Wikipedia

Massakren i Paris i 1961

Massakren i Paris i 1961 (fransk: Massacre du 17 octobre 1961) var fransk politis voldelige undertrykkelse av en demonstrasjon i Paris den 17. oktober 1961. Etter ordre fra hovedstadens politisjef, Maurice Papon, angrep fransk politi og sikkerhetsstyrker en fredelig, men ulovlig demonstrasjon til støtte for den nasjonale frigjøringsfronten FLNs side i Algeries uavhengighetskrig. Detaljer om hendelsene og det eksakte dødstallet er omstridt. Anslag på antall drepte spenner fra 30 til 200. Episoden ble ikke skikkelig etterforsket, og erkjent først i 1990-årene. Offentlig omtale av saken ble den første tiden sensurert.

Minneplate i Aubervilliers

Forløp

rediger

Maurice Papon, politisjef i Paris, innførte 5. oktober 1961 portforbud hver kveld fra 20:30. Portforbudet gjaldt bare «algeriske muslimske arbeidere», «franske muslimer» og «franske muslimer fra Algerie», som Papon formulerte det. Hensikten med portforbudet var å begrense FLNs virksomhet.[1] FLN appellerte til boikott av portforbudet kvelden 17. oktober. Demonstrasjonen var ikke godkjent av politiet.[2][3] Papon hadde omkring 7 000 politimenn og 1 400 sikkerhetsstyrker (CSR) til disposisjon for å hindre demonstrasjonen. Politiet sperret broer, metrostasjoner, jernbanestasjoner og andre knutepunkter.[4] Deltakere i demonstrasjonen kom fra blant annet Nanterre og Gennevilliers i utkanten av Paris.[5] Det er anslått at omtrent 25 000-40 000 algeriere deltok i organiserte demonstrasjoner.[6][1] Omkring 4 000–5 000 gikk i demonstrasjonstog på Grands Boulevards før de ble stanset av politiet ved operaen og trakk seg tilbake mot Rex Cinema («Le Grand Rex») der politiet skjøt med skarpe skudd og drepte flere. Ved Pont de Neuilly, som forbinder sentrum med forstedene, skjøt politi og sikkerhetsstyrker med skarpt mot folkemengden og drepte flere. Drapene skjedde flere steder i byen (inkludert i Palais des sports der mange var internert), over flere dager og noen av likene skal ha blitt kastet i Seinen.[1] En del av dødsfallene skal ha blitt kamuflert som hjertefeil. Papon skal også ha gitt ordre om å plante våpen på de døde algerierne for å legitimere voldsbruken. Ved Rex kino ble en tilfeldig kinogjest slått ihjel av politiet. Politiet skal også brukt maskingevær montert på stativ.[7]

 
Franskspråklig kartskisse over hendelsene (basert på Jean-Paul Brunets og Jim House/Neil MacMasters forskning). Skyting og annen vold markert med ring; demonstrasjonstog markert med svart strek og pil; interneringssenter markert med firkant.

11 538 ble anholdt og internert samme kveld.[1] I alt 14 000 ble arrestert og fraktet til interneringssentre i løpet av 17. oktober og de følgende dagene.[8] Noen av de internerte ble overført til leirer i Algerie (trolig ble flere hundre deportert[5]), andre ble sluppet fri.[1] En del av de internerte innledet sultestreik i protest.[6]

En protestmarkering mot den høyreekstreme terrororganisasjonen Organisation de l’armée secrète (OAS) ble arrangert av venstreorienterte grupper 8. februar 1962. Politiet i Paris, under ledelse av Papon, angrep demonstrantene, og de søkte tilflukt i metrostasjonen Charonne. Politiet kastet tunge jernplater ned i stasjonen, og åtte personer ble drept. Generalstreiken 13. februar til minne om de døde fra Charonne var den største politiske markeringen i Paris siden 1934.[1] Flere hundre tusen deltok i begravelsen for de døde fra Charonne.[9][10] De samme politimennene som deltok 17. oktober deltok ifølge forskningen 8. februar, og til dels ble samme metodene brukt for å skjule hva som egentlig hadde skjedd.[7]

Antall drepte

rediger

Anslaget av antall omkomne i hendelsen varierer og er et omstridt tema. Papon hevdet at det bare var tre dødsfall i forbindelse med demonstrasjonen og at voldsbruken skjedde i selvforsvar.[1] I 1998 uttalte den franske regjeringen at det hadde vært 40 dødsfall, andre kilder opererer med over 200.[6][11][12] Ifølge den franske historikeren Jean-Paul Brunet er det sikret bevis for at minst 31 ble drept.[13][5] Han har anslått at mellom 30 og 50 personer ble drept, og mener at tall på 300 eller 400 – som har vært nevnt – ikke har blitt underbygget med bevis. Brunet skriver at selv hans lavere anslag representerer den blodigste politiske undertrykkingen siden Paris-kommunen i 1871. Historikeren Brunet har kalt hendelsen «barbarisk politiatferd». Jim House og historikerkollegaen Neil MacMaster (Paris 1961: Algerians, state terror and memory) har på sin side anslått at 108 til 121 algeriere ble drept som følge av politiets voldsbruk.[8] House er imidlertid ike konsekvent på dette punkt; et annet sted har han anslått at antallet drepte lå mellom 50 og 200. En kommisjon ledet av Dieudonné Mandelkern kom i januar 1998 til syv dødsfall, mens en annen kommisjon ledet av Jean Géronimi i 1999 konkluderte med 48 døde. De Gaulle skal ha vært kjent med at Papons offisielle dødstall var gale.[1] Historikeren Jean-Luc Einaudi, som selv var aktivist innen m-l-bevegelsen mellom 1968 og 1982, hevdet at det var over 200 drepte, og baserte dette på skildringer fra øyenvitner, mens FLNs arkiver angir 550 savnede personer.[5]

Døde ble til dels lagt i anonyme massegraver, og politiet fjernet identitetskort og lignende fra en del av de døde. Jim House mener at franske sikkerhetsstyrker hadde en innarbeidet praksis med å «anonymisere» drepte algeriere ved å fjerne dokumenter og andre personlige eiendeler.[1] Brunet mener at det innad i politiet neppe var noen kultur for å skjule dødsfall. Noen av de sårede ble holdt internert og fraktet til sykehus først etter flere dager; «fullstendig skammelig», ifølge Brunet.[8]

To måneder tidligere hadde FLN intensivert sine bombeanslag i Frankrike og gjenopptatt angrepene på pro-franske algeriere og den rivaliserende organisasjonen Mouvement national algérien (MNA). I perioden 1958–1961 var også 54 polititjenestemenn blitt drept og 128 skadet i attentater.[14] Av denne grunnen var det blitt innført portforbud for alle franske borgere med algerisk bakgrunn to uker før den 17. oktober. Hoveddelen av demonstrasjonen begynte i tolv-tiden på dagen, men strakk seg utover kveldstimene, slik at den teknisk sett ble ulovlig etter fransk lov. Etterhvert som demonstrasjonene fortsatte, ble demonstranter skutt, slått ihjel eller druknet i Seinen.[1]

Reaksjoner og etterspill

rediger

Den internasjonale pressedekningen var begrenset. Noen vestlige aviser rapporterte at demonstrantene var bevæpnet og hadde løsnet skudd, eller at politiet i Paris hadde vært litt for brutale uten å gjøre seg skyldige i mord. Time beskrev demonstrantene som «pøbel» eller en «mobb». The Spectator gjenga historier om at FLN var ansvarlig for dødsfallene, og nevnte samtidig rasistiske tendenser i fransk politi. I islamske land ble politiets brutalitet fordømt i pressen.[6] Fotografer fikk film fra hendelsen beslaglagt av politiet og i noen tilfeller fikk fotojournalister materialet beslaglagt av egen redaktør.[15] Politiet brukte rettsapparatet for å stanse offentlig omtale av hendelsen.[7] Innvandrerorganisasjoner og antirasister arbeidet lenge for offisiell erkjennelse av hendelsen.[1] Massakren nevnes ikke i franske skolebøker.[16] I 1990-årene brøt franske historikere tausheten om massakren.[17]

 
Minnesmerke ved pont Saint-Michel oppsatt ved 40-årsmarkeringen.

I oktober 1996 ble en rekke eksemplarer av den algeriske avisen Liberté, som i anledning 35-årsdagen skrev om Maurice Papons rolle under hendelsene, beslaglagt av tollmyndighetene på flyplassen i Lyon. Under andre verdenskrig var Papon politisjef under Vichy-regimet der han samarbeidet med tyske SS og var dessuten ansvarlig for jødesaker. Han ble i 1998 dømt til ti års fengsel for forbrytelser mot menneskeheten for sin medvirkning til holocaust.[18] Han tjenestegjorde som politimann i Algerie-krigen. Papon tapte i 1999 i rettssak mot Jean-Luc Einaudi, forfatter av La Bataille de Paris om massakren, for injurier. Denne injuriesaken og saken mot Papon for medvirkning til holocaust bragte massakren på dagsorden i Frankrike og ble i den politiske debatten koblet til Vichy.[1][6][19] Papon ble tildelt Légion d'Honneur av de Gaulle senere samme år.[16] Det er uklart om Papon selv ga direkte ordre til voldsbruken 17. oktober, men han gjorde ikke noe for å hindre voldsbruken og benektet til det siste at politiet hadde gjort noe galt.[20][21]

Den franske regjeringen og borgermesteren i Paris brukte sensur for å hindre pressedekning av saken.[3] Fra 24. oktober omtalte ikke lenger fransk media hendelsen. Jacques Panijels film Octobre a Paris ble umiddelbart stanset av sensur i 1962 (og ble først vist i 2011 da massakren var akseptert som et faktum).[5] Franske myndigheter lyktes på denne måten offentlig oppmerksomhet om saken i lang tid. Amnesti for gjerningsmennene og selektiv tilgang til arkivene bidro også til å hindre belysning av saken.[1] Frankrike har tradisjon for hemmelighold av følsomt arkivmateriale, noe som har begrenset historieforskningen.[22] Dekningen i fransk presse var svært begrenset i mange år senere, og mange har etterhvert tatt til orde for offentlighet omkring hendelsene.[23] På grunn av sensuren i Frankrike ble for eksempel Pierre Vidal-Naquets bok utgitt på italiensk og engelsk i 1963, og i Frankrike først i 1972.[6] Frankrike hadde lenge praktisert sensur om forholden i Algerie og filmen La bataille d'Alger (av Gillo Pontecorvo, 1966) ble ikke tillatt vist i Frankrike før i 1970-årene, til protester fra Jean-Marie Le Pen.[24] Krigen i Algerie ble lenge ikke erkjent som krig av franske myndigheter.[21]

På 30-årsdagen gikk omkring 10 000 personer den symbolske ruten fra Canal Saint-Martin til Rex cinema. Demonstrantene marsjerte under antirasistiske banner. Markeringen fikk betydelig mediedekning og på samme tid kom Einaudis bok La Bataille de Paris ut slik at 1961-massakren kom på dagsorden i forbindelse med 30-årsjubileet for slutten på Algerie-krigen.[1] På 40-årsdagen, den 17. oktober 2001, avduket den daværende borgermester i Paris en minnetavle ved Pont Saint-Michel. Tilsvarende minnesmerker er å finne i Aubervilliers og Saint-Denis. President Hollande erkjente offentlig at massakren hadde skjedd og ønsket å minne de døde: «le 17 octobre 1961, des Algériens qui manifestaient pour le droit à l'indépendance ont été tués lors d'une sanglante répression. La République reconnaît avec lucidité ces faits’».[25] Hollande nevnte ikke hvem som hadde begått drapene. Hollande ble kritisert for erkjennelse blant annet av Sarkozy og Fillon som mente at Hollande splittet nasjonen og for at han tildelte skyld og ansvar uten grunn. Algerie og den politiske venstresiden applauderte erkjennelsen som de hadde ventet lenge på.[12][2] Hollande var den første franske president som erkjente massakren offentlig.[25]

Place du 8 Février 1962 ble innviet i 2007 av ordfører Bertrand Delanoë til minne om Charonne-massakren.

Historikere strides om hvilke kilder som er pålitelige og relevant, for eksempel hvilken vekt som skal legges på intervju med vitner og på skriftlig materiale i politiets arkiv. For eksempel blir Brunet kritisert for å stole for mye på politiets rapporter. Det er også et spørsmål om tolkning, for eksempel om politiets voldsbruk var et «forståelig» svar på demonstrantenes voldsbruk eller om det var kaldblodig drap.[7] House og MacMaster beskyldte Jean-Paul Brunet for å lese politiets rapporter bokstavelig, for å holde seg inne med politiet som ga ham tilgang til arkivene. Dette ledet til en opphetet debatt mellom de to leirene.[26]

I 1998 ble Papon dømt til 10 år i fengsel for delaktighet i utryddelsen av franske jøder under andre verdenskrig. Tiltalen gjaldt forbrytelser mot menneskeheten ved at han medvirket til deportasjoner til utryddelsesleirene.[27][28][29]

I juni 2022 presenterte avisen Mediapart deklassifiserte arkivdokumenter fra de Gaulles presidentskap som skulle bekrefte at republikkens president tidlig var klar over omfanget av massakren og de kriminelle handlingene til fransk politi 17. oktober og følgende uker. Historikere som med perioden som felt bekreftet overfor avisen at disse dokumentene vitner om at general de Gaulle ble informert om situasjonen i dagene etter massakren. Enkelte dokumenter viser at Charles de Gaulle ønsket å straffe de skyldige og å nekte det franske politiet straffrihet. Ifølge historikeren Gilles Manceron ble de Gaulles ønske om rettslige reaksjoner hindret av hans frykt for å miste oppslutning.[30]

Bakgrunn

rediger

FLN hadde kjempet for et uavhengig Algerie siden 1954 og besluttet i 1958 innledet væpnede aksjoner i selve Frankrike. Maurice Papon ble innsatt som politiprefekt i 1960 som et svar på voldshandlingene. Papon hadde blant annet erfaring som brutal politisjef i Constantine i årene 1956-1958.[1][22] I oktober 1961 ble det ført forhandlinger mellom den franske regjeringen og FLN. I en folkeavstemning hadde 75 % av franskmennene sagt ja til uavhengighet. Franske kolonister («colons») i Algerie, senere kjent som pied-noir, var sammen med høyresiden i Frankrike helt mot uavhengighet. Terrororganisasjonen Organisation de l’armée secrète (OAS) hadde forsøkt å myrde president de Gaulle, og blodbadet i Algerie fortsatte. Maurice Papon innførte portforbud i Paris fra 5. oktober; portforbudet gjaldt fra kl 20:30 og bare for algeriere («franske muslimer fra Algerie»[17]). De omkring 150 000 algerierne som bodde i Paris på den tiden var franske statsborgere. FLN forberedte en boikott av det «rasistiske og diskriminerende» portforbudet kvelden 17. oktober.[2][3] Hensikten med portforbudet var å få slutt på FLNs angrep mot politi og sikkerhetsstyrker i Paris, og å hindre FLNs pengeinnsamling som i stor grad foregikk på kafeer på kveldstid. Portforbudet la sterke begrensninger på FLNs virksomhet.[1] Personer fra Spania, Italia og Marokko ble også utsatt for politiets hardhendte kontroller fordi de så algeriske ut.[6]

Brunet mener det var en ond sirkel av vold, der det grunnleggende rasistiske politiet i Paris nesten daglig ble utsatt for voldelige angrep av FLN - 47 politimenn var drept og 140 såret alt i alt siden 1958. Mange politifolk sympatiserte med den høyreekstreme OAS (Organisation de l'armée secrète) som motsatte seg uavhengighet for Algerie. Innad i politiet var skillet mellom medlemmer av FLN og nordafrikanske personer mindre og mindre klart. Politiets voldsbruk 17. oktober fremstår dermed som en hevnaksjon ifølge Brunet.[8] Demonstrantene fryktet ikke voldsbruk fra politiet fordi dette var i Paris med mange vitner inkludert mange utenlandske turister.[6]

Det uvanlige med denne voldelige episoden er at den skjedde i France métropolitaine, «selve Frankrike», mens voldsbruk i Frankrikes kolonier og oversjøiske territorier var ikke noe nytt. Etter andre verdenskrig var det vanlig at statlige tjenestemenn krysset Middelhavet og tjenestegjorde vekselvis i Algerie og i selve Frankrike. Tjenestemennene tok med seg erfaringer og holdninger fra Algerie tilbake til hovedlandet. I 1953 skjøt politiet i Paris mot en «14. juli-marsj» og drepte åtte personer, hvorav syv var algeriere som holdt nasjonalistiske bannere. Historikeren og frankrikeviteren Jim House har konkludert med at massakren 17. oktober dels var resultat av at voldsbruk hadde blitt normalisert og at offentligheten var likegyldig og apatisk.[1]

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q House, J. (2001). Antiracist memories: The case of 17 October 1961 in historical perspective. Modern & Contemporary France, 9(3), 355-368.
  2. ^ a b c «Et åpent sår i fransk historie». Klassekampen. 22. april 2017. 
  3. ^ a b c Gordon, D.A. (2000). World reactions to the 1961 Paris pogrom. University of Sussex Journal of Contemporary History, (1), 1-6.
  4. ^ Jean-Luc Einaudi: La bataille de Paris: 17 octobre 1961, 1991, ISBN 2-02-013547-7
  5. ^ a b c d e Flood, M. (2016) Politics and the Police: Documenting the 17th October 1961 Massacre, Contemporary French and Francophone Studies, 20:4-5, 599-606, DOI: 10.1080/17409292.2016.1218188
  6. ^ a b c d e f g h Gordon, D. A. (2000). World reactions to the 1961 Paris pogrom. University of Sussex Journal of Contemporary History, (1), 1-6.
  7. ^ a b c d House, J., & MacMaster, N. (2008). Time to move on: A reply to Jean-Paul Brunet. The Historical Journal, 51(1), 205-214.
  8. ^ a b c d Brunet, J. P. (2008). Police violence in Paris, October 1961: historical sources, methods, and conclusions. The Historical Journal, 51(01), 195-204.
  9. ^ «Charonne et le 17 octobre enfin réunis». L'Humanité (på fransk). 11. februar 2006. Besøkt 25. mai 2017. 
  10. ^ «Charonne, passé au scalpel de l'historien». L'Humanité (på fransk). 7. februar 2006. Besøkt 25. mai 2017. 
  11. ^ Jim House og Neil MacMaster (2008). Paris 1961, les Algériens, la terreur d'État et la mémoire (på fransk). Tallandier. s. 139. ISBN 978-2-84734-491-2. 
  12. ^ a b Crumley, Bruce (18. oktober 2012). «Algeria’s Ghosts: France Acknowledges a 1961 Police Massacre». Time. ISSN 0040-781X. Besøkt 22. mai 2017. 
  13. ^ Jean-Paul Brunet, Police Contre FLN: Le drame d'octobre 1961, Paris: Flammarion, 1999
  14. ^ Jean-Paul Brunet (1999). Police contre FLN, le drame d'octobre 1961 (på fransk). Flammarion. s. 28-29. ISBN 978-2-84186-382-2. 
  15. ^ Kagan, E. (2001). Massacre in the city. Index on Censorship, 30(1), 80-86.
  16. ^ a b Willsher, Kim (17. oktober 2011). «France remembers Algerian massacre 50 years on». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 24. mai 2017. 
  17. ^ a b Greilsamer, Laurent (19. september 2002). «Maurice Papon une carrière française». Le Monde.fr (på fransk). ISSN 1950-6244. Besøkt 24. mai 2017. 
  18. ^ Maurice Papon une carrière française, Le Monde, 19. september 2002.
  19. ^ «Le Monde.fr : Archives» (på fransk). Besøkt 24. mai 2017. [død lenke]
  20. ^ Vinen, R. (1998). Papon in perspective. History Today, 48(7), 6.
  21. ^ a b Alexander, M., & Keiger, J. F. (2002). France and the Algerian War: strategy, operations and diplomacy. Journal of Strategic Studies, 25(2), 1-32.
  22. ^ a b MacMaster, N. (2002). The torture controversy (1998-2002): Towards a'new history'of the Algerian war? Modern & Contemporary France, 10(4), 449-459.
  23. ^ Kristian Elster (15. oktober 2011). «Krever beklagelse for Vest-Europas verste massakre - 50 år etter». NRK. 
  24. ^ Mike Mason: Batailles pour la Mémoire. The Journal of African History, Vol. 35, No. 2 (1994), pp. 303-308
  25. ^ a b Knox, K.E. (2014). Rapping Postmemory, Sampling the Archive: Reimagining 17 October 1961. Modern & Contemporary France, 22(3), 381-397.
  26. ^ Chabal, E. (2010). Writing the French national narrative in the twenty-first century. The Historical Journal, 53(2), 495-516.
  27. ^ Whitney, Craig R. (18. februar 2007). «Maurice Papon, Convicted Vichy Official, 96, Dies». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 21. august 2020. «Maurice Papon, a prominent French functionary convicted in 1998 of complicity in Nazi crimes against humanity during the German occupation in World War II, died yesterday at a private clinic near Paris. He was 96.» 
  28. ^ Reid, Donald (1998). Conan, Eric; Rousso, Henry; Bracher, Nathan; Jeanneney, Jean-Noël; Poirot-Delpech, Bertrand; Petit, Philippe; Schneidermann, Daniel, red. «The Trial of Maurice Papon: History on Trial?». French Politics and Society. 4. 16: 62–79. ISSN 0882-1267. Besøkt 21. august 2020. 
  29. ^ Johnson, Douglas (19. februar 2007). «Obituary: Maurice Papon». The Guardian (på engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 21. august 2020. «Nevertheless, on April 2 1998, after the longest postwar trial, Maurice Papon was found guilty of the arrest and deportation of French Jews during the years 1942-1944. The jury accepted his plea that, at the time, he knew nothing of the Nazi death camps, and although the prosecution had wanted a 20-year sentence, he was given only 10 years.» 
  30. ^ Fabrice Arfi (6. juni 2022). «Massacre du 17 octobre 1961 : les preuves que le général de Gaulle savait» (på fransk). Arkivert fra originalen 6. juni 2022. Besøkt 28. november 2023. 

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Massakren_i_Paris_i_1961&oldid=24083725»