Formkritikk

Formkritikk, også kalt sjangerkritikk eller formhistorie, er en tekstanalytisk metode som ble utviklet innenfor bibelvitenskapen fra slutten av 1800-tallet. Metoden tar utgangspunkt i forestillingen om at ulike språklige uttrykk tilhører ulike typer diskurser. Den brukes for å kunne analysere typiske egenskaper ved en tekst, vanligvis dens tradisjonelle form eller struktur, for å kunne forstå teksten ut ifra dens sosiologiske sammenheng. De mest kjente teologer som har utviklet og benyttet formkritikk i sine tekstanalyser er: Hermann Gunkel, Martin Dibelius, Wilhelm Bousset, Sigmund Mowinckel og Rudolf Bultmann. Man grupperer gjerne disse teologene i den såkalte Religionshistoriske skole. Formkritikk er fremdeles en anerkjent metode for teksttolkning til bruk på historisk og arkeologisk materiale.

Plass i livet (Sitz im Leben)

Man bruker forskjellig type språk i leirbålsfortellinger, i samtaler på markedet, i høytidelige erklæringer, i skriftlige analyser osv. Tekstens mening er ofte avhengig av sjangeren eller sammenhengen, og for å forstå teksten må vi forstå sammenhengen den blir brukt i. Et enkelt eksempel er reglen «Elle, melle, deg fortelle,... ». Dersom man hører denne reglen framsagt av lekende barn er det lett å forstå at den handler om at en person skal velges ut. Dersom man ikke kjenner reglen fra før og leser den løsrevet fra sammenhengen kan det være vanskelig å se meningen, men hvis man forsøker å bruke den i ulike situasjoner, vil man gjerne bli enige om at den passer best i den situasjonen. Denne reglens Sitz im Leben er altså lekende barn.

Ett eksempel fra Jesajaboka

Jeg vil synge en sang om min venn,

min kjære venns sang om hans vingård.

En vingård hadde min venn

i en fruktbar bakke.

2 Han grov den om og renset den for stein

og plantet edle vintrær i den.

Han bygde et vakttårn i hagen

og hogg ut en vinpresse der.

Nå ventet han å høste gode druer,

men besk var frukten den bar.

Jesaja 5:1-2

Ordene i denne teksten blir ifølge formkritisk analyse karakterisert som en ballade, eller kjærlighetssang. Profeten har lånt ordene i denne sangen for å formidle sitt budskap.

Som menneske utvikler man sjangerferdigheter gjennom erfaring. Formkritikken forutsetter at forskjellige sjangere utvikler seg i ethvert sosialt miljø. Siden språkets funksjon er tilnærmet den samme i ulike sosiale miljø, så kan også de sjangere som uttrykkes i historiske kilder gjenkjennes av forskere fra en annen tid. Man kan si at litterær sensitivitet er utgangspunktet for denne typen tekstanalyse, og selv om dette gjerne kan ses på som en upålitelig instans kan det vanskelig finnes noen erstatning for dette. Den første og mest innflytelsesrike analysen av bibeltekster som ble gjort ut fra en teoretisk utforming av denne metoden var Hermann Gunkels analyse av Første Mosebok. Siden gjorde han også et innflytelsesrikt studie av Salmenes bok etter de samme prinsipper. Wilhelm Boussets bok om kristendommens opprinnelse fremmet en påstand om at den kristne historiefremstilling i evangeliene hadde sin utgangspunkt i gudstjenesten og ikke omvendt. Denne påstanden var bygget på formkritisk analyse, og vakte atskillig oppsikt i teologiske fagmiljøer.

Man kan finne ut hvilken sjanger en tekst tilhører ved å sammenligne den med andre tekster, eller ved å forsøke teksten i en gitt situasjon (Sitz im Leben). Man kan for eksempel la en gruppe skuespillere konstruere ulike situasjoner, og fremsi teksten i de forskjellige situasjonene. I de situasjonene teksten gir mening kan teksten også ha hatt sin opprinnelse og bruk. Ved å rekonstruere den opprinnelige diskurs som teksten stammer fra kan man også forstå hva teksten betydde i sitt opprinnelige miljø.

Litterære sjangere som epos, drama, forelesning og roman låner mye av språket sitt fra umiddelbare muntlige sjangere. Samtidig kan disse litterære sjangerne også gjennomføre lengre refleksjoner og beskrivelser enn det som passer i muntlig kommunikasjon.

Kultkritikk og retorisk analyse som avarter av formkritikk

Allerede tidlig fikk formkritikken forgreininger. Den norske forskeren Sigmund Mowinckel utviklet den såkalte Kultkritikk som regnes å ha blitt populær fra hans Psalmenstudien II 1922 ble kjent. Mowinckel hevdet her at et større antall av de gammeltestamentlige salmer faktisk hadde vært benyttet i tempelgudstjenesten i Jerusalem, og studiet handlet da i stor grad om å avdekke hvilke ritualer og situasjoner de aktuelle tekstene avspeilte.

Fra ca. 1970 utviklet det seg også en retning som vektla retoriske analyser og som fokuserte mer på forfatterens intensjon, men som fremdeles var opptatt av å avdekke tekstens situasjon (Sitz im Leben).