Deus ex machina

Deus ex machina [ˈdeːʊs ɛks ˈmakina] (latin: gud fra maskinen) betegner et fortellerteknisk grep der et usannsynlig, umotivert eller kunstig element i form av en figur, gjenstand eller begivenhet blir introdusert i en historie for å løse et problem eller en umulig situasjon.

Maleri av scene i Holbergs skuespill Erasmus Montanus, i en senere akt benytter Holberg Deus ex machina

Historisk bakgrunnRediger

Dette fortellertekniske grepet har vært kjent og drøftet i hvert fall siden Antikkens Hellas. Aristoteles kritiserer bruken av det i Poetikken (335 f.Kr.). Den første kjente bruken av det latinske uttrykket deus ex machina er av Horats i hans Ars Poetica (18 f.Kr.), der han instruerer poeten om aldri å ty til dette. Som eksempel viser Horats til klassisk gresk tragedie, der en gudeskikkelse ofte introduseres uten foranledning for å løse opp i en ellers uløselig situasjon. Det var vanlig at en introduserte skuespilleren som spilte guden ved å senke ham eller henne ned på scenen med en kran (mekhane), slik at det fremsto som at guden plutselig steg ned fra himmelen og rett inn i handlingen - altså "gud fra maskinen".

Eksempler på bruk av deus ex machinaRediger

Deus ex machina har vært benyttet til alle tider, og gjenfinnes i alle former for Skjønnlitteratur - prosa, poesi, opera, teater, film, reklame etc.

TeaterRediger

Ludvig Holberg var en flittig anvender av deus ex machina, for eksempel i Erasmus Montanus. Der nekter Rasmus for at jorden er flat som en pannekake helt frem til femte akt, der kongens løytnant uten foranledning entrer scenen og får Rasmus til å krype til korset og innrømme for alle at jorden er flat. Harmonien gjenopprettes dermed av en figur tilsvarende gudene i Antikkens tragedier.

LitteraturRediger

I romanen Fluenes herre av William Golding blir det brukt en deus ex machina da barna som er strandet på en øde øy blir reddet av figuren "sjøkapteinen".

FilmRediger

Det usannsynlige aspektet ved deus ex machina kan utnyttes komisk, ved å understreke absurditeten i det og derved også parodiere grepet i seg selv, slik som i Monty Pythons "Profeten Brians liv og historie", der hovedpersonen Brian plutselig reddes fra en uløselig situasjon av et forbipasserende romskip.

TVRediger

Et av de mest kjente eksemplene i en TV-serie finnes i den amerikanske storsuksessen Dallas. I åpningen av niende sesong viser det seg at én av hovedrollene hadde drømt hele åttende sesong. Dette tillot serieskaperne å reintrodusere en hovedrolle som døde i åttende sesong.

ReklameRediger

I nyere tid er det kanskje i reklame en oftest finner de mest åpenbare deus ex machina. Dette skjer gjerne i form av at reklamen beskriver en situasjon som hovedrollen(e) befinner seg i, hvorpå en rolle som gir et inntrykk av troverdighet plutselig introduseres, sammen med produktet som angis å løse problemet. Inntrykket av troverdighet er ofte basert på at personen fremstår som en autoritet, f.eks. ved å bære klær som assosieres med en yrkesgruppe med autoritet på det aktuelle problemet (som en lege med et helseprodukt, eller en håndverker med et bygningsmateriale), og/eller ved å åpenbart være fri for problemet selv, og derved implisitt ha løst det for sin egen del. For eksempel kan hovedpersonen står foran speilet på badet sitt og prøve forgjeves å pusse bort en flekk på en tann, hvorpå en person kledt som en tannlege og som i tillegg har kritthvite tenner plutselig dukker opp på badet med et tannblekingsprodukt.

KritikkRediger

Deus ex machina blir ofte sett som et dårlig fortellerteknisk grep av kritikere fordi det minimerer historiens interne logikk, selv om nettopp det iblant er et grep som er gjort med vilje.

 Denne artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.