Wikipedia

Alois Brunner

Alois Brunner (født 8. april 1912 i Rohr im Gebirge i Østerrike, død sannsynligvis i desember 2001 i Damaskus i Syria) var en østerriksk offiser i Schutzstaffel (SS) med graden Hauptsturmführer. Han anses å ha ansvar for at totalt 128 500 mennesker ble deportert fra Østerrike, Hellas, Slovakia og Frankrike, til konsentrasjonsleirer.

Alois Brunner
Født8. apr. 1912[1]Rediger på Wikidata
Deutsch Kaltenbrunn
Døddesember 2001Rediger på Wikidata
Damaskus[2]
BeskjeftigelseMilitært personell, politiker Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1931–)[2]
NasjonalitetØsterrike
Medlem avSturmabteilung
Schutzstaffel (1938–)
TroskapNazi-Tyskland
VåpenartSchutzstaffel
Militær gradHauptsturmführer
Dømt forForbrytelser mot menneskeheten[3]
Deltok iAndre verdenskrig,[3] besettelsen av Slovakia

Liv og virke rediger

Bakgrunn rediger

Alois Brunner ble født i området Burgenland som bondesønn. Fra 1918 til 1927 gikk han på folkeskole og borgerskole, og sluttet med handelslære i Fürstenfeld.

Nazismen rediger

I mai 1931 meldte den da 19-årige Alois Brunner i Fürstenfeld seg inn i NSDAP (nazipartiet) og et halvt års tid etter også inn i Sturmabteilung (SA). Partimedlemskapet hans ble slettet i april 1933 for ubetalt medlemskapskontingent, mens Brunner hevdet at gruppen hans i Fürstenfeld hadde unnlatt å videresende bidraget hans til Hartberg, dit han var flyttet.[4]

Etter at han i 1932 i Graz hadde tatt et tremåneders privat «kriminalkurs», var han tidlig i 1933 i to måneder Bezirksstellenleiter (filial-bestyrer, avdelingsleder i filial) for et låneselskap i Hartberg. Deretter bestyrte han fra mai til september 1933 Kaffeerestaurant Wien i Hartberg, som gikk så katastrofalt dårlig at han satte hele farsarven sin over styr.[5]

I september 1933 reiste Brunner til Tyskland og meldte seg for «den østerrikske legion»,[5][6] en ulovlig paramilitær nazistisk organisasjon, der han var aktiv frem til Anschluss i mars 1938. I løpet av året ble legionen oppløst.[7] Brunner steg i gradene til SA-Obertruppführer i etterretningsavdelingen. I løpet av året må han ha erkjent at SAs innflytelse avtok til fordel for SS, og meldte seg til SS.[5]

Annen verdenskrig rediger

I november 1938 ble Brunner tildelt tjeneste ved Zentralstelle für jüdische Auswanderung («sentralkontor for jødisk utvandring») i Wien. Med dette opphørte det omflakkende ved hans karriere. I september utbrøt andre verdenskrig.

Først som Adolf Eichmanns medarbeider, så fra 1941 som leder av nevnte Zentralstelle, organiserte Brunner deportasjonen av Wiens jøder til ghettoer, og deretter til tilintetgjørelsesleirer i Østeuropa. Den 9. oktober 1942 meldte han at Wien var «jødefritt» (tysk: judenfrei), fritt for jøder. Det betød at 180 000 wienere av jødisk bakgrunn var tvunget fra sine hjem eller allerede sendt østover til sin sikre død.

Brunner var en av Eichmanns nærmeste medhjelpere, og anses å ha ansvaret for at til sammen 128 500 mennesker ble deportert fra Østerrike, Hellas, Slovakia og Frankrike til nazistenes konsentrasjonsleirer.[8]

Han var sjef for interneringsleiren i Drancy[9] utenfor Paris, fra juni 1943 til august 1944; nesten 24 000 av jødene ble deportert fra Drancy.

Etter verdenskrigen rediger

Etter andre verdenskrig unndro han seg straffeforfølgelse ved å bruke falsk identitet, og arbeidet i to år for de amerikanske okkupasjonsstyrkene før han flyktet i 1953 først til Egypt, og senere til Syria.[8]

Den 13. september 1961 skulle Brunner hente ut en pakke på et postkontor i Damaskus. Før han hadde kommet seg ut av lokalet, detonerte bomben i pakken og drepte to postansatte. Selv mistet Brunner venstre øye.[10] I juli 1980 mottok Brunner en ny brevbombe, som ved detonasjonen berøvet ham samtlige fingre på venstre hånd unntatt tommelen.[11] Det er ikke klarlagt hvem som stod bak brevbombene, med mistanke er rettet mot den israelske etterretningstjenesten Mossad og den franske terroristorganisasjonen La Main rouge.[10]

Serge og Beate Klarsfeld lette etter Alois Brunner og fant ham i Damaskus, der han under navnet Georg Fischer arbeidet for Hafez al-Assad.[12] Tyskland og andre land oppfordret forgjeves Syria til å utlevere Brunner. Han skal ha vært den syriske regjeringens rådgiver, blant annet vedrørende tortur, men falt i unåde. Regimet i Damaskus vurderte å utlevere ham til DDR, men planen ble droppet da Berlinmuren falt i 1989.[13]

I Frankrike ble han i 1954 dømt til døden in absentia, og i 2001 til livsvarig fangenskap.

Så sent som i 1985 uttalte Brunner til det østerrikske ukebladet Bunte[14] at han ikke angret på noe, men tvert gledet seg over å ha bidratt til å «bli kvitt søppelet». Chicago Sun-Times kunne 1. november 1987 bringe et intervju der Brunner opplyste at «jødene var utsendt av djevelen og fortjente å dø. Hadde jeg hatt muligheten, hadde jeg gjort det samme igjen.»[15]

De ti siste årene av sitt liv skal han ha vært fange, først i en slags husarrest i et pent strøk i Damaskus, senere i et skittent fangehull i en kjeller i byen. Han skal ha vært syk, skrek mye, og fikk fæl mat. Alois Brunner døde i Damaskus i 2001 og ble bisatt diskret[16] etter muslimsk ritus på gravlunden Al Affif i samme by.[8]

Litteratur rediger

  • Ernst Klee: Das Personenlexikon zum Dritten Reich (2). Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. ISBN 978-3-596-16048-8
  • Niclas Sennerteg (2014): Hakkorset och halvmånen: nazister i Mellanöstern. Stockholm: Natur & Kultur. ISBN 978-91-27-13260-3
  • Claudia Brunner, Uwe von Seltmann: Schweigen die Täter, reden die Enkel. Edition Büchergilde, 2004, ISBN 3-936428-26-3; 2. Auflage, Fischer TB 2006 ISBN 3-596-16760-4 (Autorin ist die Großnichte des A. B.)
  • Georg Hafner, Esther Schapira: Die Akte Alois Brunner. Campus Verlag, 2000, ISBN 3-593-36569-3.
  • Hans Safrian: Eichmann und seine Gehilfen. Fischer-Taschenbuch-Verl., Frankfurt am Main 1997, ISBN 3-596-12076-4. (engelsk: Eichmann's Men. Cambridge. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-61726-0
  • Ahlrich Meyer: Täter im Verhör. Die «Endlösung der Judenfrage» in Frankreich 1940–1944, Wissenschaftliche Buchgesellschaft, Darmstadt 2005, ISBN 3-534-17564-6.
  • Christian Springer: Nazi, komm raus! Wie ich dem Massenmörder Alois Brunner in Syrien auf der Spur war. Verlag Langen Müller in der F.A.Herbig Verlagsbuchhandlung GmbH, München 2012, ISBN 978-3-7844-3313-4.

Referanser rediger

  1. ^ Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6t01nt8, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Blowback: America’s Recruitment of Nazis, and Its Destructive Impact on Our Domestic and Foreign Policy[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Christopher Simpson, Blowback: America’s Recruitment of Nazis, and Its Destructive Impact on Our Domestic and Foreign Policy, Wikidata Q104181490 
  4. ^ Mary Felstiner: Alois Brunner: Eichmann's Best Tool
  5. ^ a b c Alle Angaben nach einem handgeschriebenen Lebenslauf Alois Brunners, der dem entsprechenden Akt des Berlin Document Centerbeigelegt ist. Sitert fra Safrian (1997), s. 53f.
  6. ^ NSDAP-Personalfragebogen, dat. 29. Juni 1938; Personalakte Nr. 340.051 des NSDAP-Gaues Wien. Sitert fra Safrian (1997), s. 54
  7. ^ Gerhard Jagschitz: Von der «Bewegung» zum Apparat. Zur Phänomenologie der NSDAP 1938 bis 1945. I: Emmerich Tálos, Ernst Hanisch, Wolfgang Neugebauer (Hrsg.): NS-Herrschaft in Österreich. Verlag für Gesellschaftskritik, Wien 1988, ISBN 3-900351-84-8, s. 88–122
  8. ^ a b c «NS-Verbrecher Alois Brunner: Elender Tod im syrischen Asyl - WELT». DIE WELT. Besøkt 11. januar 2017. 
  9. ^ «Drancy, internment and transit camp», Holocaust encyclopedia
  10. ^ a b Sennerteg 2014, s. 352
  11. ^ Sennerteg 2014, s. 354
  12. ^ «The family firm that hunts Nazis». the Guardian (engelsk). 30. mai 2015. Besøkt 28. september 2020. «She and Serge spent years looking for Alois Brunner, a Nazi who was Adolf Eichmann’s assistant. They were convinced that Brunner was guilty of the murder of 43,000 Paris Jews as well as 66,000 in Salonika and 13,000 in Slovakia. They discovered that Brunner, who had long been on the run, was living in Damascus, working for the Syrian government and the president, Hafez al-Assad.» 
  13. ^ Ole Kr. Strøm: «Fransk magasin: Slik endte kjent naziforbryter sitt liv i Syria», Verdens Gang 12. januar 2017
  14. ^ Ukebladet Bunte
  15. ^ Eirik Veum: Nådeløse nordmenn: Hirden (s. 25-26), Kagge forlag, 2013, ISBN 978-82-489-1051-0
  16. ^ Ole Kr. Strøm: «Fransk magasin: Slik endte kjent naziforbryter sitt liv i Syria», Verdens Gang 12. januar 2017
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Alois_Brunner&oldid=24344043»