Maurice Papon

fransk politiker
Maurice Papon
11.12.67 Présentation officielle du Concorde (1967) - 53Fi1793 (Maurice Papon).jpg
Født3. september 1910[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Gretz-ArmainvilliersRediger på Wikidata
Død17. februar 2007[1][2][4][5]Rediger på Wikidata (96 år)
Pontault-CombaultRediger på Wikidata
Far Arthur PaponRediger på Wikidata
Utdannet ved Lycée Louis-le-GrandRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Politiker, funksjonærRediger på Wikidata
Parti Union des démocrates pour la République, Rassemblement pour la RépubliqueRediger på Wikidata
Nasjonalitet FrankrikeRediger på Wikidata

Maurice Papon (født 3. september 1910 i Gretz-Armainvilliers i Seine-et-Marne, død 17. februar 2007) var en fransk konservativ politiker (gaullist). Han var politiprefekt (politisjef) i Paris fra 1958 til 1967, da han blant annet spilte en fremtredende rolle i den såkalte massakren i Paris i 1961. Samme år ble han tildelt Æreslegionen av president Charles de Gaulle.

I 1998 ble Papon dømt for delaktighet i utryddelsen av franske jøder under andre verdenskrig.

Andre verdenskrigRediger

Under annen verdenskrig var Papon generalsekretær i prefekturet for politi, finans, helse, ungdom, bro- og gatebygging, næringsliv, transport og forsørgelse i regionen Bordeaux.

Karriere etter krigenRediger

Utdypende artikkel: Massakren i Paris i 1961

FLN hadde kjempet for et uavhengig Algerie siden 1954 og innledet i 1958 væpnede aksjoner i selve Frankrike. Maurice Papon ble innsatt som politiprefekt i 1960 som et svar på voldshandlingene. Papon hadde blant annet erfaring som brutal politisjef i Constantine i årene 1956-1958.[6][7] I oktober 1961 ble det ført forhandlinger mellom den franske regjeringen og FLN. I en folkeavstemning hadde 75 % av franskmennene sagt ja til uavhengighet. Terrororganisasjonen OAS hadde forsøkt å myrde president de Gaulle og blodbadet i Algerie fortsatte. Maurice Papon innførte portforbud i Paris fra 5. oktober, portforbudet gjaldt fra kl 20:30 og bare for algeriere («franske muslimer fra Algerie»[8]). FLN forberedte en boikott av det «rasistiske og diskriminerende» portforbudet kvelden 17. oktober.[9][10] Hensikten med portforbudet var å få slutt på FLNs angrep mot politi og sikkerhetsstyrker i Paris, og å hindre FLNs pengeinnsamling som i stor grad foregikk på kafeer på kveldstid. Portforbudet la sterke begrensninger på FLNs virksomhet.[6]

Papon skal også ha gitt ordre om å plante våpen på de døde algerierne for å legitimere voldsbruken.[11] Papon hevdet at det bare var tre dødsfall i forbindelse med demonstrasjonen og at voldsbruken skjedde i selvforsvar.[6]

I oktober 1996 ble en rekke eksemplarer av den algeriske avisen Liberté, som i anledning 35-årsdagen skrev om Maurice Papons rolle under hendelsene, beslaglagt av tollmyndighetene på flyplassen i Lyon. Han tjenestegjorde som politimann i Algerie-krigen. Papon tapte i 1999 i rettssak mot Jean-Luc Einaudi, forfatter av La Bataille de Paris om massakren, for injurier. Denne injuriesaken og saken mot Papon for medvirkning til holocaust bragte massakren på dagsorden i Frankrike og ble i den politiske debatten koblet til Vichy.[6][12]

Papon ble tildelt Légion d'Honneur av de Gaulle senere i 1961.[13] Det er uklart om Papon selv ga direkte ordre til voldsbruken 17. oktober, men han gjorde ikke noe for å hindre voldsbruken og benektet til det siste at politiet hadde gjort noe galt.[14]

ConcordeRediger

Etter å ha gått av som politisjef i Paris, overtok han sjefsstillingen i firmaet Sud Aviation som utviklet Concorde-flyet (1967 til 1968).

Politisk karriereRediger

Deretter innledet Papon en politisk karriere som til slutt brakte ham helt inn i den franske regjeringen. Han var kasserer i det gaullistiske partiet fra 1968 til 1971, medlem av det franske parlamentet fra 1968 til 1981, borgermester i Saint-Amand-Montrond fra 1971 til 1983 og fransk finansminister fra 1978 til 1981 under Valéry Giscard d'Estaing.

Den mest langtrukne rettssak i fransk rettshistorieRediger

Da Papons politiske karriere endte i 1981, ble den første rettshøringen om hans delaktighet i jødedeportasjonene under annen verdenskrig innledet. Det skulle ta seksten år før han ble stilt for retten, noe som gjør saken til den lengste i fransk rettshistorie. I april 1998 ble han funnet skyldig i medvirkning til Forbrytelser mot menneskeheten, og dømt til ti års fengsel. Ifølge dommen skal Papon ha beordret arrestasjon og deportasjon av 1 560 jøder, blant annet oldinger og barn. De fleste ble sendt til Auschwitz. Papon påbegynte sin soning i 1999, men ble satt fri av helsemessige grunner to år senere.[15]

ReferanserRediger

  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, 9. okt. 2017, Maurice Arthur Jean Papon, biography/Maurice-Arthur-Jean-Papon
  2. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 27. apr. 2014
  3. ^ Autorités BnF, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb120667300
  4. ^ a b Munzinger-Archiv, 9. okt. 2017, Maurice Papon, 00000015290
  5. ^ Find a Grave, 9. okt. 2017, Maurice Papon, 17970682
  6. ^ a b c d House, J. (2001). Antiracist memories: The case of 17 October 1961 in historical perspective. Modern & Contemporary France, 9(3), 355-368.
  7. ^ MacMaster, N. (2002). The torture controversy (1998-2002): Towards a'new history'of the Algerian war? Modern & Contemporary France, 10(4), 449-459.
  8. ^ Greilsamer, Laurent (19. september 2002). «Maurice Papon une carrière française». Le Monde.fr (fransk). ISSN 1950-6244. Besøkt 24. mai 2017. 
  9. ^ «Et åpent sår i fransk historie». Klassekampen. 22. april 2017. 
  10. ^ Gordon, D. A. (2000). World reactions to the 1961 Paris pogrom. University of Sussex Journal of Contemporary History, (1), 1-6.
  11. ^ House, J., & MacMaster, N. (2008). Time to move on: A reply to Jean-Paul Brunet. The Historical Journal, 51(1), 205-214.
  12. ^ «Le Monde.fr : Archives» (fransk). Besøkt 24. mai 2017. [død lenke]
  13. ^ Willsher, Kim (17. oktober 2011). «France remembers Algerian massacre 50 years on». The Guardian (engelsk). ISSN 0261-3077. Besøkt 24. mai 2017. 
  14. ^ Vinen, R. (1998). Papon in perspective. History Today, 48(7), 6.
  15. ^ «Maurice Papon» (engelsk). 13. juli 2011. Arkivert fra originalen 8. november 2011. Besøkt 20. oktober 2011.