Wikipedia

Warszawagettoen

Warszawaghettoen var den største jødiske getto i Generalguvernementet, opprettet av de tyske okkupasjonsstyrkene i Warszawa 2. oktober 1940, etter den tyske invasjonen av Polen høsten 1939. Dette var den største gettoen etablert under tyske okkupasjon.[1] I løpet av de tre år gettoen eksisterte forårsaket sult, sykdommer og deportasjoner til konsentrasjonsleire at befolkningen i ghettoen sank fra om lag 450 000 til 37 000. Dette var opprinnelig den største jødiske byen i Europa. I april 1943 gjorde de gjenværende i ghettoen opprør, det var det første større væpnede opprøret mot nazistenes jødeutryddelser.

Grenser Warszawagettoen (interaktivt kart)
Monument over opprøret i Warszawagettoen i Warszawa

Året etter var det en ny oppstand i Warszawa da den polske hjemmefronten forsøkte å frigjøre byen fra den tyske okkupanten mens sovjetiske styrker var ventet. Dette var den største militære operasjon iverksatt av en motstandsbevegelse. Resten av byen ble etter dette jevnet med jorden av tyske styrker.[2][3]

Gettoens historie

rediger
 
Fra oppstanden i den jødiske ghettoen i Warszawa i Polen i mai 1943. Bildet viser polske jødiske barn og kvinner og tyske soldater, med SS-Rottenführer Josef Blösche med maskinpistolen MP18 bak til høyre

Etablering og organisering

rediger

Planer om å isolere byens jødiske befolkning fantes allerede i begynnelsen av den tyske okkupasjonen i 1939. Imidlertid var ikke den tyske administrasjonen i Generalguvernementet fullstendig organisert på den tiden, og det fantes interessekonflikter mellom siviladministrasjonen, militæret og SS. Under disse omstendighetene greide Judenrat (= Det jødiske råd), ledet av Adam Czerniaków, å utsette ghetto-opprettelsen i ett år. Lørdag 4. november 1939 beordret SS Czerniaków til å samle rådets 24 medlemmer til et møte kl 16 samme dag, selv om det var sabbat. De fleste møtte likevel frem og ventet engstelig, da åtte bevæpnede Gestapo-folk braste inn kl 16:15. Etter et opprop gav offiseren, Rudolph Batz,[4] de tilstedeværende en halvtime til å få tak i rådets uteblitte medlemmer og varamedlemmer. Folk som tilfeldig befant seg i bygningen, ble pågrepet og måtte tre i stedet for de fraværende.

Den 3. oktober 1939, få dager etter byens overgivelse til nazistene ble Czerniakow gjort til leder av det 24 medlemmer store Judenrat,[5][6] og han ble gjort ansvarlig for å implementere alle nazistenes ordrer i det jødiske samfunnet i Warszawagettoen. Jøderådet bestå for en stor del av personer fra velstående sjikt. Reinhard Heydrich hadde bestemt at jøderådene skulle bestå av rabbinere og andre innflytelsesrike menn, og rådene fikk ansvar for punktlig og nøyaktig iverksetting av okkupasjonsmaktens instrukser.

Da Batz vendte tilbake, leste han opp et vedtak fra hærens overkommando som beordret Warszawas jøder (ca. 150 000 mennesker) til å flytte til et anvist strøk i byen i løpet av tre dager. De 24 «varamedlemmene» (mange var tilfeldig forbipasserende) ble tatt som gisler som ville bli skutt, om jødene unnlot å flytte som angitt. I fortvilelse henvendte Czerniaków seg til general Karl Ulrich von Neumann-Neurode, øverste offiser for hæren i Warszawa. Han kjente ikke noe til saken, og bad jødene holde seg i ro til han fikk undersøkt nærmere. Noen timer senere tilkalte Gestapo Czerniaków, som fikk følge av et annet rådsmedlem, Henryk Shozkes. Gestapo-offiseren banket de to mennene opp for å ha henvendt seg til Wehrmacht om saken. Da Czerniaków hadde unnskyldt, roet han seg imidlertid og gikk med på å diskutere mindre utvidelser av getto-området.[7] 10. november noterte Czerniaków at gislene var løslatt, og 14. november at han hadde vært innom SS, og at deportasjonsplanene var oppgitt.[8] I virkeligheten dreide det seg bare om en utsettelse.

 
Dødsstraff for jøder utenfor ghettoen og for polakker som måtte hjelpe dem, bekjentgjøring fra 1941.

Warszawaghettoen ble opprettet av den tyske generalguvernøren Hans Frank 16. oktober 1940. På det tidspunktet bodde 444 000 mennesker i ghettoen, rundt 30 % av Warszawas befolkning. Ghettoens størrelse utgjorde bare 3 % av byens areal,[9] tilsvarende en befolkningstetthet på cirka 128 000 personer per km². Nazistene bygde så en tre meter høy og 18 km lang bevoktet mur rundt ghettoen og stengte den fra omverdenen 16. november 1940, i likhet med Ghetto Litzmannstadt og i motsetning til ghettoene i Radom og Kielce, der ghettobeboerne kunne bevege seg ut og inn. Det neste halvannet året ble tusenvis av polske jøder, så vel som noen romani fra mindre byer og landsbygden brakt til ghettoen, samtidig som sykdommer (særlig flekktyfus) og sult holdt befolkningstallet på samme nivå. Tyfus spres av lus, og snart var sykdommen så utbredt i ghettoen at folk i gatene forsøkte å holde avstand til hverandre for ikke å få lus på seg.

Muren omkring ghettoen ble reist fra april 1940.[10] Gettoen hadde til å begynne med opp mot 400 000 innbyggere og var den største jødiske byen i Europa.[11] Det bodde i gjennomsnitt 13 personer i hvert rom, matforsyningen tilsvarte 184 kilokalorier per dag for hver person, og 9 av 10 leiligheter var uten oppvarming.[10]

Opptrapping av forfølgelsene

rediger

I januar 1941 offentliggjorde byens tyske guvernør Ludwig Fischer slagordet «JØDER - LUS - TYFUS» som tekst på 3 000 store og 7 000 mindre plakater, samt 500 000 brosjyrer. Han opplyste at «polsk presse og radio har deltatt i spredningen av opplysningene. I tillegg blir barna i polske skoler advart mot faren hver eneste dag.»[12] Muren som var reist rundt ghettoen, ble på tysk benevnt Seuchenmauer (= pestmur), for å gi inntrykk av at den var reist som en karantenemur for å hindre smitte. I virkeligheten var muren epidemiens årsak, og ikke dens resultat.

I slutten av 1941 og tidlig 1942 ble terroren mot Warszawas jøder opptrappet. Jøder mistenkt for smugling eller undergrunnsvirksomhet ble henrettet. Hensikten med de brutale tiltakene var å passivisere befolkningen.[1] Radio og aviser fantes ikke i ghettoen; besittelse medførte dødsstraff. 10. november 1941 bekjentgjorde Warszawa-distriktets guvernør Hans Frank at det var dødsstraff for enhver jøde som befant seg ulovlig utenfor ghettoen, og for polakkene som på en hvilken som helst måte hjalp slike jøder. Arbeidsledighet var et stort problem i ghettoen. Ulovlige verksteder ble opprettet for å selge varer illegalt utenfor ghettoen, mens råvarene ble smuglet inn, ofte av barn. Smugling, svartebørs og byttehandel var en forutsetning for å overleve; på ghettoens gatemarkeder ble det omsatt for anslagsvis en million zloty daglig.[13]

Til tross for de harde levekårene organiserte undergrunnsbevegelsene kulturelle aktiviteter i ghettoen. Det fantes også sykehus, barnehager, rekreasjonsfasiliteter, skoler (flere av dem illegale), skjulte biblioteker og til og med et symfoniorkester.

Jøderådet etablerte en egen jødisk ordensvakt (politi) som sto ansvarlig overfor rådet.[5] De talte rundt 2 000 mann, og hadde fra 1941 i oppgave å skaffe tyske myndigheter tvangsarbeidere, senere også å få folk på togene til dødsleiren Treblinka. De fleste jødiske politimenn ble selv drept der med familien sin.[14] Ghettoens øverste politisjef var Jòzef Szerynski, en katolikk, men av tyskerne ansett som jøde. Han vervet folk til politistyrken sin fra ghettoens katolske konvertitter. Ghettoen hadde et stort antall slike katolikker, jøder etter tysk lov, og to katolske kirker stod til deres disposisjon.[15] Historikeren Emanuel Ringelblum (1900-44)[16] som klarte å flykte, men ble skutt sammen med den polske familien som holdt ham skjult, noterte i sin dagbok 18. mars 1941 at et hundre konvertitter satt i fremstående stillinger i politistyrken, og at en av dem ble overhørt da han ropte: «Ned med jødene!» i kirken.[7]

Over 100 000 av gettoens befolkning døde som følge av sykdom, sult og vilkårlige drap, selv før nazistenes massedeportasjon av om lag 254 000 ghettobeboere til utryddelsesleiren Treblinka.

Deportasjoner til Treblinka

rediger

I 1942 innledet de tyske myndighetene massedeportasjonene av jødene fra ghettoen i Warszawa til den nybygde utryddelsesleiren Treblinka. 22. juli 1942 ble det kunngjort at gettoen skulle fraflyttes.[1] Til å begynne med trodde Adam Czerniaków at «deportasjon» innebar bosetting lenger øst, og han oppfordret folk til å ta det med ro. 21. juli 1942 fikk jøderådet beskjed om å lage lister over alle jøder og kart over alle hus med jødiske beboere.[17]

I den anledning tok en gruppe Sipo-menn minst førti av jøderådets ansatte som gisler, i tillegg til Czerniakóws egen kone. Neste dag kl 10 ankom Sturmbannfüher Hermann Höfle kontoret og forlangte telefonen frakoblet, før han overleverte instruks om at alle ghettoens jøder skulle «sendes østover». Jøderådet fikk ansvar for at 6 000 jøder innfant seg til transport daglig, og føre tilsyn med etterlatte eiendeler. Czerniakow fikk forhandlet seg til utsettelser for yrkesskoleelever og for menn med kone i arbeid. Han prøvde å redde Janusz Korczaks barnehjem, men der var Höfle ubøyelig. Da tok Czerniakow livet sitt med en cyanidpille. I selvmordsbrevet skrev han: «Jeg er maktesløs. Hjertet mitt skjelver i sorg og medlidenhet. Jeg kan ikke lenger klare dette.»[18][19][20]

Til 12. september 1942, da deportasjonene tok pause, var 240 000 transportert til Treblinka. Det var da 60 000 arbeidsføre beboere igjen i gettoen som ble snevret inn til mindre areal. Motstandsbevegelsen ZOB ble etablert i oktober 1942.[1]

Opprøret og gettoens ødeleggelse

rediger

18. januar 1943 fant det første væpnede opprør sted i ghettoen da tyskerne begynte å deportere de gjenværende jødene. De jødiske opprørerne gjorde til å begynne med fremgang og deportasjonen stanset etter fire dager,[21] samtidig som opprørsorganisasjonene Żydowska Organizacja Bojowa (ZOB, Den jødiske kamporganisasjon) og Żydowski Związek Wojskowy (Den jødiske militærorganisasjon) tok kontroll over ghettoen. De sistnevnte bygde kampposter og kjempet mot jødiske forrædere.

Den siste kampen begynte 19. april 1943 da en stor naziststyrke gikk inn i ghettoen med oppdrag å utslette den.[21] Under ledelse av Jürgen Stroop brente og sprengte de tyske soldatene ghettoen i luften kvartal for kvartal, og enten fanget eller drepte alle jødene de traff på. De tyske styrkene utgjorde en voldsom overmakt og jødisk motstand holdt kampene gående i omkring 3 uker.[21] Betydelig jødisk motstand endte 23. april 1943, og den tyske operasjonen ble offisielt avsluttet i midten av mai,[22] med sprengningen av Den store synagoge den 16. mai.

Omkring 12 000 falt i kamp, 30 000 ble drept, og 7 000 deportert til utryddelsesleirer.[9]

Katolikker i ghettoen

rediger

En betydelig del av ghettoens innbyggere var katolikker, selv om tyskerne anså dem som jøder. Pater Godlewski i Alle Helgenskirken[23] som lå inne i ghettoen, skrev ut fødselsattester etter avdøde menighetsmedlemmer til motstandsfolk, slik at disse kunne bruke avdødes identitet, og iblant smuglet han ut barn fra ghettoen, skjult under den lange prestekjolen.[24]

  •  
    En eldre jødisk mann i Warszawagettoen fotografert mellom 1940 og 1943.
  •  
    På ordre av de tyske okkupasjonsmyndighetene ble det bygd murer i Warszawagettoen i august 1940
  •  
    Lederen for den tyske storaksjonen i Warszawa i 1943, Jürgen Stroop, fotografert i den brennende byen (med skyggelue i midten). Josef Blösche til høyre
  •  
    «Bygningen til det tidligere jødiske råd» fotografert i mai 1943.

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d Rozett & Spector (2013) s. 53
  2. ^ Davies, Norman (2008). Europa i krig. Oslo: Gyldendal. s. 40, 134, 136. ISBN 9788205383302. 
  3. ^ Snyder, Timothy (2012). Dødsmarkene. Gyldendal. ISBN 9788205376465. 
  4. ^ Google-bøker: The Origins of the Final Solution
  5. ^ a b Walter, Garry; Pridmore, Saxby (2011). «The Suicide of Adam Czerniakow». Australasian Psychiatry. 6 (på engelsk). 19: 513–517. ISSN 1039-8562. doi:10.3109/10398562.2011.619267. Besøkt 2. januar 2023. 
  6. ^ Neuman, Bertil (2001). En million glemte helter. no#: Lunde. ISBN 8252034446. 
  7. ^ a b Lucy Dawidowicz: The war against the Jews 1933-45, Penguin books 1975
  8. ^ Google bøker: The Jews of Warsaw, 1939-1943
  9. ^ a b Anderson, Gary; Herr, Kathryn (2007). «Warsaw Ghetto Uprising». Encyclopedia of Activism and Social Justice. Thousand Oaks, California. doi:10.4135/9781412956215. 
  10. ^ a b Walter, Garry; Pridmore, Saxby (2011). «The Suicide of Adam Czerniakow». Australasian Psychiatry. 6 (på engelsk). 19: 513–517. ISSN 1039-8562. doi:10.3109/10398562.2011.619267. Besøkt 2. januar 2023. 
  11. ^ Douglas, D. M. (1980). Hilberg, Raul, Stanislaw Staron, and Josef Kermisz, eds., with introductions, The Warsaw Diary of Adam Czerniakow, trans. Josef Kermisz and staff of Yad Vashem (Book Review). The Historian, 42(3), 495.
  12. ^ Diane Ackerman: Huset under den forrykte stjerne (s. 149), forlaget Aschehoug, Oslo 2008, ISBN 978-82-03-21118-8
  13. ^ Lucy Dawidowicz: The war against the Jews 1933-45 (s. 266)
  14. ^ «July 1942: A rollcall of Jewish police», yadvashem.org
  15. ^ Lucy Dawidowicz: The war against the Jews 1933-45 (s. 289)
  16. ^ «Emanuel Ringelblum», ushmm.org
  17. ^ Walter, Garry; Pridmore, Saxby (2011). «The Suicide of Adam Czerniakow». Australasian Psychiatry. 6 (på engelsk). 19: 513–517. ISSN 1039-8562. doi:10.3109/10398562.2011.619267. Besøkt 2. januar 2023. 
  18. ^ Lucy Dawidowicz: The war against the Jews 1933-45 (s. 363-65),
  19. ^ Walter, Garry; Pridmore, Saxby (2011). «The Suicide of Adam Czerniakow». Australasian Psychiatry. 6 (på engelsk). 19: 513–517. ISSN 1039-8562. doi:10.3109/10398562.2011.619267. Besøkt 2. januar 2023. 
  20. ^ Lorenz, Einhart (2003). Veien mot Holocaust. Pax. ISBN 8253025661. 
  21. ^ a b c Rozett & Spector (2013) s. 54
  22. ^ Patt, Avinoam (2014). «Jewish Resistance in the Warsaw Ghetto». Jewish Resistance Against the Nazis. Catholic University of America Press. s. 393–425. ISBN 978-0-8132-2589-0. doi:10.2307/j.ctt7zswcf.21. 
  23. ^ Association of Contemporary Church Historians Arkivert 25. juni 2009 hos Wayback Machine.
  24. ^ Diane Ackerman: Huset under den forrykte stjerne (s. 133), forlaget Aschehoug, Oslo 2008, ISBN 978-82-03-21118-8

Litteratur

rediger
  • Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani og David Silberklang]

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Warszawagettoen&oldid=25140379»