Erasmus Montanus er en satirisk karakterkomedie om akademisk tilgjorthet skrevet av Ludvig Holberg i 1723. Stykket ble publisert først i 1731 og oppført i 1747.

Ludvig Holbergs Erasmus Montanus i en utgave fra 1884.

Roller rediger

  • Erasmus Montanus / Rasmus Berg, hovedperson
  • Jeppe Berg, hans far
  • Nille, hans mor
  • Jacob, hans bror
  • Lisbed, hans forlovede
  • Jeronimus, hennes far
  • Magdelone, hennes mor
  • Per Degn, bygdens klokker
  • Jesper Ridefogd
  • En løytnant

Handlingen rediger

Hovedpersonen Rasmus Berg er en bondesønn som foreldrene har gitt en kostbar akademisk utdannelse i København. Da han kommer hjem etter studiene, er han blitt innbilsk og distanserer seg fra sin opprinnelige stand ved bl.a. å kalle seg selv Erasmus Montanus (Rasmus Berg på latin) og briske seg med latinske uttrykk som de ulærde i hjembygda ikke skjønner. Han vil dessuten bare «disputere» samtidig som han undervurderer nødvendigheten av praktisk arbeid. Han imponerer de ulærde ved å misbruke syllogismeformen, og "bevise" at moren er en stein, at fyll er bra og at Per Degn er en hane. Broren Jacob gjennomskuer sin lærde bror, og Erasmus blir etter hvert en smule imponert over brorens skarpsinn. Ironisk nok blir Erasmus trodd når han bevisst leker med syllogismer og bruker dem uredelig, og mistrodd når han snakker sant om jordens form og bevegelse. Uttalelsene om jordens form blir ansett som farlig kjetteri, og hans fremtidige svigerfar nekter ham å ekte datteren Lisbed, som Erasmus er forlovet med. Lisbed trygler ham om at han skal ta tilbake utsagnet om at jorden er rund, men dette vil ikke Montanus, og situasjonen tilspisser seg.

Men så dukker det opp en virkelig studert mann, en løytnant. Han fanger Erasmus Montanus med hans egne metoder og gjør ham til soldat. Erasmus kan denne gangen ikke vri seg ut av vanskeligehetene ved retoriske knep, og må finne seg i hardhendt behandling av en korporal. En gråtende Erasmus innser at han har misbrukt sin lærdom og brakt studeringer i vanry. Han blir tvunget til å tilbakekalle sine i bunn og grunn sanne påstander om jordens form. Bergets innbyggere triumferer, og Erasmus må tåle ydmykelsen. Situasjonen er tvetydig.

Det som dypest sett skjer, er at Erasmus innser sitt hovmod, og at studeringers rette frukt, er selverkjennelse, ikke lettvinte seire ved hjelp av retoriske knep overfor ulærde som ikke kan forsvare seg. Jf. løytnantens tale mot slutten.

Eksterne lenker rediger

Skuespillteksten
Teateroppsetninger