN 9780802862600. 
• Nicholson, Ernest Wilson (2003). The Pentateuch in the Twentieth Century. Oxford University Press. ISBN 9780199257836. 
• Otto, Eckart (2014). «The Study of Law and Ethics in the Hebrew Bible/Old Testament». I Saeboe, Magne; Ska, Jean Louis; Machinist, Peter. Hebrew Bible/Old Testament. III: From Modernism to Post-Modernism. Part II: The Twentieth Century - From Modernism to Post-Modernism. Vandenhoeck & Ruprecht. ISBN 9783525540220. 
• Patrick, Dale (2013). Deuteronomy. Chalice Press. ISBN 9780827205666. 
• Patzia, Arthur G.; Petrotta, Anthony J. (2010). Pocket Dictionary of Biblical Studies. InterVarsity Press. ISBN 9780830867028. 
• Ruddick, Eddie L. (1990). «Elohist». I Mills, Watson E.; Bullard, Roger Aubrey. Mercer Dictionary of the Bible. Mercer University Press. ISBN 9780865543737. 
• Sharpes, Donald K. (2005). Lords of the Scrolls. Peter Lang. ISBN 0300152639. 
• Ska, Jean Louis (2014). «Questions of the 'History of Israel' in Recent Research». I Saeboe, Magne; Ska, Jean Louis; Machinist, Peter. Hebrew Bible/Old Testament. III: From Modernism to Post-Modernism. Part II: The Twentieth Century - From Modernism to Post-Modernism. Vandenhoeck & Ruprecht. ISBN 9783525540220. 
• Stackert, Jeffrey (2014). A Prophet Like Moses: Prophecy, Law, and Israelite Religion. Oxford University Press. ISBN 9780199336456. 
• Thompson, Thomas L. (2000). Early History of the Israelite People: From the Written & Archaeological Sources. BRILL. ISBN 9004119434. 
• Van Seters, John (2015). The Pentateuch: A Social-Science Commentary. Bloomsbury T&T Clark. ISBN 9780567658807. 
• Viviano, Pauline A. (1999). «Source Criticism». I Haynes, Stephen R.; McKenzie, Steven L. To Each Its Own Meaning: An Introduction to Biblical Criticisms and Their Application. Westminster John Knox. ISBN 9780664257842. 
• Wright, J. Edward (2002). The Early History of Heaven. Oxford University Press. ISBN 9780195348491. 

Eksterne lenker

• Prolegomena to the History of Ancient Israel av Julius Wellhausen – komplett tekst hos sacred-texts.com